Jævla møkkaunger!

[Anonym bruker]

Grrr, trenger utløp nå før jeg eksploderer. I dag har vi etter alle kunstens regler forsøkt å gjøre dagen til en fin familiedag med våre felles og hans to barn fra tidligere. Vi har vært på shopping og kjøpt nye klær (fordi mora ikke gidder å sende med noe som ser bra ut) Vi kjøpte 2 t-skjorter til hver, 1 shorts til hver + at jenta fikk skjørt og han fikk caps, og så badetøy måtte vi ha. Så dro vi og badet og grillet, har vært med dem å lekt og i det hele tatt. Han eldste har hatt sure miner i hele dag. Han var blid da vi shoppet, men like etter da han skulle ha på seg rene klær og vi skulle ut så var plutselig ikke det han hadde valgt seg ut bra nok likevel. Han var sur fordi vi dro til feil badested, og i det hele tatt...

 

Våre felles er oppdratt til å takke, og ikke ta alt for gitt. De har selvfølgelig sine dager, men er så små at en del må vi forvente. Men slik oppførsel... Nå i kveød har det vært bare mas og grin med de to eldste (de er 10 og 7), guttungen på 10 stakk av og vi måtte ut og lete etter han. Masse styr. Vi forsøkte å prate ut med han på tomannshånd men får ikke noe respons. Hver eneste helg har vi nå prøvd å gjøre det koselig, men så plutselig snur det om og blir bare dritt. Mannen min ble lei seg i sta, sa at han følte samværet ble en belastning for meg og våre felles barn. Han synes han koser seg sånn når vi fire er sammen, men når de to ekstra kommer er det alltid grin og uhyggelig stemning selv om vi vil inkludere dem. I dag har de to fått all oppmerksomhet, våre to felles har ikke fått klær, bare vanlig lørdagsgodt og vært med på lek selvfølgelig. Enda så har de vært blide og fornøyde, bare mer stille og beskjedne. Litt ekkelt egentlig, for når jeg tenker på det nå så har jeg gitt de andre to mer oppmerksomhet enn mine egne.

 

Huff, ble langt dette her, men nå er jeg helt matt. Jeg gir faen fra nå! Mannen min sa at det ikke blir utvidet samvær i ferien nå, og det er jeg like glad for. To uker med de to der... nei vet du hva... Uff, føler meg ond som tenker sånn, men samtidig.... jeg ber vel om forståelse. Ikke alltid lett å være stemor heller...

[Anonym bruker]

Og nå får du masse innlegg som sier at hans første barn er de viktigste , at han er mer glad i dem enn deres felles, at samværsbarna skal ha førstepri de helgene de er hos dere.

 

Min stesønns mor sa til meg at dere må passe på at han er en del av familien, men at far må ta seg spesielt av gutten.

Hvordan kan gutten bli en del av familien når han skal ha spesial behandling.Bare det gjør at han ikke blir en del av fellesskapet.

 

At far skal spesialbehandle sitt samværsbarn foran felles barn avler bortskjemte navlebeskuende unger som ingen liker.

 

Det var akkurat slik du beskriver hjemme hos oss også. Min mann begynte å grue seg til samværene fordi i de helgene ble alt så anderledes og mine barn surnet fordi stebarnet fikk og tok all oppmerksomhet.

Min datter på samme alder truet med å rømme annehver helg fordi det ble så mye dritt når gutten var her.

 

Uansett om vi fikk det til å fungere i slutten av helgen så ødela biomor dette i løpet av uka han var der.

 

Husk at samværet er med pappa var omkvedet, men samtidig var hun som en hauk på om han ble en del av familien.Helt uforenelig spør du meg.

 

Til slutt ble alt opplevd som dritt

[Anonym bruker]

Hovedinnlegger her...

 

Du sier, slik var det... har dere fått gjort noe med det? Mannen min føler at han ikke kjenner ungene sine, og at han skulle ønske det var bare oss. Klart dette er vanskelig for han!! Og jeg ønsker ikke at han skal velge dem bort, det er det som er så vanskelig. Nå skal vi ikke ha dem i sommer, og akkurat nå er jeg glad for det. Men samtidig er det med en bitter smak i munnen jeg sier det. For egentlig vil vi jo ha dem her. Mora til ungene gjorde alt en periode for at ungene skulle hate meg. Hun fortalte masse løgner osv, men nå er de så store at de har skjønt det ikke stemmer. De liker meg, og de liker våre felles barn. Men de sure minene ødelegger alt, de trasser mer enn treåringer vi vet ikke hva vi skal gjøre lenger. Vanskelig å forklare egentlig for jeg fatter ikke at det går an å være så totalt etter mitt syn uoppdragne.... Alt i alt er det ungene som taper her, men noen hensyn må vi ta til de minste også.

 

Mannen min sa han trengte en time out nå. Jeg ba han prøve å få til en samtale med biomor, men det vil han ikke. Jeg føler jeg ikke skal legge meg for mye opp i det, men samtidig er det jo også mitt ansvar. De er jo på besøk i VÅRT hjem... Men akkurat i kveld er jeg så forbanna på de to ungene at... ja... Men det er vel kanskje mest fordi jeg ser mannen min sliter med dette...

