Min fødselshistorie - da Annika kom til verden (Litt lang... )

[benedicteh]

Nå er min lille jente kommet til verden, men hun har hele veien gjort det jeg minst ønsket... Som at jeg ville føde på ABC, uten smertestillende, men hun lå i seteleie, så jeg måtte føde på vanlig fødeavd på ullevål, med epidural.. I tillegg gikk vi 11 LAAANGE dager over tiden

 

1 juni, om kvelden begynte jeg å kjenne at noe var på gang, men sa ikke mye om det til samboeren, var så redd det bare var kynnere igjen. Gjennom "prison break" fortsatte det og ble litt sterkere innimellom, men så var de svakere igjen. Samboeren begynte å ane håp om at NÅ skjer det kanskje, så vi løp litt i trappene sammen. Innemellom ble de sterke også var de svake igjen - frustrerende!!

Men så begynte de å bli regelmessige. Et kvarter i mellom - så et par turer i trappen (opp og ned fra 4 etg), deretter ble det 8 min imellom. Ringte føden halv ett, hadde da 5 min imellom, men de sa jeg ikke trengte komme, de mente det bare var modningsrier, (noe jeg reagerte på ettersom jeg hadde en cm åpning på kontroll tidligere på dagen, og de strippet meg da for å om mulig sette i gang fødselen).

Vi bestemte oss for å ta en kjøretur, og holde oss i nærheten av sykehuset, i tilfelle. Plutselig var det 2 min imellom, og riene varte 45 sek. Et kvarter senere var det et min imellom, og jeg var skrubbsulten. Klokka var 2 om natten. Vi kjøpte et par baguetter og skulle kjøre litt til, men plutselig forsto jeg at det var i gang. Samboeren fikk klar beskjed om å få oss ned til føden!! Dette MÅTTE være veer, det begynte virkelig å kjennes nå.

 

Halv 3 var vi inne på føden, og det var 3 cm åpning. Og nå begynte ting å skje: smertene økte betraktelig. Jeg ba om klyster, jordmor hentet det og gikk en tur ut igjen! (jeg ville selvfølgelig sette klysteret selv.. ). Men jeg klarte aldri å sette det. Ba samboeren i stedet om å hente en sånn prekestol. Og det var godt å henge på, men fortsatt sinnsykt vondt. Vi ringte på jordmor, jeg sa jeg ikke klarte å sette klysteret, og ville de skulle skjekke åpning igjen. Klokka var da 04.30, og nå var det 5 til 6 cm åpning. Jordmor ble overrasket over hvor fort det hadde gått. Og nå flyttet de meg til fødestue, hvor jeg skulle få satt epidural bedøvelse.

 

Å sette epiduralen var VOOOONDT, men guuuud jeg kom til himmelen etterpå jeg som var så imot bedøvelse for min egen del, er nå fullstendig frelst. Jeg og samboeren stod og pratet sammen, og lo og gledet oss til å snart få se jenta vår. Det føltes så uvirkelig å endelig være der. Jeg var oppe å gikk hele tiden for å få ting til å skje fortere. Og riene mine holdt seg sterke til tross for epiduralen.

 

07.54 gikk vannet plutselig, mens jeg stod og lo til samboeren min, som nettopp hadde tatt bilde av meg, der jeg hang så glad over prekestolen. Vi ble så paffe da det gikk. Men vi samlet oss fort og trakk i alarm snora, og samboeren begynte å tørke opp vannet på gulvet...

