ÅÅÅ....unger er så fæle med hverandre!!

[miatittin]

Ble skikkelig lei meg igår! Jenta på ti hadde vært på shopping med ett par venninner. Jenta mi er litt kraftig men ikke direkte tjukk.

De hadde prøvd noen klær.bla en kort kjole. Da hun kom hjem var hun veldig hissig og ertete,skjønte at det måtte ha hendt noe.

Så kom det da ut av henne litt senere på kvelden. De hadde ledd av henne da hun hadde prøvd kjolen,og sagt at hun hadde så stygge ben!

Jeg ble så lei meg på hennes vegne at jeg nesten begynte å gråte der og da!

 

Hva i alle dager feiler det unger som gjør sånt???

Er dette helt normalt idag eller?

 

[hypersusmor]

Jeg forstår at du blir trist og lei deg når noen har plaget jenta di, og jeg synes det er leit å høre om at andre blir plaget, men å tro at dette er noen ny oppfinnelse er vel å glemme hvordan det var da en selv var barn? Det har alltid vært plageånder og ofre for disse.Jeg tror heller ikke at det er flere som plager andre i dag, enn før i tiden.

Når det er sagt så håper jeg at jenta di forstår hvor verdifull hun er og at hun blir fortalt at det er de som kommer med stygge kommentarer som har et problem, ikke henne.

 

En trøsteklem til dere begge!

[MAJA-67]

Hei rucola !

 

Jeg ble rasende da jeg leste innlegget ditt, og lurer også på hva som feiler sånne unger. Tror desverre at dette skjer nå, og det gjorde det da vi var små.

 

Men man kan jo spørre seg hva slags venninner det egentlig er. Hvis jeg var deg tror jeg ikke jeg ville laget noe "nummer ut av det", med fare for at situasjonen forverrer seg. Du får prøve å spørre ut datteren din fremover, og også snakke litt med venninnene når de er hos dere. Det er jo mulig at dette er jenter datteren din bør holde seg unna.

 

Min eldste blir 12 (har bare gutter), og han forteller at i klassen hans er jentene greie, men i naboklassen er jentene "berter". Og de som ikke er "berter" faller utenom, så nå har visstnok alle der blitt "berter".Det betyr at de bruker sminke, går med stringtruser og moteklær.

 

Jenter kan virkelig være nådeløse. Men kommentarer om vekt kan jo være direkte helsefarlig med tanke på spisevegring.

 

Prat med datteren din og fortell henne hvor fin hun er, og at det er mye finere å være muskuløs enn radmager.

 

Og jeg må si jeg undres, hvor lærer disse ungene dette...???

Syntes det virker helt sykt jeg når unger begynner å kle seg som sexy babes og attpåtil er kroppsfikserte. 10 år...!!!

 

Håper du finner ut at det ikke var så ille som det høres ut, hvis ikke ønsker jeg datteren din noen nye, hyggelige venninner.

 

Klem fra

[Ronja65]

Det er mye enklere med gutter. Selv har jeg en gutt på 14 år. Det kan være røffe tak, og heromdagen så kom han hjem med et brukket finger fra fotballbingen. Men jeg har inntrykk av godt kamratskap og lite mobbing.

 

Dattern min på 16 har det også vært veldig greit med, men det har vært noen små konflikter med trekantdramaer. Dvs. at tre jenter sjeldent kan leke sammen, uten problemer.

 

Men jenta på 10 er mitt i et trekantdrama. Det er visst et stort problem i klassen hennes blandt jentene. Så derfor er det ikke lenge siden vi var på jenteforeldremøte. Fint at skolen tar avfære, men jeg synes det hjelper lite. Jenterne er stygge mot hverandre etter tur, og jeg nekter og tror at min jente er bedre en noen andres.(det skal innrømmes at hun ofte er lei seg for et eller annet, og da får hun selfølgeli trøst og vi snakker om det)

Jeg har snakket masser med henne og mødrene til de andre jentene som hun henger mye sammen med.

Fordi det som ofte skjer at ena stunden er de venner og neste stund så snakker de bak ryggen på hverandre.Eller sier stygge ting til hverandre.