[Anonym bruker]

Deres fellesbarn har både din og pappaens oppmerksomhet hele tiden, det har ikke hans særkullsbarn. Derfor er det ikke rart om de krever litt mer den tiden de er hos dere.

 

Har du tenkt tanken over at de kanskje føler sjalusi over at deres søsken ser pappaen hele tiden? Er barna slik hos sin mor også? Om ikke så er det noe med hvordan det er hos dere som gjør at de er slik.

 

Barn trenger begge foreldrene sine, og føler seg lett tilsidesatt når de ikke får se like mye til dem som tidligere.

[Maud]

Det er vanskelig å være stemor og det er vanskelig å være pappa for barn som bare kommer på "besøk"! Skjønner godt at dere er fortvilet nå og har lyst til å gi opp. Samtidig synes jeg at jeg kan lese mellom linjene at dere ikke har lyst til å gi opp. Derfor prøver jeg meg på noen andre tanker enn dem du har presentert. Du sier at du gir faen, men du skulle kanskje ønske at du gjorde det mer enn at du gjør det?

 

Hvordan har barna det når de ikke er hos dere? Barn som surmuler, rømmer og som ikke synes noe er bra nok, høres ikke ut til å ha det bra. Tror du moren gjør det vanskelig for dem å trives hos dere? Kan det være noe annet som plager den eldste?

 

Jeg skjønner at tanken på to uker med dem virker uutholdelig. Samtidig tror jeg dere gjør dere selv en bjørnetjeneste dersom dere kutter ut det samværet. Med lengre tid får dere mer mulighet til å falle til ro sammen og finne ut av ting. Helger blir ofte veldig korte og som voksne slites man mellom ønsket om at "alt" skal være morsomt og ønsket om å integrere barna i hverdagslivet i familien. Med lengre tid sammen kan man legge dette dilemmaet mer dødt.

 

Ved å nekte feriesamværet tror jeg dere kan risikere å bekrefte det barna sliter med å finne ut av. Er vi velkomne hos pappa? Vil de egentlig at vi skal være her? Jeg vet jo selvfølgelig ikke dette og sier ikke at dere gjør noe for at de skal føle det sånn. Ligner bare så veldig på ting jeg har hørt før. Kanskje lurer de på om dere er mer glad ei fellesbarna som sikkert er yngre og krever mer. Kanksje har moren eller noen andre sagt at de nye barna er mer stas for dere.

 

Jeg ville satt meg ned med dem og sagt at dere ikke er fornøyd med hvordan familien har det når alle er sammen. "Allikevel vil vi at dere skal fortsette å komme helt til vi får det bedre sammen. vi er glade i dere og synes det er trist at vi krangler når dere er her. Det går dessuten utover de andre to og det må vi få en slutt på".

 

PS: Det å forvente at barn er takknemlige resten av dagen fordi de har fått noe nytt, er å gjøre seg sårbar for skuffelser. Dessverre er det ikke alle dager og med alle barn det fungerer slik!

 

Jeg har ikke prøvd å være stemor, men skjønner at det er vanskelig. Synes det høres ut som dere gjør en god innsats jeg!

[Clue]

 

Her skrev du mye klokt.

 

Det høres ut som barna har det veldig godt hos dere, men likevel kan sjalusi forekomme, spesielt hvis mor har kommet med innspill rundt slike ting som Maud nevner.

 

Likevel skjønner jeg at dette er vanskelig for dere. Å følge opp stebarna når de trasser og styrer på (for å sette dere på prøve?), fører jo også til at de andre barna kommer i andre rekke. Det er heller ikke heldig for dem.

Å ha utvidet samvær i ferien kan sikkert løse mye av problematikken, spesielt hvis dere er obs på det og tar det opp tidlig.

Å ikke ha utvidet samvær, tror jeg bare vil forsterke oppførselen til neste gang.

Skjønner veldig godt følelsen dere sitter med nå, det må være tungt å ha det slik.

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Ja her var det mye " kjent"! hadde nok kunne skrive det meste selv!

Men dette med samvær i ferier, trodde det var helt vanlig jeg at alle barn var hos den andre forelderen også, da oftest 14 dager???

Det er iallfall det jeg har hørt mest om. Barn som ikke får være med far mer enn vanlig samvær i ferier,må da kjenne seg veldig tilsidesatt og kanskje litt uønsket også....eller?

 

Selv lever jeg også i en sånn her familie med mine,dine og våre barn. Opplever det også enormt vanskelig av og til. Den dagelige familie-idyllen som vi har,ja den blir jo snudd på hodet annenhver helg+ ferier da.

 

Får iblandt den ekle følelsen av at jeg aldri skulle ha skaffet meg en mann med barn. Men nå har jeg en gang gjort det,og er nødt til å "overleve" det,for jeg elsker jo min mann!

Og hadde min mann "avvist" sine særkullbarn,ja da vet jeg jammen ikke om han hadde vært noe å samle på!!!

For tenk dere om....gjorde han sånn mot sine tidligere barn....kan han gjøre det mot dere også!!!!!!!!!!

