Jeg svelger elefanter, og er drittlei

[liten og lettmett]

Egentlig er livet ganske bra, og jeg stortrives med livet og ungene. Men jeg er så oppgitt over pappaen deres noen ganger. Han har siden bruddet trodd han er blitt ti år yngre. Nå skal ungkarslivet leves, og barna blir glemt oppe i det hele. Argh!

 

I morgen (dag) spiller min eldste sine siste to fotballkamper før sommeren. Som alle vil han gjerne at begge foreldrene stiller som heiagjeng, og det hadde jo vært det optimale. Men nok en gang så har pappaen meldt avbud i siste liten. Og med en syltynn forklaring. Jeg orker snart ikke finne på unnskyldninger mer. Synes ikke det er min jobb. Snart er ungene så store at de kommer til å gjennomskue dem, eller jeg tror nok den eldste gjør det allerede. Og det er jeg som ser skuffelsen i ansiktet hans hver gang faren svikter.

 

Ikke kom han på skoleavslutningen heller. Det er tross alt stort at eldste er ferdig med første året på skolen. Jækla gubbe. Jeg så hvor såret guttungen ble, men han sa ingenting og ville ikke snakke om det.

 

Når jeg tar opp dette med pappaen sier han bare: Jeg vet jeg driter meg ut, men det er for sent å rette opp nå. Hallo?! Det er aldri for sent å redde forholdet til sine egne unger.

 

Nå går snart vår foreløpige samværsavtale ut og vi skal på nytt til familievernkontoret. Det blir spennende å se hva han sier da. Meningen har hele tiden vært at vi skal opp mot 50/50 deling. Men slik han er nå går jo ikke det. Jeg sender skriftlig informasjon om hva som foregår den nærmeste tiden en gang i uka på mail, og jeg vet at han leser den i og med at jeg alltid får svar. Men likevel "glemmer" han det.

 

Jeg som er en ivrig forkjemper for barnas rett til begge sine foreldre sitter her plutselig med en samværsfar som har barna knapt 15 % mot min vilje. Hadde det vært opp til meg hadde han hatt dem mye mer. Barna er jo like glad i pappaen sin som i meg. De er tross alt vokst opp med ham.

 

Noen ganger lurer jeg bare på hvor han la igjen hjernen sin den kvelden på julebordet. Det var jo dagen etter at han plutselig stakk, og mange års samliv ble brutt på et par timer. Før det var han en far som stilte opp på alt.

 

Om du hang med så langt så takk for at du leste. Måtte bare få lire av meg noen strofer.

[Anonym bruker]

Uff,at det går an! Jeg forstår ikke hvordan noen i det hele tatt kan klare å se barna sine så lite,det må jo være snakk om en slags prosess han er oppi, som forhåpentligvis for dine barn,vil gå over igjen. Jeg har en tante som når hun skilte seg fra sin mann,så barna sine svært lite en lengre periode-hun fikk ny,ung kjæreste,og slo seg løs på byen i Oslo,10mil unna der barna ble boende med sin far,og virket svært lite interessert i barna sine,som om de var noe som hadde holdt henne tilbake i mange år,og nå endelig var hun fri. Jeg vet hun også hadde strevd litt med morsrollen og grensesetting,og tok vel også litt avstand også av den grunn,slik jeg forsto det. Men etter en periode har de roet seg,hun ser barna sine mye mer nå igjen,og kommuniserer bra med far. Jeg tenker at det ihvertfall er bra barna har en far som er der 100%for barna sine. Man burde kunne tvunget folk til å stille opp for barna sine,eller kunne slått dem hardt i hodet så de våknet opp!