Besteforeldre som forskjellsbehandler (langt)

[St. Hans]

Jeg har to jenter på 1 og 3 år.

 

3-åringen var det første barnebarnet til farmoren og farfaren sin, og de har fra første stund vært veldig opptatt av henne. Hvis jeg fortalte at jeg skulle på graviditetskontroll, ringte de kvelden etter og ville vite alle detaljer. Da hun var født, besøkte de oss så ofte de som mulig, flere ganger i uka. De var fullstendig betatt. Hun var bare 3 uker første gang de passet henne alene noen timer. Senere har de vært barnevakt ofte, og de har opparbeidet et fantastisk tett forhold. Både 3-åringen og besteforeldrene setter stor pris på det. Jeg også forsåvidt, selv om jeg til tider synes det blir for mye (invaderende!), og har satt en grense på at barnevakt en gang i uka er nok.

 

Så fikk vi jente nummer to - og reaksjonen til besteforeldrene var uventet helt annerledes enn med nummer en. Nummer to er et år nå. Besteforeldrene har passet henne/begge noen få ganger, når jeg har bedt om det. De har aldri tatt initiativ til det selv. Vi snakker ofte sammen i forbindelse med henting av eldstejenta, og da spør de av og til om hvordan det står til med minstejenta. Det er alt de viser av interesse. Om jeg sender bilder på mail, eller ringer og forteller at hun kan krabbe, reise seg, har fått tenner etc, er responsen halvengasjert.

 

Jeg har lenge syntes forskjellsbehandlingen har vært problematisk, og har forsøkt å "lirke" litt: har bedt dem være barnevakt, er bevisst på å fortelle morsomme historier og om fysiske fremskritt. Jeg ønsker at de skal forandre seg før minstejenta blir så stor at hun får med seg forskjellsbehandlingen. Jeg har på en forsiktig og saklig måte snakket med dem. De svarer at det var den eldste som gjorde dem til besteforeldre, og at ingenting kan måle seg med det. De skjønner at de må bruke tid på å bli kjent med minstejenta om de skal bli (like) glad i henne, men er liksom ikke villige til å gjøre det. De har unnskyldninger som f. eks at de ikke orker å passe begge samtidig, at de skal gjøre aktiviteter som passer for den største, at den minste er forkjølet... det passer ikke.

 

Jeg skjønner ikke tankegangen, det kunne ikke falle meg inn å være mer glad i det ene barnet mitt enn det andre, bare fordi hun kom først? Hvis jeg prøver å se objektivt på barna mine (noe jeg som mamma sikkert ikke klarer), er minstejenta jevn og behagelig i humøret (den eldste har større gleder og større kriser) og normalt utadvendt (eldste er sjenert). Jeg ville nesten tro den minste er lettest å like.

 

Jeg har vel sluttet å tro at det er noe mer jeg kan gjøre, og halvveis akseptert at forskjellsbehandlingen vil fortsette. Det hadde vært interessant å høre om noen har tips til hvordan jeg hånterer dette videre, eller om noen er i tilsvarende situasjon?

[Anonym bruker]

Jeg har selv vært det første barnebarnet. Om min mor har tidligere fortalt om de samme problemene du nå møter. Hun så at det var forkjellsbehandling mellom meg og mine yngre søsken. Hun sa klart fra til sine svigerforeldre at her blir det begge eller ingen. Hun passet godt på at når det trengtes barnevakt så skulle alle søsken bli med. Om det bare var en av oss som skulle passes, så fikk noen andre enn svigerforeldre passe. Min mor var redd for at dette skulle starte splid mellom oss søsken.

 

Jeg ville ikke akseptert en slik forskjellsbehandling. Kanskje pappaen burde åpnet munnen sin også.

[Anonym bruker]

Jeg er i litt samme situasjon, min manns søsyer og jeg fikk barn samtidig. Besteforeldrene forskjellbehandlet fra første stund gaver etc, besøk, men vi bryr oss ikke.

Det er som min mann sier "foreldrene er viktigst, om de ikke er interessert er det ingen vits å presse fram noe engasjement."

Men vi har selfølgelig tatt det opp, men det virker ikke som de skjønner noe..

Jeg følger opp, så min datter ikke lider.

Hun får de samme tingene, når vi påpeker dette og de oppfører seg greit ellers. Hvis vi sier at de forskjellsbehandler benekter de dette, og nekter å innse noe som helst.

Det er klart at jeg mister litt interessen for dem også.

Mine foreldre er ikke mye interessert heller, så vi har ikke mye interesserte men..

Det er bare å heve seg over det. Det er deres tap!

Du har gjort ditt, de får svare for sine handlinger selv.

Kjipt, men drittsekker fins i alle familier. Det viktigste er at du beskytter dine egen barn fra ting de kan bli såret over, jeg tror egentlig ikke at datteren vår bryr seg. Hun har det så fint at )

 

klem

[Anonym bruker]

Er oppe i det samme selv.

