Litt sliten i hode

[mamman&prinsessene]

Jeg har en datter på ett år og bor alene med henne. Barnefar og jeg hadde et stormfullt og ganske turbulent forhold inntil to uker før jeg fant ut at jeg var gravid. Så jeg var altså alene gjennom hele graviditeten utenom et par perioder hvor vi prøvet å finne tilbake til hverandre. Det er jeg som har gjort det slutt, han vil være sammen med meg og sier det er meg han vil ha, men nå begynner ting å roe seg. Det ser ut til at han begynner å akseptere at det ikke blir oss, dermed slapper vi begge mye mer av. Vi har ikke lenger alle disse kravene til hverandre om at vi trenger å kjenne oss elsket på den eller den måten, så vi krangler ikke så mye og er ikke lenger så usikkre sammen.

 

Mitt problem er at jeg begynner igjen å tenke at kanskje det kunne gått, jeg tenker mye at kanskje jeg ikke har prøvet nok og at jeg kanskje burde satse på han. Vi har det jo tross alt veldig fint sammen når vi har det fint og jeg er glad i han.

Jeg tror at jeg har en del angst for å evt prøve å flytte sammen også fungerer det ikke, for deretter for å ende opp med at han vil kreve delt omsorg. Jeg har ingen tro på at dette er beste løsning for barnet vårt, et trygt hjem er viktig og den innstillingen har jeg hatt til barneoppdragelse i skillte hjem alltid.

Jeg ønsker derfor ikke risikere å ende opp i en sånn situasjon!

 

Jeg vet jammen ikke hvorfor jeg plutselig begynner å tenke disse tankene, for noen uker siden var jeg veldig komfortabel med å være alenemor og ikke noen gang skulle bli sammen med barnefar igjen..

 

Noen som er like forvirret her inne? Er engstelig for at dette bare er ønsketanker om en vellykket famile med stasjonsvogn og det som følger med men på den andre siden, hvorfor skal vi ikke kunne få det til...

 

Mye søvnløse netter her ja :-/

[Mulan - Og to søte trollunger!]

Jeg og!!!!!!!

 

He he, litt forvirret...

Den ene dagen tenker jeg at et liv m oss to og lillegull ville vært helt supert, mens den andre dagen tenker jeg at NEI det vil ikke gå, og jeg elsker han ikke og han er ikke min type egentlig osv osv....

Jeg sliter veldig med at jeg gruer meg SYKT til han skal ha henne annenhver helg og sånn, kommer ikke til å takle det jeg, helt seriøst..... kommer til å gå på veggen av uro.

Hun er fortsatt såpass liten at det blir ikke aktuelt på mange mnd ennå, men uæææææ--

er nok derfor jeg tenker at kanskje vi skal prøve igjen??

men det er for mange ting som irriterer meg, så det vil nok ikke gå..... hmmm....

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen! Fortsatt usikker her og, selv om jeg har det bare bedre alene. Hva skal man legge i et forhold, hva kan man forvente?

 

MEN den innerste magefølelsen sier stortsett jeg har tatt riktig valg.. :-)

[mamman&prinsessene]

Noen ganger tenker jeg at det er fordi jeg er urolig for at han skal begynne å ha lillegull at jeg tenker på det som et alternativ å bli sammen med han igjen men er usikker. Vi har jo hatt de fint sammen, har liksom en drøm om å kunne være en famlie, få fler barn og ha det fint. Om det er mulig...

Hvor gamle er deres barn? Datteren vår er 1 nå, så snart er det antakelig på tide at de får mer tid sammen alene om ikke vi finner tilbake til hverandre...

[Mulan - Og to søte trollunger!]

snuppa er snart 8 mnd. De er ennå ikke vært alene faktisk... det er kanskje rart det?

han har vært litt ustabil frem og tilbake, men har vært masse på besøl den siste tiden. Så lenge ikke han spør om å ha henne alene, gidder ikke jeg og foreslå det!

Han har ikke så mye erfaring m små barn, så tror han syns det er greit at jeg er i nærheten!

GRUER meg til den dagen han ber om samvær, da kommer jeg til å ønske at vi var sammen....

Kan ikke forestille meg en verre julaften enn uten snuppa.....

[mamman&prinsessene]

Ja, vet hvordan du har det, har grått masse med tanken på akkurat det, men på den andre siden er juleaften EN dag! Vi har gullet vårt hele året, det er jo helt fantastisk, dessuten prøver jeg å tenke at hadde det ikke vært for pappaen, hadde ikke jeg vært så heldig å hatt henne i det hele tatt! :-) Det hjelper iallefall meg å tenke sånn. Pappaen her har heller ingen erfaring med barn så til nå er har vi vært sammen når han er her, noen ganger har han tatt en trilletur med henne, men han har ikke hatt henne alene utover det selv om jeg ønsker det nå, og at vi gradvis trapper opp. Jeg tenker mer på henne enn han, tenk den dagen hun skal være alene med pappaen og ikke er vant med han i det hele tatt! Stakkars liten! Jeg ønsker at hun skal kjenne han og føle seg trygg med han slik at ikke hun gråter når jeg ikke er der.

Jeg ønsker å reise på ferie men pappaen, det ene sekundet fordi jeg tenker det er en trygghet at han kan være mer sammen med henne og derfor at de føler seg tryggere på hverandre når de skal være alene. Det neste sekundet tenker jeg på det som en 'familie' ferie! men han vil ikke reise med meg ettersom at jeg har sagt at det aldri blir oss, selv om tonen oss imellom er veldig god for tiden, Tror vi begge sliter med å gi slipp på drømmen!

Har du kontakt med andre i familien hans? Jeg har god kontakt med moren hans, juleaften i fjor dro jeg opp til henne med lillegull på formiddagen på juleaften, pappaen var selvsagt og der. Jeg drar å besøker henne gjennomsnittlig en gang i måneden. Hun er veldig engasjert og jeg tror hun vil være en god bestemor.

[mei&mi + marcus :)]

Jeg har tatt steget og sagt at jeg er ferdig med han!! er så stolt...tok bare 3 år...så i sted var han her å hentet alle filmene sine,eller rettere sagt barnefilmene..for de var jo hannes!! ikke har han videospiller heller..tror noen er litt bitter! men jeg er så stolt.. har truffet en ny,så får vi se hvordan det går.. Lykke til!

[Mulan - Og to søte trollunger!]

Har ganske god kontakt m moren hans, hun er her minst 1 gang i mnd og koser m lillegull

Men har ikke så veldig lyst at hun skal ha henne alene når hun er så liten, kjenner henne ikke sååå godt liksom.

Huff det er ikke greit å ikke være sammen m pappaen assa, alt blir så vanskelig...

Stakkars oss, he he!!!