Hvordan takle hett temperament?

[Anonym bruker]

Jeg har så mange ganger vært fortvilt på grunn av ting samboeren min har sagt i sinne. Han har kort lunte, og når han blir sint sier han hva som helst.

 

Når jeg under rolige forhold forsøker å ta opp hvor sårende det er med slike hemningsløse utbrudd, blir han sint fordi jeg ikke forstår at det "bare" er kort lunte, og at han ikke mener det han sier. Jeg må ta ham som han er, sier han, han kan jo ikke bare si slikt jeg vil han skal si.

 

Jeg opplever også at han kommenterer alt uheldig som skjer, raskt plasserer skyld, og sjelden bare kan la ting passere som "shit happens".

 

Jeg vet ikke hva andre syns, men jeg føler meg som en hakkekylling av det. Og jeg lurer på om han i oppveksten ble beskyldt for alt galt som skjedde, og at han som et forsvar skynder seg å beskylde andre for å slippe å bli mistenkt selv.

 

Tilbake til spørsmålet mitt: Hva svarer man/gjør man når kruttønna eksploderer og kjefter deg huden full, eller for den del kommer med urimelige påstander som ofte kun er for å provosere? (Lurer på om provokasjon også brukes som et forsvar mot noe...) Han gjør svært mye for å provosere, også når han er i godt humør. Elsker å terge.

 

Svarer man, virker det som å helle bensin på bålet. Ingenting nytter før anfallet er over (minutter, timer, dager). Da er det ofte ikke måte på beklagelser. Forsøk på samtale om temaet prates faktisk ofte bort med beklagelser. ("Det er ikke noe å snakke om, det var min feil, ikke tenk på det".)

 

Jeg prøver å lukke ørene for ham når han er slik, og nekte å svare. "Svarer når du er blid/snakker til meg på en skikkelig måte" Men innvendig koker jeg jo da selvsagt av at jeg har lyst til å brøle til ham at han må kutte ut tullet og skjerpe seg.

 

Kanskje vi er feil for hverandre? At han trenger en som ikke må late som hun er rolig og driter i raseriutbrudd, og jeg trenger en som er litt tyngre antennelig? SUkk.. Jeg river meg i håret i frustrasjon, men menn og kvinner er jo forskjellige, og vi kommer kanskje ikke utenom konflikter der vi rett og slett ikke forstår hverandre?

 

Noen ganger virker samlivet mer som en krig enn et samspill. Men i gode stunder er vi faktisk enige om mange ting, og innimellom har vi gode samtaler som minner meg om hvorfor jeg falt for ham.

[Gjest]

Det blir for barnslig av ham å eksplodere sånn og trekke på skuldrene av det etterpå. Han må svare for seg og det høres ut som du lar han slippe meg "shit happens" og "jeg blir bare sur noen ganger"

 

Ikke ta igjen uansett hva han sier mens han er sint. Du vil ikke risikere at han slår deg eller raserer leiligheta, MEN krev at han får proff hjelp og lærer seg å se din side av saken. Ta gjerne opp enkelt kommentarer og de spesifikke tingene som var mest sårende sist han gjorde det og tving ham til å forklare hva han mente og om han egentlig mener det. Du er ikke forplikta til å bo sammen med en som innimellom er et barnslig rasshøl og han bør ikke ta det eller deg for gitt.

 

Om dere er feil for hverandre blir feil spørsmål; ingen er riktig for han når han oppfører seg sånn.

[Anonym bruker]

Slik har jeg det og, og hos min mann skyldes det at han mangler B12 vitamin. Han blir som en ny person når han har fått en sprøyte med B12, vi krangler mye mindre, han hisser seg ikke opp over hver minste ting osv.

 

Jeg nekter å la han oppføre seg dårlig mot meg, prøver å holde hodet kaldt under krangler, sier slik som "det er lite konstruktivt å si det du sier nå. Ikke hev stemmen til meg, har du noe å si kan du si det i normal stemmeleie. det du sa nå var meget barnslig sagt. slik du oppfører deg nå får deg til å fremstå som en tulling, er det slik du vil jeg skal oppfatte deg?" osv. Noen ganger sprekker jeg og sier mye dumt selv, men jeg prøver å huske at det å krangle med en idiot fører bare til at de drar deg ner til sitt nivå og så vinner de over deg fordi de har så mye lengre erfaring med å oppføre seg som idioter.

