Til dere som takler steforelder rollen bra

[Anonym bruker]

Jeg må si jeg beundrer dere! Jeg er selv alenemor og har ved et par anledninger møtt en mann med barn fra før. Jeg takler det dårlig og har derfor valgt å avslutte forholdene av hensyn til barna (selvsagt!!). Man skulle tro at jeg som har barn selv ville taklet dette bedre men jeg gjør det ikke. Kanskje fordi ungen min ikke har noen kontakt med sin biofar, vet ikke. Så jeg gir blaffen i å etablere meg på nytt igjen, en uten barn forstår ikke dette med å ha barn og en med barn er uaktuell fordi jeg ikke takler den barnebiten - er jeg ikke rar??

[Clue]

Da er vi i så fall to som er rare, for sånn er jeg også.

 

Har heller ikke innledet noe forhold til en mann med barn fra før, og det er jeg glad for når jeg leser og hører om all problematikken det medfører!

 

Men jeg fant en uten barn, jeg da. Og vi er storfornøyde med situasjonen begge to

Han ønsker seg ikke barn selv, er (som mange menn) lite begeistret for småbarn. Store barn (over 7-8 år) er noe annet; de trenger ikke like mye oppfølging, og ikke skriker de.

Mine barn er store, så det går kjempefint!

 

 

[ana baroma]

Det er som alt annet i livet - har du en positiv innstilling så fungerer det meste:-) Om jeg takler stemorsrollen bra aner jeg ikke, men stort sett er vi gode venner, da.

 

Jeg har vært heldig, jeg har en mann og han har en ex som samarbeider bra. Vi kan drikke kaffe hos hverandre, og omgås på en normal måte. Klart det hender vi har mest lyst til å skrike ut, men vi gjør det ikke. Vi ødelegger ikke for hverandre, og gleder oss over jr som er midtpunktet. Jeg er glad i barn, ellers hadde dette neppe gått.

 

Vi vil gjerne ha flere barn, og prøver oss på det nå;-) med jr sin velsignelse heldigvis. Vi vet ikke hvor vi ender, men vi prøver å gjøre noe positivt utav dette. At vi er glade i hverandre, villig til å svelge hele kamelflokker og humor er vel det som berger oss. Og det gjelder alle de tre voksne:-))