 

[Anonym bruker]

Hovedinnlegger her igjen..

Nå skal det sies at far har bodd svært lite sammen med moren til ungene. De har hatt en særdeles ustabil fortid sammen. Når det gjelder oppmerksomhet er det kanskje nettopp derfor jeg ble så sint i går (da jeg skrev innlegget) fordi de har fått vår hele og fulle oppmerksomhet de siste helgene, og våre felles har kommet i annen rekke. Ja, mulig dette er nødvendig noen ganger men ærlig talt kan det ikke være slik at noen av ungene hverken felles eller min manns sine barn skal ha "mest". Jeg var utrolig frustrert i går, og ja som jeg sa det var med en bismak jeg sa jeg var glad for ikke å ha dem 2 uker til sommeren. Mora har klaget over at de er vanskelige hjemme. Hun presenterer dem for nye menn annenhver måned og dette er nok mye av grunnen slik jeg ser det. Men jeg er så sliten nå, og mannen min er så trist og lei av situasjonen... Det er utrolig vondt når han forteller meg at han skulle ønske han ikke hadde barn fra før. Eksenn har vært veldig sjalu og gjort mye mot familien vår, det påvirker sikkert også...

 

De stemødrene som ønsker seg lite samvær tror jeg ikke vet hva de snakker om i bunn og grunn. Jeg hater ikke ungene, slett ikke selv om jeg sikkert burde skjerpe meg. Jeg ønsker samvær men heller ikke for enhver pris om dere forstår... Huff så vanskelig!!!!!!

[Anonym bruker]

huff stakkars deg, jeg forstår deg veldi godt!

 

[Anonym bruker]

Hovedinnlegger her igjen...

Det er jo i bunn og grunn ungene det er synd på, det virker som at de ikke finner roen eller finner seg til rette noen steder. Men hvordan biomor velger å leve sitt liv eller ha det hjemme hos seg kan eller vil ikke vi legge oss opp i. Ok, mye konflikt med mor, men jeg velger å tro at hun bryr seg om dem slik at hun vil gi dem det beste. Jeg ser tydelig ay noe burde hun opplagt ha endret litt på, det virker som hun tror hun kan leve slik hun kunne da hun var uten unger... Veeeldig mye barnevakt tidligere, og nå er ungene blitt så store at hun mener de godt kan være alene en del. Klart de kan være alene litt, men det er jo måte på også da. Men vi anklager henne ikke, bare konstaterer at vi er noe uenige på noen områder.

 

Når det kommer til helgene de er her, er det sikkert også noe vi kunne endre på. Akkurat nå føler jeg meg helt tom for både forslag og ikke minst engasjement. Jeg er litt redd mine egne følelser nå, fordi at det er nå når mannen min gir opp at jeg burde reise meg og stå på for ungene og samværet... Jeg vet jo at han er glad i dem til tross for at han føler han trenger fri fra samværet akkurat nå... Skulle virkelig ønske det gikk an å ha en normal samtale med mor, tror det er utrolig viktig for å få til en god ordning for ungene...

[Anonym bruker]

Det er ingen mulighet for at far kan finne på noe med sine særkullsbarn alene en samværshelg ?

 

Kanskje det er lettere for barna å åpne seg foran far ? Dere fire er en enhet hele tiden og selv om dere er flinke til å inkludere særkullsbarna så kan de oppleve mye usikkerhet som ikke kommer frem.

 

Mener ikke dette som kritikk på noen måte. Synes det må være veldig vanskelig. Det er som du selv sier - du vet at han er glad i barna sine. Dersom samværet kuttes vil han alltid føle at det mangler noe.

[Anonym bruker]

Hovedi...

 

Ja, vi har prøvd ut det noen helger, at pappa'n konsentrerer seg om de han har fra før. Jeg har til og med reist bort med våre felles for å se om det kunne hjelpe. Men da så det faktisk ut til at det fungerte dårligere enn noen gang. Og for å være ærlig er jeg litt lei av at alle skal stå på pinne for dem hver bidige samværshelg. Heretter har vi tenkt at de skal ikke få så mye ekstra oppmerksomhet, for det er tross alt en familie de kommer til og det må de forholde seg til. De er såpass store nå. Det blir jo feil at de andre ungene hele tiden skal skyves bort til fordel for særkullsbarna. Det vil kanskje på sikt skape dårlige følelser hos våre felles. Det ønsker vi ikke. Men takk for råd, alt er verdt å prøve i en slik situasjon.

 

I går tok vi kontakt med mor ang sommerferien, for å være sikre på hvordan det blir med helger o.l. Hun blir så sur når vi ringer at det er helt grusomt. Svarer nesten ikke på spm og sånt. Mannen min spurte hvordan det går på skolen, og beklaget at han ikke kan være med på avslutningen nå. Hun er så avvisende, og vil ikke dele info om ungene. Jeg er temmelig sikker på at det er mye pga mor at det er så mye problemer med ungene, det føles i hvertfall som om hun prøver å straffe oss for å ha det bra sammen... Mulig jeg tar feil, men...