Ang. far med på fødsel.

[tti78]

Dette er egentlig ikke et spærsmål til fedre/blivende fedre, men syns allikevel innlegget passer her.

Sjønte av en tråd under her at det er mange følelser i sving når det gjelder fars deltagelse ved fødselen. Jeg fikk inntrykk av at det er endel fedre som ser for seg at de kommer til å bli veldig hjelpesløse og unyttige under fødselen, derfor vil jeg gjerne fortelle om mine egne erfaringer på det området. Jeg har født to ganger. Begge gangene har mannen min vært med, TAKK GUD. Etter første fødselen fortalte han meg i etterkant at han følte seg veldig hjelpesløs, i tillegg til at han etter oppfordring fra jordmora kikka ned der ting skjedde, tabbe. Allikevel er jeg kjempetakknemlig for at han var der. Han masserte meg på ryggen og minnet meg på å puste. Selv trodde han ikke at han bidro med noe særlig, men jeg tror rett og slett seriøst at jeg hadde dødd hvis han ikke hadde vært der. Han var uerstattelig, rettt og slett.

Den andre gangen hadde vi litt mer kontroll begge to, da var han også en helt uvurdelig støttespiller, bare ved å være der.

Så dere menn som tror dere ikke har noe å bidra med under fødselen, min oppfordring til der er: snakk med konene/ samboerene deres om forventningene deres til fødselen. Sannsynligvis er det nok bare at dere er der og holder i handa. Hvis dere masserer på ryggen og tørker pannen med en kald klut, eller hva mor måtte ønske, er det kjempefint.

Og hold dere ved hodeenden!

Meningen med dette innlegget er ikke å presse fedre med på fødsler, men å ta vekk noe av prestasjonsangsten til vordende fedre. Dere er helt uvurdelige, så bare ved å v'ære med å gjør dere en kjempeinnsats under fødselen. Og husk, det er lov å ta en pause og gå ut på gangen en tur! Lykke til.