Dårlig mor..?

[Anonym bruker]

Er jeg en dårlig mor, bare fordi jeg noen dager "angrer" på de valgene jeg tok, angrer på at jeg hver jævla kveld sitter her helt alene, uten pappan til barnet mitt.. Jeg har venner som netopp har had avsluting på skolen, og har vært russ. Har venner som skal flytte å gå skole andre plasser en her "hjemme".. Mens jeg sitter her..

 

Noen dager, når ting er tunge har jeg bare lyst til å levere barnet til noen å stikke av, har lyst til å være bare meg selv noen dager.. Være sammens med venner og ha litt "ungdomstid"..

 

Er blidd forelska i en, men er redd jeg "skremmer" han pga at jeg har et barn.. Også er jeg redd han ikke synes jeg er "bra" nok, med d at jeg har født et barn, har ammet et barn og har kroppen der etter..

 

Ikke misforstå meg helt nå da, jeg elsker barnet mitt.. Kunne gjort alt for det.. Men noen dager er tyngre en andre.. Måtte bare få ut litt tanker, slike som det er vanskelig å dele med andre..

 

Viss du skal være negativ så bare piss off, trenger ikke d vettu..

[Anonym bruker]

Litt trøtt, så bare et kort svar: Du er ikke en dårlig mor. Du skriver jo selv at du elsker barnet ditt og kunne gjort alt for det :-)

 

Vet ikke hvor gammelt barnet ditt er, men ting bedrer seg etterhvert som barnet blir litt eldre. Alt blir enklere da, også i forhold til barnepass. Håper du har noen som kan avlaste deg, slik at du kommer deg ut litt også. Tror behovet for å kun være seg selv er helt helt normalt, og sunt at man kommer seg ut i blant.

 

Lykke til :-)

[Gjest]

Syns absolutt ikke du er en dårlig mor på grunn av dette nei og forstår tankene dne kjempegodt!! Og du har lov å tenke slik og det betyr ikke at du er mindre glad i barnet ditt forde.

Har du avlastning av og til slik at du kommer deg ut med vennene dine??

Har tenkt på det mange ganger at jeg beundrer dere som er så unge mødre. Jeg syns det kan være tøft nok til tider selv å være så bunden til å sitte hjemme stort sett hver kveld og jeg er 30 år...

 

Tror ikke det var så mye hjelp dette, men tenkte bare å si at jeg forstår deg godt og du er helt sikkert ikke en dårlig mor!!

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Føler ofte på samme måte selv...

Var gravid da mine venner var russ jeg da. Men det var ok, gledet meg kjempemye til å bli mamma!=) Pappan gledet seg også. Vi koste oss og tok det med ro imens jeg var gravid.

Året etter... Barnet mitt var 10 mnd, og jeg var russ!! Pappan ga f... i oss!! Jeg fikk barnevakt og var med på russedåp med de andre! I russetida kastet jeg ut han... og jeg ble alenemor.

Nå er jenta 3 år, jeg er alene med henne enda, og jeg begynner å tenke: hvorfor reiste jeg ikke ut i verden? Hvorfor gjorde jeg ikke alt jeg hadde lyst til! Nei, jeg ville være her for her hadde jeg kjæreste.

Men nå har jeg bestemt meg: neste år, når jeg er ferdig med utdannelsen min, reiser jeg og lillegull til utlandet et år!=) Jeg gleder meg kjempemasse! Kanskje skal pappan hennes bli med også. Han har blitt litt mer voksen i løpet av disse 2 årene det har vært slutt, og jeg vurderer å gi han en siste sjanse... Så vi får se! Kanskje flytter vi alle tre, ellers flytter jeg og hun!=)

[winneboo]

Jeg vet ikke hvor gammelt barnet ditt er men selv har jeg sittet i en mørk hule de første mnd av livet til jenta mi. Var ute en gang i mnd(da var hun hos pappaen) men thats it. Satt alene hver eneste kveld. Kan telle på en hånd hvor mange ganger venner og familie kom å besøkte meg på de mnd.

 

Har nå funnet meg en fantastisk person å jeg er lykkelig så det synger etter

Jeg var også redd og usikker angående kroppen min etter svangerskap og fødsel. Pappaen til babyen min var jo den siste jeg hadde vært med å var ikke redd for å vise han kroppen siden jeg hadde født hans barn.

 

Kjæresten min har selv et barn fra før så han er heldigvis erfaring med det at en jente ikke føler seg så vel etter det å ha fått barn.

Så det var ikke så ille som jeg trodde det kom til å bli. Men selvtilgitten er ikke så på topp som den var før jeg fikk barn, men regner med at det blir bedre etterhvert

 

Men du trenger helt klart avlasting. Når man er alene med et barn så sitter man også som regel alene hver kveld å det er ikke sunt for noen.

Jeg merker hvertfall veldig forskjell på meg selv nå og hvordan jeg var før.

 

Å han du er forelska i, ta kontakt! Prøv å bli bedre kjent!

Det å få noen å dele dagene med er veldig viktig. Spesielt vis du har vært alene en stund. Man trekker seg sakte men sikkert inn i sin egen lille boble å forblir der helt til man tar seg selv i nakken å popper ut

 

Sånn å forstå er du ung å du har mange år forran deg. Du kommer garantert til å møte en ny mann som kan lyse opp livet ditt.

Men ikke gutter like triste og tilbakeholdne jenter vel?

