Hvorfor blir jeg ikke glad lenger når stebarna kommer??

[Anonym bruker]

Det fungerte så utrolig bra de første årene. Gledet meg til de skulle komme og vi kunne være en "ordentlig" liten familie.

Men etter at babyen kom har alt forandret seg. Jeg har fått store problemer med å takle dette med at de alltid skal bære og holde på den lille. Babyen skriker og vil være i fred,og det blir jeg som må være den store stygge ulven og må "kjefte" hele tiden! Har sagt det til faren,og han sier ifra iblandt,men det er ikke nok. Klart de skal få være med å stelle og holde den lille,men ikke hele tiden! Blir så lei dette,bare gleder meg til helgen er over.

Blir det bedre når ungen blir større? Håper inderlig på det! For nå er jeg blitt en sur,kjeftete stemor!!! og det er akkurat hva jeg ikke vil være!

 

[Anonym bruker]

Det blir nok bedre.Er en periode og så blir de "lei"

Men fortsett å si til de, på en fin måte de ikke kan få bære på han hele tiden.Og at når du sier nei så må de godta det.

Du kan jo kansje prøve å komme de i forkjøpet med å spøøre når du synes det er greit, om de har lyst å holde litt.

Lykke til :-)

 

[*mamma til prinsesse vil ikke*]

Jeg følte det litt sånn i begynnelsen. Hadde veldig behov for å beskytte babyen og ønsket å kose meg når vi stellet. Men for å unngå søskensjalusi, så måtte jeg bare akseptere at særkullsbarnet måtte få delta. Både faren og jeg ga klare regler for hva som var tillat og ikke tillat. Og når jeg var ekstra sliten og følte behov for å være alene med babyen, så tok faren seg av særkullsbarnet. Distraherte det med å gjøre andre ting. Det funket veldig bra og det tok ikke lang tid før det gikk over for min del. (Skal sies at jeg ikke likte at noen, bortsett fra min mann, skulle holde babyen vår den første tiden : )

 

Nå som barnet vårt er blitt noe større (8 mnd), så ser jeg hvor stor glede det har av sitt søsken. Det ler masse når særkullsbarnet leker med det. Særkullsbarnet viser en enorm omsorg for sitt søsken. Det tror jeg skyldes at det har fått delta så mye og at det ikke har oppstått sjalusi.

 

Lykke til

[Maud]

Jeg skjønner det er slitsomt for deg, men for meg høres det ut som om du gjør det verre enn det er. Da jeg begynte å lese, trodde jeg du skulle fortelle at du ikke lenger er glad i stebarna. Heldigvis var det et enklere problem enn som så. Det handler om en "tigermamma" som vil beskytte barnet sitt. Hvor gamle er stebarna da og hvor liten er babyen? Jeg tror det ville vært lurt hvis du lot dem bære og holde den lille litt mer enn du føler er greit. Da føler de seg store, inkluderte og de knytter seg til den lille. Det er klart det blir bedre når de blir større, da blir det mindre bæring og holding. Forhåpentligvis fortsetter de store å være interesserte og de får glede av hverandre alle sammen.

[Anonym bruker]

jeg har det akkurat likt, jeg vil at babyen må få litt fred. han er veldig liten enda. han griener når han er trøtt, og han får ikke nok sammenhengende søvn. i dag fikk han mat klokken seks, så ble han vekket av dem klokken sju, og så ble han vekket igjen klokka 8.

når han sover om dagen er det akkurat det samme, de roper og skriker og han våkner, eller har problemer med å sovne på grunn av bråk.

av og til våkner han og gråter litt, da er de der med en gang og skal leke. jeg vet at han ville sovnet igjen. han blir så grinete når han ikke får nok ro.

min mann er ikke flink å hjelpe meg med grensesetting, og han er heller ikke flink å hjelpe meg med en overtrøtt baby som sutrer. for han er jo opptatt med de andre også.

jeg og babyen skal reise bort når de er her i ferien. desverre orker jeg ikke mer, det er ingen som lyer. jeg må sove, og babyen må sove. han har problemer med magen. det går i ett.

jeg kan ikke slite meg ut på dette, for jeg må være en mor for mit barn, og det greier jeg ikke når jeg er utslitt. har desverre ikke kapasitet til mer. så jeg skal bo hos min mor i en måned. jeg føler det ikke er plass til oss hjemme når de er der.