 

Jordmor kom inn med det samme og kommanderte meg opp i senga, og sjekket åpning. Da kjente hun noe mer, trodde først det var benet til babyen vår, men så endret ansikts uttrykket hennes seg. Hun fortsatte å kjenne, og sa at hun lurte på om det var navle snoren som var falt frem. Så kjente hun en pulsering, og fikk plutselig et skremmende uttrykk i ansiktet/øynene. Det VAR navlesnoren som var falt frem og var i klem. Jeg skjønte at noe var alvorlig galt. Jordmor begynte å rope til jordmor lærlingen som stod der, om at hun skulle slå alarm, få fatt i en lege - FORT. Så ropte de ut katastrofe alarm, og flere leger og sykepleiere og jordmødre strømmet inn i rommet. En ny jordmor hoppet opp i senga til meg, stakk hånda inn, helt opp i livmora. Der hun holdt hun livet til jenta mi, bokstavelig talt, i sine hender. Hun dyttet Annika (som jenta mi heter), opp, mens riene presset henne ned. Plutselig gikk det opp for meg at jeg holdt på å miste henne. Jeg ble så redd for at hun ikke skulle leve til hun var ute. Men så tenkte jeg på samboeren min, som satt der og så på alt. Jeg sa, uten lyd, bare mimet: "det går bra". Så begynte de å trille meg ut. Det var så vondt å se han bli sittende igjen alene på fødestua. Å ikke vite noen ting. Jeg ba min jordmor om at noen måtte være hos han, og hun lovte at noen skulle sitte der med han. På veien til operasjons stuen begynte jeg å snakke med Annika, ba henne om å være sterk, sa jeg så inderlig ønsket å treffe henne, og at jeg allerede var blitt så glad i henne. Jeg lovte henne at det snart var over. Jeg strøk meg over magen mens jeg snakket med henne. (senere fikk jeg vite at jeg ikke hadde sagt et ord, hadde bare spurt dem om de trodde det kom til å gå bra, om de fortsatt kjente liv, så alt jeg sa var bare inni meg).

 

Jeg begynte aldri å grine i løpet av dette. Jeg var redd jeg da ikke klarte å samarbeide. Jeg hjalp til med å flytte meg fra den ene sengen til opr.sengen. fortalte opr.legen at jeg var allergisk mot penicillin, fikk beskjed om å drikke noe fra et lite beger, fikk maske og pustet dypt inn, og noen sekunder senere var jeg i narkose og Annika kom til verden, med akutt keisersnitt. Jordmoren som holdt henne oppe i meg, tok ikke ut handa før de hadde fått henne ut. Deretter gikk hun til samboeren min, fullstendig skjelven i handa, og gratulerte han med at han var blitt far til en velskapt liten jente

 

Det virker som alt dette tok lang tid, men fra jeg dro i snora 0754, til Annika var ute, gikk det 7 min!!

2 juni klokka 08.01 ble hun "født", eller kom til verden da, som jeg heller kaller det.. Og hun var stor: 3774 gram, og 35 cm fra hode til rompe (de retter ikke ut bena til barn som har ligget i seteleie.., i frykt for HD)

 

Jeg slet voldsomt, og gråt i mange dager, over at jeg hadde gått glipp av fødselen hennes. At jeg ikke fikk se min lille pike komme til verden, og at jeg faktisk holdt på å miste henne.

Jordmor sa etterpå at det virkelig var akutt, men hun var så glad da hun så benet hennes da de åpnet meg, det var litt blålig, slik som det bruker å være ved normal fødsel. Så Annika var ikke påvirket av det som skjedde. Jordmor vasket henne og stelte og sjekket henne, så gikk de ned til samboeren min med henne.

 

Da jeg våknet nesten 3 timer senere, spurte jeg gang på gang hvordan det gikk med samboeren min, og om babyen levde.. Glemte jo hele tiden at jeg hadde spurt, hehe . Men etterhvert husket jeg at jeg hadde spurt, og sa; "unnskyld, jeg vet jeg har spurt før... men jeg husker ikke svaret... eh er babyen sammen med Samboeren min nå??"

 

Rett etter kom han trillende med henne. Jeg kunne ikke tro at det var min baby, og ville ikke se på henne først. Begynte å grine da han ga meg en klem og sa han var glad i meg. Så så jeg på henne, og ble så glaaaad, hun klarte det!! Hun overlevde!! Lille jenta mi!!!!