 

Et tegn som jeg ser når han trenger påfyll av B12 er at han omtrent leter etter ting som kan starte en krangel. Biter tak i alt.

 

Vet ikke om dette er til hjelp for deg, men ikke la han herse med deg, det er faktisk hans ansvar å få hjelp for sitt hissige temperament.

 

[Anonym bruker]

Vil også si at når jeg holder hodet kaldt og er klar og tydelig i mine svar på hans utbrudd, så roer han seg ganske fort, blir stille og så ber han om unnskyldning. Jeg tror han da innser at han oppfører seg teit, blir sikkert flau også. Hvis jeg derimot lar meg provosere så kan vi krangle lenge. Når han mangler B12 så er det som å leve med en hormonell tenåring, eller en med vanskelig PMS, dritslitsomt.

 

Må også si at han er verdens mest fantastiske mann når han vil, og da sier jeg det til ham, gir han masse ros. Han har sagt at det er slik han vil være, hele tiden.

[Anonym bruker]

Hei,

 

jeg kjenner meg så altfor godt igjen.... !!! Uansett hva du gjør eller sier eller kommer med av taktiske motangrep vil han aldri forandre seg om han ikke selv innser situasjonen. Han har ikke evne til å faktisk lytte og reflektere over ditt perspektiv!!! Det som vil skje er at sakte men sikkert begynner de tingene han kaller deg, alt det urasjonelle og urimelige han anklager deg for - å sige inn (selv om du vet at det ikke stemmer vil det påvirke deg og selvbildet ditt!). Dere trenger å lære å kommunisere - dette MÅ dere få profesjonell hjelp til.

 

Jeg var gift i 5 år, og ville virkelig være sammen med mannen min.... Vi har masse gode minner og fine stunder. Men alltid kom det et nytt utbrudd. Jeg følte meg som en "utvridd skurefille full av dritt" etter hvert. I begynnelsen hadde jeg selv et bra temperament og tok igjen med samme mynt, men etter hvert ble taktikken "å bite det i seg" for da gikk anfallene over raskere. Det er jo totalt unyttig og kjempe drenerende av energi.... Det er helt ufattelig hva han kunne finne på å kalle meg.... og jeg tenkte selvsagt at dette er helt latterlig og visste at han selvsagt ikke kunne mene dette innerst inne. Men når grenser blir brutt og ting er sagt, kan en desverre ikke ta det tilbake. Jeg prøvde å si ifra at dette var fullstendig respektløst og langt over grensen for hva jeg ville finne meg i og at jeg ikke var interessert i å høre på han til han hadde roet seg, og så forlot jeg rommet. Dettte kunne ofte provosere han enda mer - men jeg måtte etterhvert beskytte meg selv fra hans psykiske angrep.

 

Etterhvert mistet jeg fullstendig respekten for han og følte ikke mye respekt tilbake fra hans side heller.... så jeg flyttet ut. Og han var knust og gråt hele tiden - jeg var helt tom innvendig og hadde ingen føleser igjen - bortsett fra lettelse over å slippe hans utbrudd. Det var en BEFRIELSE!!!!

 

Nå er det gått et år og han innså heldigvis etter bruddet at han trengte hjelp, så han har gått i terapi snart like lenge. Vi har kontakt, og først nå lenge etter kan jeg begynne å kjenne på hvor trist det faktisk er at det ikke fungerte. Men ting ble sagt og grenser ble brutt - den kjemien vi hadde fungerte rett og slett ikke. Vi er begge i nye forhold og har det mye bedre nå. (Selv om jeg gikk med mye dårlig samvittighet for alt mulig med min nye partner... lurte på om han ikke skulle bli sinna pa meg snart, eller om han var sur på meg og skjulte det... vi kan faktisk snakke sammen og han blir nesten aldri sur eller sint og hans "utbrudd" er nesten bare søte!!!

 

Jeg savner vennskapet med ex mannen min fortsatt, men den "parforhold biten" gikk over stokk og stein - ingen skal noen gang få kalle meg ting som jeg ikke aksepterer. Jeg har lært å sette mine grenser for hva jeg kan gå med på å tåle i en "krangel", går det over denne grensen vil jeg sterkt vurdere å få hjelp (heller tidlig enn for sent).