Føler jeg kveles

[Anonym bruker]

i hjemmet vårt. Har skrevet om det før. -Kort fortalt, så er problemet mangel på voksentid, samt manglende engasjement fra min manns side i forhold til fellesbarnet. Når stebarna er her, er de oppe til langt på kveld. Når de ikke er her, dvs annenhver uke, så prioriterer min mann jobben. Føler at hjemmet er blitt et fengsel, og at han egentlig ikke bryr seg om hvordan jeg har det. Han er veldig dominant, og er på en måte sjefen her hjemme. Når jeg er uenig, blir han sur og klager over at jeg har en dårlig innstilling og er mye sur. Det er nok sant at jeg er mye sur, jeg føler jo ikke at jeg er med å bygge/skape eller bestemme noe. Han har liksom første og siste ordet, det henger på en måte sammen med at han har barna. Jeg føler det som at jeg er flyttet inn i hans familie, og er tvunget til å følge hans spilleregler, ellers vil han gjøre livet surt for meg. Han bestemmer alt, men ser gjerne at jeg effektuerer det han har bestemt. Han er veldig flink med sine to særkullsbarn, men de tar all hans tid når de er her. Jeg og fellesbarnet er absolutt siste-prioritet. Det har riktignok blitt noe bedre de siste ukene. Han har et voldsomt temperament, og når han eksploderer, blir jeg faktisk ganske redd. Resultatet er at jeg går rundt med en klump i magen, klumpen er en blanding frykt for han og en blanding mistrivsel med hele situasjonen, eller familiekonstellasjonen. Jeg har det fint sammen med stebarna. Det er situasjonen rundt, at det ikke er plass til meg eller mine meninger, følelsen av ikke å telle, følelsen av ikke å tørre å sette krav... ble litt rotete dette, hører vel egentlig hjemme på parforholdsiden.)

[Anonym bruker]

Kjære deg!

Dersom du bor sammen med en mann du er redd for (iallefall til tider) - så hadde jeg satt meg ned og vurdert om det er sånn jeg ønsker å ha det. Når jeg hadde kommet fram til en konklusjon om dette, så hadde jeg fortalt det til mannen min akkurat sån som jeg hadde følt og tenkt. Redsel for den du skal elske er ingen holdbar situasjon, og du må formidle at sånn orker du ikke å ha det. I et hjem er det to som skal samarbeide om å få ting til å fungere. At en bestemmer og en effektuerer - det er aldri en god ting.

 

Du må finne styrke og ork til å ta denne kampen, uansett hvor den ender. Jeg gikk fra min exmann da jeg oppdaget at jeg gruet meg til å være hjemme med han, gledet meg til han dro ut, og helst så at han var borte for alltid. Jeg var redd, for han hakket på meg, fortalte meg hvor dum jeg var - og ga meg ordrer. Om jeg ikke rakk å for eksempel vaske gulvet, så var jeg redd for hva han kunne finne på å si. Nå har jeg en mann som er fornøyd bare jeg er tilstede, og lager middagen (han er ingen kokk;-)) - og da lever jeg fint med at han ikke er verdens ryddigste person.

 

Snakk med noen, jeg gjorde ikke det - og jeg angrer!!! Vet du hvorfor det ble slutt med exen? Kan jo hende at dette er historien som gjentar seg....

 

Lykke til!!