[Anonym bruker]

Men i motsetning til deg har mannen din faktisk erfaring med det å ha flere barn fra før - det er kjempeforskjell på det å ha en (sin første) og det å få nr. 2 (hvor man må ta hensyn til både babyen og den man har fra før).

 

Slutt å overdriv din egen overlegenhet med tanke på å vurdere hva babyen har godt av / tåler og tål at mannen din og hans barn fra tidligere også er en del av familien, ellers klarer du å fort både å slite ut deg selv på unødig irritasjon og ødelegge familien din.

 

Førstefødte har mer hysteriske mødre (vi som har flere barn ler ofte litt av hvor overbeskyttende og usikre vi var med nr. 1 sammenliknet med de senere barna), og man (vanligvis) større mulighet til å tilrettelegge alt rundt den ene babyen. Med flere barn i huset blir det mer styr, men det er kanskje verre for den hårsåre nybakte moren (som vil at verden skal kretse rundt hennes midtpunkt: babyen) enn det er for babyen.

 

Ta deg sammen, slapp av litt, slipp til resten av familien til babyen din, så går nok alt mye bedre for dere alle!!

[Gjest]

Hadde du følt det samme om dine stebarn hadde vært dine egne?

 

Om denne nye babyen hadde vært nummer 3 av de du har født?

 

Har kanskje på følelsen av at du vil at dette barnet skal være "ditt". Vil ikke såre deg, men de som får barn nummer 3 har det nok ikke noe bedre med deg i forhold til barn som vil kose og hjelpe til........ :-)

[Anonym bruker]

Det virker litt som om dette handler ganske mye mer om deg enn det handler om barna... hvis det egentlig handler om at du ikke føler at det er viktig nok (at du får nok oppmerksomhet) eller at du får nok annerkjennelse for at du er blitt mor får du tenke litt på om du skal si det til mannen din eller om du kanskje skal gå litt i deg selv (voksne dame!). Og ikke la det gå ut over barna eller pappaen deres.

 

Du har valgt å få barn med en mann som har barn fra før. Enten får du prøve å tilpasse deg modenhetskravene det medfører (prøv å tenk: hvordan hadde jeg følt om barna hans var mine og de fikk et småsøsken) - eller så må du bare innrømme at du ikke var oppgaven moden.

 

Å reise hjem til mammaen sin alene med babyen på sommerferie for å sladre, sutre og hente masse støtte om hvor utidig det er med de slemme stebarna og pappaen deres som ikke skjønner at barnet han har med deg er så veldig mye viktigere enn barna han har fra før (som han forhåpentligvis har elsket i mange år før han traff deg)... er vel ikke akkurat oppskriften på "så levde de lykkelig alle sine dager"

[♥Snulder]

Og vips så kom det noen sure oppgulp... (gjelder 00:33...)

[-Hengebuksvinet-]

men mener at man kan pakke det litt bedre inn ;-) Og jeg må vel bare innrømme at jeg selv ikke var moden for stemorrollen før jeg fikk mitt første barn, tror den ofte blir en god del lettere om man selv også har særkullsbarn.

 

Jeg ville prøvd å tenke gjennom hvordan det vil bli når babyen din får småsøsken, hovedinnlegger, og om du ville synes det var riktig å "ekskludere" han så mye som du ønsker med stebarna. Det er veldig viktig for søskenforholdet at de større søsknene får lov til å føle seg inkludert i babystell og oppdragelse, og de vil da også ta mer hensyn til babyen og spille mer på lag med dere. Her har vi laget en del enkle regler for storebrødrene, men de har også fått være med på det meste som har med babystell å gjøre. Derfor sitter de så fint å lærer opp kusiner og fettere (og andre), om hva man kan/ikke kan gjøre med en baby. Tror det er viktig for storesøsknene at de også får være litt "babyekspert" overfor andre, og føler at de som storebrødre/søstre er inne i den innerste familiekjernen.

