Bryllup hvor den ene forelderen er død..

[Etaner]

Pappaen min døde når jeg var 10 år, mamma har fått seg ny samboer og det er helt greit. Han skal sitte der pappa skulle ha sitti under middagen, men ikke følge meg opp gulvet, går sammen samboer..

 

Men det jeg tenker litt på, er under talen og slikt, bør pappa nevnes.. Jeg er så redd det skal bli trist, særlig for familie-medlemene.

 

Er det noen andre her som har mistet en forelder som skal eller har giftet seg. Hvordan gjorde/gjør dere det?

 

Jeg kommer jo til å være litt sentimental den dagen, redd jeg skal begynne å grine fordi jeg er lei meg og ikke av "glede" ..hvis dere skjønner.

Men så tenker jeg, kansje det er dumt å ikke nevne ham..

[Gjest]

Hei!

Jeg skjønner at dette kan være vanskelig. Særlig på en sånn dag. Jeg har opplevd at brud/brudgom som har mistet nær familie, nevner dette i sin tale. Vi savner selvsagt (navn) i dag og skulle ønske han kunne vært her med oss.... eller noe sånt. Hadde jeg vært deg ville det vært rart å ikke nevnt noe....

 

Spørr venner og familie om råd.

 

Håper det ordner seg:)

Lykke til!

[Engellen]

Mammaen min døde for i underkant av to år siden. Ho betydde veldig mye for meg, og det var kjempetøft å miste henne da. Ho hadde jo ikke villet se brudekjolen min (som jeg allerede da hadde hatt i hus 1/2 år), ettersom ho ville at det skulle være en overraskelse til bryllupsdagen vår. Da ho lå på dødsleiet, spurte ho om vi ikke kunne vise henne bilde av meg med kjolen på. Vi bor i øst mens jeg egentlig kommer fra vest, så vi var jo vestafor da. Heldigvis hadde jeg fotografert meg med kjolen på, og bildene hadde jeg sendt til en venninne av meg. Fikk tak i henne og ho sendte dem i mail til meg, så vi fikk skrevet dem ut og tatt dem med til sykehuset til mamma.

 

Dagen etter sovnet mamma inn med hele den nærmeste familien sin rundt seg. Få dager etter det igjen fant jeg ut at jeg var gravid. Så ja, jeg har gått gjennom et svangerskap siden jeg hadde kjolen på meg for første gang. Den passet ikke for 4 mnd siden, og da manglet det endel på at den passet, men jeg har vært flink (må vel få lov å skryte litt av meg selv?), og nå klarer jeg å få den på meg. Dette har vært ekstra viktig for meg ettersom mamma har sett meg i den kjolen! Jeg har veldig lyst å nevne noe om dette i bryllupet. Men tenkte også litt som deg, om det ville være rart og feil for andre gjester der.

 

Noen andre som har synspunkter her?

[Gjest]

Pappa'n til mannen min døde 14 dager etter vi forlovet oss. Vi gifta oss 17 mnd. seinere og det var selvfølgelig veldig trist. Spesielt den tragiske måten han døde på (en ulykke på jobb).

Mannen min var veldig klar på at dette skulle være en lykkelig dag selv om det helt klart var noen triste undertroner der. Mannen min holdt jo tale for meg i bryllupet, og da nevnte han faren sin et par ganger. En onkel av mannen min holdt også tale og snakket litt om han som manglet ved bordet. Men det var et flott selskap!

Tenkte jo litt på at nå skulle jeg ha dansa med svigerfar å sånn. Tror nok det var flere som tenkte på han et par ganger i løpet av festen. Men alt i alt var det en kveld i kjærlighetens tegn og vi hadde det kjempeflott.

De andre gjestene viste jo hva som hadde skjedd og hadde nok syntes at det var merkeligere om det ikke hadde blitt sagt at ord om han... Han er jo faktisk brudgomens far selv om han ikke var der...

 

Nå ble dette veldig langt, men det jeg vil råde dere til å snakke om vedkommende dersom DERE syns det er lett å snakke om det.

[Pixie Power]

Moren min døde for en del år siden, og pappa har ikke funnet en ny.

Jeg var veldig redd for at jeg skulle knekke sammen på bryllupsdagen min, og var litt anspent dagene før.

Men jeg åpnet meg for mannen min, og fikk dermed en god gråtekveld et par dager før. Det var ganske godt!

 

Selve bryllupsdagen gikk veldig bra, jeg var bare lykkelig og følte at mamma var med. Hun ble nevnt i talen til pappa og til forloveren min. Og selvfølgelig ble det tårer, men det ødela på ingen måte ikke stemningen.

Forloveren min advarte meg på forhånd, og hadde også hørt med mannen min om jeg ville takle det.

 

Det ville vært helt unaturlig og fryktelig sårt for meg (og flere) dersom hun IKKE hadde blitt nevnt denne spesielle dagen. Jeg vet at jeg ville følt det veldig feil i ettertid ihvertfall. Hun er jo mamma'n min, og i aller høyeste grad til stede i livet vårt fortsatt.

Alle blir sentimentale på en slik dag, og spesielt når det er en slik historie også. Men det er helt greit!

 

Nå har vi et syn på døden som kanskje gjør det enklere. Men det er selvfølgelig mange tanker og følelser og et fysisk savn som blir ekstra sterkt i spesielle stunder.