Gleden var voldsomt stor, men morsfølelsen må jeg ærlig innrømme, lot vente på seg noen dager. Når andre sa hun var så vakker, og skjønn og pen og alt det der, så ristet jeg bare på skuldrene. Syntes hun var en helt vanlig baby jeg, det var da ikke nødvendig å overdrive liksom... Men nå, nå er hun spesiell!!! Hun er min eneste lille pike, så sterkt ønsket, virkelig spesiell for meg og barnefar:) En liten solstråle:)

Ingen prinsesse, som jeg ser det er så mange andre som får, bare min og min kjære sin spesielle lille, høyt elskede jente:)

 

Pga keisersnittet tok det lang tid før melken kom, så det har slitt i tillegg.., da jeg har ønsket så sterkt å amme... Men det er jo en annen historie. Men det ser i allefall ut som også det kommer til å løse seg nå

 

Puh..nå har jeg en følelse av at jeg har skrevet AAALTFOR mye...

Men takk for at du gadd å lese min fødselshistorie..

[scania!2åring og lastebilspire]

gratulerer så masse:-)

 

begynner å grue/glede oss nå....

[babycall]

Tårene renner og renner her...Snufs. En veldig rørende historie

[benedicteh]

Åh det er baaare å glede seg. Uansett hvordan fødselen foregår/oppleves, så er det det største mirakel vi noensinne får oppleve!! Å se på henne nå, og vite at det var nettopp henne som lå i magen min... Ofte, når jeg ser henne bevege seg, når hun sparker fra med det ene benet, så kan jeg nesten kjenne det som om hun gjør det i magen. Blir innimellom nesten på gråten av å vite at, akkurat sånn, bevegde hun seg, da hun lå i magen min... Nei det er bare å glede seg til det som kommer!!!

[benedicteh]

Takk.. sitter med tårer i øynene selv her, når jeg rusket opp i minnene for å skrive det ned.. Men jeg er bare glad!!

[♥Koseklumpen-3 barnsmor♥]

Gratulerer og lykke til! (tårene renner..)

[BlueDome]

gratulerer så kjempemasse.. så fint alt gikk bra!! ;0)

 

Klemmer,

[Mammarama=)]

Gratulerer så mye..Så bra at alt gikk bra til slutt..Nå må dere kose dere alle 3=)

[Snartmammatilto :-)]

Oi! Dette ble nesten litt for spennende! Skjønner at du fikk en reaksjon etterpå! Håper det går bra med dere alle tre!

 

Lykke til!

 

Smil:-)

[rudolfine]

Gratulerer!

Skjønner det var dramatisk, men syns også du hadde skrevet så nydelig om det.

Kos deg med prinsessa di!!!

 

 

[Lilje74]

*Snufs* Takk for at du delte historien din med oss! Fantastisk flink og rådsnar jordmor dere hadde må jeg si! For en historie! Takk og lov for at det går bra!

 

Klem

[Aga:-)]

For en utrolig historie! Det må ha vært en stor påkjenning, men heldigvis endte det godt! Du reagerer jo helt naturlig og "normalt" når du skriver at morsfølelsen lot vente på seg. Slik tror jeg mange har følt det, men heldigvis er det noe som kommer av seg selv etter hvert.

 

Gratulerer med Annika, så bra at dere har det fint sammen nå!

 

Stor klem fra meg som heller ikke venter prinsesse, men ei jente;-)

[to tette og ei badehette:o)]

Gratulerer så masse med lille fine jenta deres:o) Her renner både snørr og tårer;o)

[Håp.]

Ble veldig rørt av historien din.

Takk for at du delte den med oss!¨

 

Masse lykke til og kos dere med veslejenta!