Andre ganger så er de kanskje bare tankløse, men det kan også såre.

 

Det er helt håpløst og jeg lurer på hvorfor jenter noen ganger er så kompliserte???

 

Det er viktig med god kommunikasjon med de andre foreldrene for hvis de er oppegående, noe som de fleste faktisk er... Så pleier det å løse seg... Da kommer ofte "unnskyld" jeg mente det ikke.

 

Lykke til

 

Klem

 

 

[Olivia38]

Leste innlegget ditt i går, og det har svirret litt rundt oppe i hodet mitt siden. Jeg tenkte jo først, at uff, så slemme barn kan være mot hverandre! Men så begynte jeg å spørre meg selv hvorfor! Og det er da de uhyggelige tinga virkelig kommer frem! Barn har jo oss "voksne" som rollemodeller! Og vi er ganske så flinke til å sende ut meldinger om hva som er og ikke er "riktig". Vi hisser oss opp over reklame med sylslanke modeller, men er svært raske tli og føre samtaler som inneholder ting som "Du, jeg traff Fru Hansen, og skal si hun begynner å bli drøy over akterspeilet" og "Sukk, jeg må nok miste noen kilo før jeg kan vise meg i bikini". Og om barna våre begynner å ese litt vel mye, eller gjør ting som ikke er allment akseptert som "god/riktig" oppførsel, så vil vi som de praktfulle foreldre vi er forsøke etter fattige evne å sette inn korrigerende tiltak. Det er jo en naturlig del av sosialiseringen! Og det er jo velkjent at vi kvinner setter pris på å snakke litt bak en og annen rygg. Så barna lære av oss, men de har enda ikke fullført prosessen, så de trakker over grensene, og er "slemme" mot hverandre. Med tiden vil de utvikle mer subtile og raffinerte måter for å såre hverandre. så det besvarer vel spørsmålet om hva som feiler unger!

 

Mobbing og erting er vel noe vi aldri vil bli kvitt, samme hvor mange religiøse statsministere med gode intensjoner vi måtte oppleve. Så vi bør heller fokusere på hvordan vi gir barna den nødvendige innsikten til å takle både å mobbe, og å bli mobbet. Og jeg tror på ærlighet! Forklar barna om de "gode" følelsene man kan oppleve ved å få andre til å føle seg små, og når ting går andre veien, som med din datter, fokuser på hva hun kan lære av det. Joda, selvsagt synes man synd på barna når de kommer hjem og er lei for noe som har blitt sagt til dem. Men husk også på at det er slike ting som kan gi dem innsikt og empati for andre.

Sønnen min på ti, kom fra skolen en dag, og virket veldig trist. Jeg fikk etterhvert historien: "du skjønner mamma, de andre guttene ertet Markus, og så skjedde det liksom noe inni meg, og jeg begynte å erte han jeg og." Gutten min har selv blitt ertet en del, og jeg må innrømme at jeg var litt stolt, for han brukte sine egne opplevelser til å forstå hvordan Markus hadde det, heller enn å føle at han fikk hevn.

 

Og når det gjelder barn og overvekt, vel det kan nok virke brutalt og si til barnet sitt at nå begynner du å bli litt større enn det som er sosialt akseptert. I følge ekspertene vil jo barnet straks utvikle spiseforstyrrelser hvis man fokuserer på slikt. Men det er vel mer trolig at spiseforstyrrelsene dukker opp når de andre barna kommer med sine lite omtenksomme kommentarer, enn om foreldrene snakker åpent om hvorfor ting er som de er i den verden vi har skapt oss. Jeg har faktisk venninner som "snikslanker". De tør ikke å la døtrene få vite at de slanker seg, av frykt for at de skal bli anorektikere!

 

Ble mye prat her, men innlegget ditt satte i gang en god del tanker å følelser. Det er nok det lille overvektige barnet som bor i hjertet mitt som sitter å roper på trøst!

 

Vel, klem til deg og datteren din. Håper dere kan snu episoden til noe lærerikt.