[winneboo]

INGEN gutter liker...osv osv skulle det stå

[Anonym bruker]

Jeg må kansje legge til at barnet mitt er 10 mnd, jeg har vell vært ute, på byen å slikt rundt om en 7 ganger.. Har brukt moren min som Barnevakt, men er begrenset va hun orker, siden hun har tantebarnet mitt boende hos seg, siden søsteren min har sakt fra seg ansvaret, er derfor litt redd for å spørre om barnevakt av henne, og hun er den eneste jeg stoler på.. Har lest om avlastningsfamillier og slikt her, er det noen som kan fortelle meg hvordan det fåregår, hvordan man kan få det??

 

 

HI

[Gjest]

Kanskje du kan kontakte aleneforeldreforeningen å få hjelp der eller den organisasjonen som AAN har (er det Amatea den heter mon..??)

[Anonym bruker]

Jeg har et godt råd til deg. Ta kontakt med barnevernet og be om en samtale. Legg frem livssituasjonen din slik den er, uten å legge vekt på at du vil ut på byen eller noe slikt. Søk om å få avlastning.

 

Jeg er voksen mamma men alene. Jeg ble plaget av depresjoner i større eller mindre grad, noe som gjorde at jeg følte at jeg ikke strakk til som mor hele tiden. At jeg kjeftet til tider på ungen uten grunn. Dette fortalet jeg hos barnevernet og sa da at jeg trenger pusterom!! Jeg må få litt voksentid alene ellers blir jeg gal og da kan jeg ikke ta vare på barnet mer. Jeg fikk invilget avlastning med inntil 7 netter i måneden. Barnet mitt er ikke borte så mye, kanskje bare to netter i måneden men dette er veldig bra for meg OG for barnet som nå også har fått andre omsorgspersoner å forholde seg til. Jeg gjorde ikke dette med lett hjerte men jeg syntes barnet fortjente en opplagt mamma samt å få oppleve noe annet enn bare vår stue og barnehagen - for jeg har ikke overskudd til alskens aktiviteter med den jobben jeg har. Så lykke til, barnevernet er for meg en flott samarbeidspartner når det gjelder barnet mitt.

[Anonym bruker]

Dere alenemødre som tar ansvar for situasjonen, og er relister til om dere trenger hjelp eller ikke - DERE er gode mødre!! Dere som har barnets beste i tankene - dere er virkelig gode mødre!! Og husk at om dere sender ungen fra dee en helg i mnd (eller mer) - så vil dere være mamman, det kan ingen i hele verden gjøre noe med. Ungen vil bli glad i nye mennesker, men det gjør ingenting, for det er DERE ungen elsker mest i hele verden!!

[Wopi]

 

Jeg skjønner at det kan føles som at livet butter i mot av og til. Og jeg vet GODT hvor sinnsykt slitsomt det kan være og være alene om et barn.. Men det er viktig å gjøre ting som gjør at du får energi. Om det er fest, jentekveld, hyttetur, shopping, joggetur eller en telefonsamtale. Du trenger et liv ved siden av babyen din.

 

Kan du henge opp en lapp på de nærmeste butikkene? Etterlyse barnevakt? Finnes helt sikkert mange 14-15 åringer som kan tenker seg å hjelpe til. Og da kan du være sammen med de hver eneste gang i starten, så tilvenningen går sakte, og du ser at barnet ditt blir trygg på barnevakten. Etter hvert vil du kunne ta deg turer ut, uten å bekymre deg, fordi du kjenner denne personen som er hjemme med barnet ditt.

 

Et annet godt alternativ er helt sikkert avlastningshjem. Snakk med barnevern, helsesøster eller lege, er mange som kan hjelpe deg i situasjonen din. La i alle fall ikke livet ditt stoppe opp! Ta med barnet og gjør ting, gjør ting på egen hånd. Det er f.eks. godt tilrettelagt for at man skal kunne studere selv om man har barn. Sjekk opp mulighetene, hvem sier at du må fortsette å bo der du bor nå? :-)

[Gjest]

Jeg forstår det slik at du skulle ha sluttet videregående nå?

 

Da vil jeg si deg en ting... Jeg er selv 24 og har akkruatt fått en liten og jeg er alene.Da jeg var russ (ikke så alt for lenge siden), fikk en venninne av meg barn. Jeg var ikke noe særlig sammen henne på en stund før de to siste årene nå. Hun har det kjempebra og jeg er veldig misunnelig på livet hennes (jeg unner henne det, absolutt). Hun har truffet en fantastisk mann og de skal gifte seg. Rene lykken!

 

Det jeg prøver å si er, at man har alltid nye tider i møte. Selv om det kan føles ensomt og kjipt akkurat nå, så kan det bare bli bedre. Det er bare å glede seg til fremtiden og hva den har i vente.

 

Det er det som holder meg oppe!

 

(ps. ungdomstiden varer så lenge du ønsker, min ungdomstid er bedre nå enn noen sinne)

[tonebf]

du er ingen dårlig mor, jeg har det sånn selv... noen dager er verre enn andre!

mens jeg sitter og skriver nå sitter jeg her og ser på min hærlige sønn, elsker han sååå høyt men en dag kom det til et punkt der jeg fant ut at jeg ikke klarte dette helt alene lenger(han har ikke noe kontakt med far) at jeg ringte til barnevernet når sønnen min var 10mnd og forklarte situasjonen og jeg fikk invilget avbelastning annenhver helg og 1 uke om sommer sønnen min stortrives der og jeg er en myyye bedre mamma når jeg får litt tid til og pleie meg selv og kun ha meg selv og tenke på

jeg var veldig skeptisk til og ringe barnevernet med tanke på hva andre ville si osv men fant ut det at dette er best for meg og min sønn uansett hva andre sier for er ikke bare bare og være alene hele tiden, og ikke mist for at min sønn skal få litt andre trygge personer i livet sitt

 

stå på du:)