Elsker han alt for mye.....

[Anonym bruker]

Her sitter jeg og holder på å begynne å gråte IGJEN....

Jeg er ALT for glad i den lille gutten min, (går det an?).

Jeg begynte med en skikkelig drøy fødselsdepresjon, beskytterinstinktet var der fra første sekund, men den berømte morskjærligheten dukket ikke opp før etter 3-4 mnd. Men så ble den bare sterkere og sterkere, og nå er den nesten ikke til å holde ut:0(.

Jeg mener, jeg har faktisk ikke lyst til å gå rundt med mageknip og tårer i øynene resten av livet, fordi jeg er så glad i gutten min og livredd for å miste han. Men kanskje det er sånn det er? Ikke vet jeg, jeg bare vet at dette er mere enn søtt og hyggelig. Han kommer, av medisinske grunner, til å være mitt eneste barn, og han skal jo ikke lide under dette heller.... Blir dette "mildere" etterhvert, eller mere til å leve med?

[*surrehue*]

Kjære deg! Du må bare prøve å ikke tenke for mye på alt som kan gå galt. Jeg kjenner igjen angsten du har. Jeg har den selv også. Ofte. Men jeg tvinger meg selv til å ikke sitte å tenke på dette, da blir jeg jammen en trist mor. I steden leker og ler vi. Jeg tror ikke morskjærligheten blir noe mildere med årene, men vi blir kanskje mer "gærva" etterhvert.

 

Det går ikke an å bli FOR glad i barnet sitt. Men det går an å bli FOR bekymret. Og du skal ikke gå rundt med mageknip HELE tiden. GJør du virkelig det, hele tiden?? Da må du få snakket ut med noen om det.

 

Lykke til videre, og kos deg med sønnen din. Det går som oftest bra skjønner du )))

 

[Jeg har nå 2 sjefer i huset.]

Jeg kan bare snakke ut ifra meg selv. Og jeg har iallefall blitt roligere. Men det er fordi jeg stoler på at det jeg gjør er det riktige for mitt barn. Er selvfølgelig redd for at noe skal skje han osv. Og er UTROLIG glad i den fine gutten vår. Kan ha klump i halsen osv når jeg kjenner på følelsene mine for han. Men sånn er det vel å være mor. Men tror at du kanskje bekymrer deg for mye. Kan ikke gå rundt å være redd for at ting skal skje hele tiden. Da blir en overbeskyttende. Og det er ikke bra for barnet. Barn trenger å utfolde seg. Du burde nok ta å prate med noen om dette siden det er så vondt for deg. Kanskje helsestasjonen kan hjelpe deg.

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen i din situasjon jeg også. Følelesene for min lille prinsesse er så sterke at jeg får tårer i øyne bare ved å tenke på det. Det jeg til tider sliter med er at noe skal skje med meg, at jeg skal bli alvorlig syk eller dø og da gå glipp av hennes oppvekst. Dette skremmer meg virkelig. Prøver å ikke tenke på det, og det funker til tider, men hvis jeg blir syk eller har vondt et sted så begynner jeg å tenke på at det kan være noe farlig. Har generelt angst for døden.

UFF... Vi får prøve u unngå disse tankene og kose oss med våre små. Livet er for kort for at man skal gå rundt og bekymre seg unødig!

[Anonym bruker]

Tusen takk for at dere svarte meg!

Jeg får nok bare skjerpe meg og prøve å unngå å la fantasien løpe løpsk. Jeg er veldig glad for at noen tok meg alvorlig, t.o.m. mannen min synes jeg er litt latterlig, med alle de rare følelsene, og "egger" meg kanskje bare opp, der jeg står med tårer i øynene....

Klart det er et privilegium å ha noen man er så glad i, det kan bare bli litt mye av det gode noen ganger.

 

H.I.