Hva bør jeg gjøre?

[Anonym bruker]

Har over lengre tid tenkt tanken på flytte fra samboeren min. Vi har ei datter på 1 år. Forholdet har vel ikke vært på topp de 3 siste åra (sammen i fem). Det er vanskelig og prate med han, er for det meste jeg som tar opp problemene, men får kun hmm og "vet ikke jeg" til svar.

Den intime biten har til tider vært god, men da jeg ble gravid var det helt stopp. Nå klarer han ikke å ta i meg. (gått opp ca 15 kg etter graviditeten), og jeg vet at han synes jeg er "ekkel", noe av det verste han vet er nemlig overvektige jenter. Har aldrig følt meg så stygg og feit noen gang! Det og kunne finne på ting er også veldig vanskelig-kjedelig det. Han vil heller sove så lenge som mulig i helgene, sår gjerne opp ved tre tiden, og da er det jo ikke så mye igjen av dagen, når han er klar, før tulla skal legge seg. Jeg begynner og bli temelig lei og jeg har ikke så mye kjærlighets-følelser igjen heller.

For det andre tenker og savner jeg eksen min, som jeg var sammens med for ca 7 år siden. Har hele tiden hatt litt kontakt, men det siste året har savnet blitt utrolig forsterket. Har lurt på familierådgivning og har foreslått det også for han, men uten noe respons- som med alt annet jeg foreslår.! Trenger sårt noen råd om hva jeg kan/bør gjøre. Tusen takk for at dere tok dere tiden til og lese hele innlegget.

[Anonym bruker]

Må nesten le litt- kjenner meg igjen i det du skriver.

Jeg vet ikke jeg, er i ferd med å gi opp selv...

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen jeg også!!

Gi ham et skikkelig støkk og gå fra ham.

Hvis han ikke bryr seg eller ber om å få komme tilbake etter en stund så skal du bare være glad, for han er da ingenting å samle på.

 

Husk at du klarer deg alene...

 

Jeg gjorde det samme... men det tok 2 år før vi ble sammen igjen... men alt er forandret og vi har det veldig bra sammen.

 

Man vet ikke hva man har... før det er borte...

 

 

[*Afrodite*]

Kjenner meg helt igjen her ja. Vi har vært sammen i 5 år og har en sønn på 14 mnd. Vi er ikke det minste interessert i hverandre lenger og å kommunisere kan vi i hvertfall ikke. Sånn har det vært i 2 år nå. Ingen av oss som tar opp probemene våres, og jeg får så dårlig samvittighet mht lillemann. Bedre å bryte opp nå enn når han blir så stor at han skjønner hva som skjer..

 

Men samtidig er jeg redd for å bli alenemor...

 

 

[guttebedriften]

vet jeg repeterer de andre, men jeg kjenner meg også igjen. min samboer har også problemer med de ekstra kiloene jeg fikk under svangerskapene. og min samboer må også omtrent filleristes, for å klare å se sitt ansvar for å gjrøe livet hyggelig for meg.

 

vet ikke hva slags råd jeg skal gi, men jeg tror kanskje du bør tenke på oppbrudd, ettersom problemene har vart i hele tre år.

[Meesah og HattiFnattene♡]

Jeg tror egentlig forholdet deres er over, men at ingen av dere tør å bryte ut. Det høres jo ikke helt frisk ut. Er det ikke bedre å gjøre det slutt mens dere kommer overens og klarer å ha et ålreit vennskap?

 

Det virker også som du kanskje bruker den andre som en slags livbøye, og det er jo ikke helt rettferdig. Kanskje det egentlig er dere som skal være sammen, men det beste da er å bryte ut av det som ikke funker. Komme deg på bena og være litt alene, før du begir deg inn i noe nytt.

 

Noen ganger er ikke brudd det verste som kan skje for et barn. Det verste et barn kan oppleve, er ulykkelige foreldre som ikke elsker hverandre, og som i misforstått godhet holder sammen for "barnets skyld" Sett deg ned med samboeren din. Tving ham til å lytte, og finn ut av hvordan ting ligger an.

 

God klem til deg og lykke til videre. Jeg er sikker på at du er vakker uansett.

 

Faren min gikk fra moren min frodi hun la på seg for mye med meg. Noen menn bare er sånn, man får ikke gjort noe med det. Det betyr likevel ikke at det er DU som skal forandre deg. Det betyr bare at det kanskje er på tide å bryte opp. Et forhold skal ikke være basert på utseende.

[Audrey Horn]

Man elsker ikke i kilo, se til helvete å gi disse mennene deres en finger og vis dem hvor døra er!

Dere fortjener så mye bedre!

 

Men når det er sagt, det går jo an å gjøre noe med disse ekstra kiloene da damer, ikke for mennenes skyld, men for dere selv!

[Anonym bruker]

jeg synes du bør si det rett ut til han at hvis ikke ting forandrer seg så kommer du til å gå. blir det ingen forandring så fo all del gå!!! kanskje han kommer krypende etterhvert da han innser hva han har mistet... det finnes menn der ute som vil være glad i deg som du er og ser ut. lykke til