Mine barn kan ikke måles med sin kusine, som var det første barnebarnet i minn manns familie. De var interessert i begynnelsen, men ser de nesten aldri lenger. Det andre barnebarnet ser de flere ganger i uken. Syns det er trist for min mann og barna mine, men lite vi får gjort.

 

Mitt eldste barn var det første barnebarnet i min familie, og hun vil nok alltid være spesiell for mine foreldre. Det tok noen år før neste kom(min søsters barn) og så jeg igjen, men mine foreldre gjør jo selvfølgelig ingen forskjell på barnebarna og bruker lik tid på de. Men det er nok spesiellt med det første barnebarnet, men det får man holde inne i seg, og ikke gjøre forskjell. Og fordet om min eldste er spesiell for mine forelder, ville de aldri drømt om å gjøre ulikt. De er like glad i alle, og bryr seg likt.

 

Jeg var første barnebarn på min mors side, og vet jeg har blitt foretrukket av mine besteforeldre. Merket det ikke dengang(det er ikke rart, hadde det topp jeg:) men når jeg tenker over det nå så ser jeg det. Tror nok min søster merket det også....synd.

[Anonym bruker]

Dere er nødt til å sette hardt mot hardt overfor svigerforelsrene og kreve at de slutter å forskjellsbehandle barna dine.

Det kan skape et ubotelig sår i sjelen til den yngste når hun begynner å merke dette.

 

Si at de får ha begge eller ingen, Eller at hvis de skal ha den eldste alene, skal de også ha den yngste alene like lenge etterpå.

 

De må forstå såpass!!?

[Anonym bruker]

Synes det er veldig trist. Har opplevd litt av det samme, men da er svigermor mer interressert i vår datter (som er barnebarn nr. 6 og eneste jente) enn i gutten vår. Hun kommer til oss ca. to ganger i året og er da hos oss i 14 dager. Og disse dagene bruker hun til å leke med vår datter, gå turer alene og lege med gutten hvis han spør eller vi ber om det. Hun har nå spurt om gutten ikke kunne tar fly alene til henne og er overrasket at han ikke vil... men jeg synes det er i hvert fall positiv at hun har invitert ham å komme alene og håper hennes neste besøk hos oss blir litt bedre for ham.

[Lasso]

Jeg har lyst til å fortelle hvordan jeg opplevde dette som eldste barnebarn selv!

 

Da jeg var liten, brukte foreldrene mine villig besteforeldrene til å passe meg alene. Det var så greit, så fikk mine foreldre konsentrert seg om den lille, og det var jo så enkelt for besteforeldrene å passe meg som de kjente - og som var så stor og flink.

 

Vel, takk og pris at jeg har opplevd det der selv, så jeg ikke går i samme fella! Man blir faktisk ekstra sjalu på den lille av et sånt opplegg, og oppfatter det slett ikke som en seier at man er best likt hos besteforeldrene. Hva så? Den minste er hjemme og får mamma for seg selv - som vanlig!

 

Du skal ikke se bort fra at svigersene dine tenker nettopp som mine besteforeldre gjorde. At de har medfølelse med den eldste for at mamma plutselig har hendene fulle med et nytt barn, og vil at hun skal føle seg spesiell hos dem i det minste. At DER kan hun iallfall få all oppmerksomhet... Om mamman og pappan har "sviktet", så skal iallfall de være de samme...

 

La mannen din fortelle sine foreldre at den største trenger tid alene med foreldrene sine også av og til, og at det ville være til stor hjelp og glede for deres elskede barnebarn hvis de kunne holde lillesøsteren unna. Har de først passet lillesøster noen ganger, så kommer interessen og kjærligheten også.

 

Til det andre skriver over her, så synes jeg ikke det skal være "alle eller ingen" hver gang. Det må bare være en viss balanse! Og det kan jo faktisk tenkes at de synes det er for voldsomt å passe to når den ene er så liten? Sikkert lettere etterhvert.

[Anonym bruker]

Det kjenner jeg veldig godt igjen. Eldste jenta mi er første barnebarn til svigermor og svigerfar og er deres øyesten (for sikkerhetsskyld så ligner hun også veldig på pappaen og deres familie), min datter nr 2 er ikke blitt fulgt med like stor interesse, men da jeg begynte å legge merke til dette så begynte jeg også å styre kontakten de har med barna. Sørger for at når de har ville ha eldste på besøk så må de neste gang ta mellomste. Når lillegutt kom så ble han også tatt litt ekstra inn i varmen, sikkert fordi han er gutt. De to minste ligner veldig på meg og min familie. Men jeg har sagt til min mann for mange år siden at jeg aksepterer overhode ikke at ungene forskjellsbehandles av besteforeldrene og det ligger på grensen nå.