 

 

Venter jente 10. juli

 

 

[Elle Vilde]

Sitter og gråter, jeg! Godt at det gikk bra!!! - Og gratulerer så masse med den lille jenta! Vil bare si at jeg også tok keisersnitt sist (planlagt pga seteleie og vekstavvik) og jeg brukte laaang tid på å få til ammingen. Hadde først ikke melk - som du sier - det tar lengre tid ved keisersnitt - og deretter ville hun ikke suge. Men, alt ordnet seg til slutt - og jeg fullammet i 5 1/2 mnd og ammet til hun var 13 mnd - da var det jenta mi som ikke ville ha mer, og jeg var lei meg for det. Ammingen kommer sikkert til å ordne seg for deg også! Bare vær tålmodig og tro du klarer det!

 

- Og forresten: tror jeg ikke helt tar sjansen på setefødsel etter å ha lest innlegget ditt... (babyen min ligger i seteleie nå også, men er bare i uke 28, så h*n kan jo snu seg, selv om jeg ikke tror det, siden jenta mi lå i seteleie fra uke 28...) Takk for "advarselen"!

[langevipper]

Gratulerer med lille Annika:-)

 

Jeg satt her med tårer i øynene som mange andre skriver her. Samboeren min ble bekymret for jeg satt her så musestille og bare leste. Takk for at du delte din fødselshistorie...huff får mer tårer i øynene av å tenke over hvor redd både du og samboeren må ha vært i de minuttene dere ikke visste helt hva som foregikk.

 

Er kjempe glad for at det gikk bra til slutt:-)

 

lykke til videre

[en av hver]

Jeg strigråter. Så bra at at gikk fint. Gratulerer såå masse ._9

[Cat&Gullungene]

Gratulerer så mye med den lille prinsessa.

 

Takk og lov for at vi har gode jordmødre og leger slik at katastofer unngåes.

 

Er så glad for at alt gikk bra med dere ;-).

Lykke til videre...

[Pippi Rullegardin, termin0809]

Gratulere!!!!

Sitter med gråten langt oppover halsen, så vakkert beskrevet.

Så bra at alt gikk bra med dere,kos dere masse!

[trebarnsmamma?]

Gratulerer med den tapre, tøffe lille jenta og takk for en ærlig og dramatisk fødselshistorie - godt å høre det går så bra med dere!!!

[Gjest]

..Ja det var en sterk historie! Takk for at du ville dele den med oss,

og lykke til videre med alt!

[Mamman til Linéa/VildeHelena!]

En flott historie. Gratulerer og lykke til med ammingen!

[benedicteh]

Tusen takk for alle lykkeønskninger, og for at dere orket å lese den lange historien min..

Det å fortelle historien er fantastisk god terapi, og da er det så godt å se at dere bryr dere!!!

Jeg håper ikke jeg har skremt noen med min historie. Jeg ville ikke gjort noe annerledes om jeg skulle gjort det om igjen!! Selve fødselsopplevelsen var viktig for meg å få oppleve, nå mistet jeg de siste minuttene, men jeg fikk jo være med på nesten hele prosessen, tross alt!!

 

Takk for støtte i svarene deres også!!

Samboeren min leste det jeg hadde skrevet i går kveld, og han fikk gråten i halsen selv, av å gjenoppleve det mens han las, og han syntes det var så koselig med alle svarene!!

 

Ha en god dag alle sammen

 

klem

[benedicteh]

Jo takk, det er godt å fokusere litt på at det tross alt er normalt at morsfølelsen ofte lar vente litt på seg, det er viktig å ikke føle seg alene om det, å føle at man er "unormal" hvis man føler det slik og sånn..

 

Lykke til med jenta du venter

 

[benedicteh]

måtte le litt da jeg las dette.. Så deg for meg der du satt og tørket snørr og tårer ;o), men sitter jo ofte sånn selv da, når jeg leser andres fødselshistorier, bli like rørt hver gang jeg tror jeg