Besteforeldre som forskjellsbehandler

[St. Hans]

Jeg har to jenter på 1 og 3 år.

 

3-åringen var det første barnebarnet til farmoren og farfaren sin, og de har fra første stund vært veldig opptatt av henne. Hvis jeg fortalte at jeg skulle på graviditetskontroll, ringte de kvelden etter og ville vite alle detaljer. Da hun var født, besøkte de oss så ofte de som mulig, flere ganger i uka. De var fullstendig betatt. Hun var bare 3 uker første gang de passet henne alene noen timer. Senere har de vært barnevakt ofte, og de har opparbeidet et fantastisk tett forhold. Både 3-åringen og besteforeldrene setter stor pris på det. Jeg også forsåvidt, selv om jeg til tider synes det blir for mye (invaderende!), og har satt en grense på at barnevakt en gang i uka er nok.

 

Så fikk vi jente nummer to - og reaksjonen til besteforeldrene var uventet helt annerledes enn med nummer en. Nummer to er et år nå. Besteforeldrene har passet henne/begge noen få ganger, når jeg har bedt om det. De har aldri tatt initiativ til det selv. Vi snakker ofte sammen i forbindelse med henting av eldstejenta, og da spør de av og til om hvordan det står til med minstejenta. Det er alt de viser av interesse. Om jeg sender bilder på mail, eller ringer og forteller at hun kan krabbe, reise seg, har fått tenner etc, er responsen halvengasjert.

 

Jeg har lenge syntes forskjellsbehandlingen har vært problematisk, og har forsøkt å "lirke" litt: har bedt dem være barnevakt, er bevisst på å fortelle morsomme historier og om fysiske fremskritt. Jeg ønsker at de skal forandre seg før minstejenta blir så stor at hun får med seg forskjellsbehandlingen. Jeg har på en forsiktig og saklig måte snakket med dem. De svarer at det var den eldste som gjorde dem til besteforeldre, og at ingenting kan måle seg med det. De skjønner at de må bruke tid på å bli kjent med minstejenta om de skal bli (like) glad i henne, men er liksom ikke villige til å gjøre det. De har unnskyldninger som f. eks at de ikke orker å passe begge samtidig, at de skal gjøre aktiviteter som passer for den største, at den minste er forkjølet... det passer ikke.

 

Jeg skjønner ikke tankegangen, det kunne ikke falle meg inn å være mer glad i det ene barnet mitt enn det andre, bare fordi hun kom først? Hvis jeg prøver å se objektivt på barna mine (noe jeg som mamma sikkert ikke klarer), er minstejenta jevn og behagelig i humøret (den eldste har større gleder og større kriser) og normalt utadvendt (eldste er sjenert). Jeg ville nesten tro den minste er lettest å like.

 

Jeg har vel sluttet å tro at det er noe mer jeg kan gjøre, og halvveis akseptert at forskjellsbehandlingen vil fortsette. Det hadde vært interessant å høre om noen har tips til hvordan jeg hånterer dette videre, eller om noen er i tilsvarende situasjon?

[Laurine]

Hei på deg !

 

Vet du hva ? Jeg fikk helt vondt i hjertet mitt av å lese dette. Synes det høres helt grusomt ut at de klarer å gjøre en slik forskjellsbehandling av sine egne barnebarn. Hvordan blir det om det blir flere barnebarn på dem ? Vil de ikke kjenne dem i det hele tatt ? Nei huff, har ikke noe forslag til hvordan du skal løse dette, men som besteforeldre synes jeg de har sviktet. (Selv om de har et godt forhold til den eldste).....

 

Hva sier mannen din til dette ?

 

Lykke til i allefall, håper dere får orden på dette !