 

Jeg synes også det er trist at du reiser hjem til moren din hele ferien, da virker det på en måte som om du har gitt opp. Vær litt obs på at man som førstegangsmor har en tendens til å tro at man selv og barnet er verdens sentrum, helt alene. Det er ikke tilfelle når man har flere barn fra før, derfor vil aldri mannen din være på samme nivå. Men det betyr ikke at han er mindre glad i babyen enn du, kjærligheten blir ikke mindre fordi om man deler den på flere. Prøv å dra nytte av at mannen din har erfaringer som fleregangsfar, og vis han at hans meninger og innspill er like viktige som dine. Da får man en god kommunikasjon og et godt samarbeid.

 

[-Hengebuksvinet-]

Dette ble vel ikke akkurat noe svar til hovedinnlegger, trodde det var hi som hadde skrevet et stykke over her.

 

[ana baroma]

Da svigerinnen min fikk nr to, så sa hun rett ut - at de måtte rett og slett øve seg på å bli en familie med fire, og ikke tre. mange hensyn, mye som må læres av de eldre ungene - dette kommer til å gå greiere etterhvert. Ikke vær redd for det;-) Og, jada - de mister interessen...

Er redd for akkurat det samme som det du opplever den dagen jeg kanskje blir mor selv - men får satse på at damene her inne holder meg i ørene, hehe:-)))

[*mamma til prinsesse vil ikke*]

Jeg ser at mange her vil at du skal sette deg inn i hvordan det er å ha flere barn. Situasjonen du er i når stebarna er hos dere, er lik det å ha flere barn selv.

Men jeg synes mange glemmer at du ER førstegangsfødende og IKKE har fått barn nr 2 eller 3. Man ER usikker i den nye rollen, har mange tanker og ikke minst hormoner som herjer i kroppen. Jeg mener at det må du få lov til å ha. Du må selv finne veien til å bli en trygg mamma. Derfor mener jeg at du bør prate med barnas far om dette, slik at han kan gi deg en 'time out' når du og babyen trenger det. Så dere får tid til å være alene, kose dere og å hente dere inn igjen. Det fikk jeg og det hjalp meg veldig masse. Stebarnet fikk alenetid med far. Jeg fikk alenetid med babyen (og fikk bruke det til det jeg trengte- som oftest SOVE). Etterpå var jeg mer opplagt og jeg taklet stebarnet og dets interesse for babyen MYE bedre. Stebarnets interesse for babyen dabbet også av etterhvert som barnet hadde vært noen dager hos oss. Også det gjorde det litt lettere.

Dessuten så tror jeg det er viktig at også du tilbringer litt tid sammen med stebarnet, for å finne tilbake til den kjemien dere hadde før barnet ble født. Derfor hender det at jeg tok kveldsstellet på stebarnet, mens mannen min tok seg av babyen. Merket at stebarnet satte veldig stor pris på det. Jeg tror det har vært med på å forhindre sjalusi!

 

Dette kommer du til å fikse. Det går seg til. Men jeg tror kanskje ikke løsningen er å reise bort fra dem i 1 mnd...

 

Vil bare ønske deg masse lykke til!

[Anonym bruker]

Synes 0033 over formulerer seg direkte utidig, dårlig svar!

 

Til HI: vet hvordan du føler, jeg også følte at stebarna var et forstyrrende uroelement, tålmodigheten min sank til et drastisk minstepunkt i takt med at søvnbehovet økte. Jeg så på stebarna som trusler mot den lille, og klarte ikke slappe av når de skulle holde henne osv.

 

Jenta mi er nå blitt 1 år, og gjennom det siste halvåret ser jeg at hun er blitt mer og mer knyttet til halvsøsknene sine, og de til henne. Det er oppriktig glede og kjærlighet i søskenforholdet, og det har smeltet hjertet mitt fullstendig. Jeg har fått nye følelser for stebarna, er blitt mer ordentlig glad i dem. Men det har tatt sin tid! Og jenta måtte bli ganske stor før jeg klarte å "slippe henne."

 

Derfor vil jeg bare si til deg, som noen andre over har gjort, at hvis du får hentet deg inn litt med søvn og slikt, og tar tiden til hjelp, så vil nok dine følelser for stebarna modnes/varmes i takt med at du vokser inn i en trygg og sterk morsrolle:)

 

Lykke til med den lille:)