Han tåler ikke at jeg klager litt......

[Anonym bruker]

Hei.

Trodde det var bare vi damer som var ustabile i humøret, men nå ble jeg veldig lei meg for pappaen forstår ikke at jeg kan synes at det er litt tungt, og at jeg kanskje ikke klarer like mye som før (er i uke 34). Fikk nettopp ei skyllebøtte for at jeg klaget litt over at jeg ikke orket så mye, og så sa han at han ikke trodde jeg var så dårlig. Synes faktisk at han kan ta litt hensyn til at jeg er gravid, og ikke forvente at alt er som før (Han har forresten vel ikke merket så mye til graviditeten, for jeg har stått på, gått i full jobb og gjort det meste som før helt til nå. Må innrømme at jeg begynner å bli sliten....) Hva synes dere jeg kan forvente?

[Anonym bruker]

Jeg har det litt som deg. Har ikke fått noen skyllebøtte da, men har kommet kommentarer om at det er rart at det skal forandre seg sånn over natten at jeg er blitt mer sliten. Er 5 dager på overtid nå... han har hatt null forståelse hele svangerskapet for at jeg er sliten. Hvis han ber meg hente noe gjør jeg det alltid med en gang, ligger jeg på sofaen og er kvalm og dårlig og ber om et glass vann kommer det et sukk og så kommer kanskje vannet 10 min senere. Har prøvd å forklare mange ganger at jeg er sliten men virker ikke som han skjønner det. (men er han selv litt forkjølet skal han ha full omsorg såklart...)

 

Er det første barnet deres? Det er det her, og jeg har snakket med andre gutter som har to barn, som sier at de var som min mann med første barnet, skjønte ingenting (og gadd ikke lese eller sette seg inn i noe heller). Men når nr 2 kom ble det noe helt annet for da skjønte de mye mer. Så - jeg tror ikke vi kan forvente så mye. Etterhvert får du bare si at du orker faktisk ikke gjøre det og det, så får han bare bli sur. Jeg prøver å ikke klage så mye, men litt blir det jo selvsagt...

 

Lykke til...

[sid74]

Da har han virkelig ikke skjønt det!!! vi har 2 uker igjen til termin og jeg er faktsik motsatt avderes menn. Jeg ber min samboer ta det mer med ro. Jeg ser jo hvor stor denne magen er og kjenner jenta vår sparke hardt. Jeg har fått en meget stor respekt for det kvinnelig kjønn etter at min samboer ble gravid. (har alltid hat respekt for det kvinnleig kjønn). Først måtte hun igjenom spying og herjing, så kom hormonene (da var det tøft for meg) og så kom en fin tid, men nå har hun vondt i ryggen og blir fort sliten. De mannfolka som ikke ser dette bør få en medisn ball på magen som de må bære på i et døgn!!!

 

I tillegg har hun ikke rørt et glass vin under hele svangerskapet og kan ikke gjøre det heller før etter en stund. Ta vekk pilsen fra deres mannfolk å be dem la vær å drikke en eneste pils på 1 mnd.

 

Nei dere kvinnfolk fortjener kjempe oppvarting.

[vinterpappa]

Må bare si jeg støtter siste taler her.

 

Sånn jeg har forstått det skal menn støtte sin gravide partner som best man kan. Nå er det selvsagt grenser for hvor mye man kan forvente, men innenfor rimelighetens grenser bør man så absolutt hjelpe til så mye man kan.

 

Selv om dette nødvendigvis ikke er tilfellet her, så vil jeg samtidig si at det er stor forskjell på kvinner også. Noen blir sikkert veldig fort sytete fordi de nå har en "unnskyldning" for det. Problemet er jo å vite hva som er hva da vi umulig kan sette oss in i deres situasjon.

 

Men altså: dere kvinnfolk fortjener all den oppvartning vi kan gi.. :-)

[Anonym bruker]

Hovedinnlegger her!

Takk for støtte. Det jeg føler er at jeg fortjener bare litt mer omsorg og omtanke. Han har to barn fra før, og jeg har ett, så dette er det første sammen. Han sier at med de andre barna, var mor ikke "dårlig" i det hele tatt, så han forstår ikke at det er noe problem nå. Jeg var i bra form i forrige svangerskap, men denne ganger begynner det å røyne på. Er IKKE sytete av meg, så det kan jo være at han har blitt "bortskjemt" med ei frisk kone som ikke klager. Skjønner jo at det kan være vanskelig for mennene å sette seg inn i hvordan det er, men jeg leser om de som får masse omsorg og oppvartning ut fra at han synes det er en glede å være til hjelp. Sukk.... det er vel forskjellig, han synes kanskje det er vanskelig å takle syke og svake mennesker. Det har jeg sett før når andre er syke, null sympati da. Men så viser han til gjengjeld at han er stolt av meg og glad i meg når jeg er flink og sterk i andre situasjoner!

[vinterpappa]

Det er kanskje ikke så rart at han sammenlikner med graviditeter som han har opplevd før. Jeg må si jeg har vært veldig heldig så langt og sluppet billig ifra det. Min bedre halvdel har vært skånet for de verste plagene så vidt jeg kan forstå. Lite kvalme og sånt. Hun er bare litt mer sliten enn vanlig og blir litt bråsint innimellom.. :-) Men det er ikke verre enn at det går fint å leve med det.

 

Ikke at det hjelper stort, men du får i allefall forsøke å glede deg over at han er stolt av deg når du er sterk. Det viser i allefall at han bryr seg.. :-)

[Snart-pappa... nå pappa!]

Jeg føler med deg. Men graviditeten er ikke enkel for noen av oss. Vi menn blir jo ofte glemt. Å vi har også begrenset med krefter. Når kreftene tar slutt tar også det gode humøret slutt ). Men vi mener ikke altid så mye med det. Innerst inne så skjønner vi at dere ikke kan klare alt som før. Vi skjønner at noe kan være vanskelig. Og vi hjelper til så masse vi kan. (hvertfall noen). Men når vi ikke har kunne lagt oss nedpå for å ha en middagslur på 5 mnd, og alt går i ett for å få endene til å møtes. Og vi i tillegg ser dere ligger på sofaen og tar "luren" som vi også føler behov for og ikke får tid til, så kommer "skyllebøtta". Selvfølgelig så mener vi ikke vondt med det, vi vil bare si i fra. Klage, og si at vi også er slitne. Da kan det være godt med en gravid kjære, som demper forventningene og kanskje forteller oss at "det ikke er så nøye". Det som skulle blitt gjort i dag, kan vente til en annen dag, så vi også kan legge oss ned litt. Men er forventingen i høygir og vi føler dem, og dere vill til en hver tid at vi innfrir dem... så blir vi slitne vi også! Og om dere er i full jobb, jobber dere utslitte så dere ikke har krefter når dere kommer hjem, så snakke om det. Hør hva han sier om jobben deres. Det er kanskje tid for å trappe ned, for å pleie familielivet som er i vente. At allt overskudd skal gå til jobben og ingen ting til hjem, familie og far blir galt det også.

 

Håper det er ok, at vi også har noen humørsvigninger. Vi pappaer kan kjenne presset og forventninger om å være den beste sammboeren som gjør ditt, gjør datt. Smiler og er glad hele dagen, hører på hvordan dere har det, hvor vondt dere har det, og hvor bekymret dere kan være... så føler vi også for å si litt av og til. Det er sikker ikke mer enn det!

 

Lykke til!