når biomor manipulerer

[Anonym bruker]

Vi har bestandig hatt ett høyt konfliktnivå med biomor. Hun nekter å samarbeide, ungen går for lut og kaldtvann osv.

hun og min samboer har vært til mekling uten bedre resultat, barnevernet har vært kontaktet og nå har skolen koblet inn BUP pga adferdsproblemer hos barnet.

Vi har det "vanlige" samværet + alle fridager fra skolen og tilhørende helger.

Det som er problemet nå er at det toppet seg for oss for litt siden da ungen skulle være 3 helger på rad hos oss.

 

første helga kommer barnet å sier at h*n vil bo fast hos oss, det er ikke første gangen, det skjer veldig ofte, å vi forklarte litt om den nye 7 års regelen.

 

Barnet drar så hjem til mor å forteller at h*n vil flytte til oss. (vi bor i en annen by 1 times kjøring unna, å har 2 felles barn) Biomor ringer far å lager ett vanvittig bråk rundt dette og masse anna.

4 dager senere er barnet igjen hos oss, å det første h*n sier er at h*n er mest glad i mamma å vil bare være der, har lovet mora å bo der til h*n blir voksen så ikke mora skal bli alene. Hele helga og helga etter måtte vi høre på at h*n ikke ville være hos oss mere å bare være hos mamma. Det har vært så mye konflikter di siste årene med biomor og med barnet pga innvirkning fra mor. hun blander barnet inn i konflikter, "kjøper" barnet så h*n skal mase om å få dra til mora under samvær pga gave som mora har lovet. Har lovet barnet trampoline til etter ferien, skal være 4 uker hos oss, mobiltlf når h*n blir 7 år osv. (er 6,5 år)

Vi sitter nå å vurderer om ikke det beste for barnet hadde vært om vi hadde kuttet ut samværet for det er jo samværet med oss som mora lager problemer med, å til tross for delt foreldreansvar så driter bio i fars meninger. vi er vist bare ett avlastningshjem for henne.

Ungen er heller ikke bestandig snill med lillesøsteren på snart 3, noe denne bærer preg av. behandler andre barn på samme måte.

Noen råd hva vi bør gjøre?? dette er veldig ødeleggende på vårt parforhold oxo. har nesten gått fra hverandre to gang de siste 6 mnd pga dette.

[Clue]

 

Mener dere at det er til beste for barnet å kutte ut samværet? Eller er det til beste for dere? Jeg får inntrykk av at det er mest det siste.

 

Husk at barnet trenger dere, og spesielt hvis biomor er ustabil, som hun kan synes å være etter din beskrivelse.

Greit, det kan sikkert være både slitsomt og frustrerende, men har en først satt barn til verden er det ikke bare å si hadetbra når problemer oppstår. Barnet har behov for kontakt med både mor og far.

Og at det går utover forholdet deres er ingen unnskyldning for å kutte ut samværet.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Du som mor må tenke på hva som er i ditt barns beste interesse. Selvsagt må du strekke deg langt for stebarn, og mann, og at de skal kunne ha samvær, men du må ikke la samværet gå utover ditt barn.

Blir ditt barns hjem så konflikfyllt at det ikke er en god atmosfære for ditt barn å bo i, og du og din mann ikke er i stand til å snu den utviklingen, bør en vurdere å kutte ut samvær.

Jeg antar det var deg som like nedenfor her, i en annen tråd sa at din stedatter på 6,5 terrorriserer fellesbarn på 2,5. At du gjentatte ganger har prøvd å snu dette, uten hell.

Ditt ansvar er primært for ditt barn, noen må også passe på at det barnet har det godt. Det barnets interesser er like viktie. Forholdet mellom deg og din mann er også vikig, ikke bare for dere, men igjen også for fellesbarnet.

Om hennes konfliktskaping kommer inn gjennom barnet og dere to ikke greier å stanse det, bør samvær kuttes. Det er helt klart at en 6,5 åring backet og oppmuntret av sin mor kan lage livet i deres hjem helt uutholdelig når han er i huset.

Det bør selvsagt være siste utvei å velge å ikke ha et av barna i hjemmet, det er et sort valg for alle foreldre som har et barn med spesielle behov. Men det er desverre slik at enkelte ganger kan et barn bli sånn en stor belastning på resten av familien, at det vil fungere best for alle parter om en gjør ting på en litt mer kontroversiell måte.

Det kan nok også være til det beste for samværs barnet å kutte samvær, han kan umulig ha godt av et så høyt konflikt nivå i hverdagen. Kan kutting av samvær bidra til mer trygghet for han, er det jo absolutt noe å tenke på.

Reduksjon av samvær eller samvær utenfor hjemmet, kan være alternativer til helt å kutte samværet.

[Anonym bruker]

Jepp, hvorfor skal to barn ødelegges, når man med enkle grep kan greie seg med et ødelagt barn??? HALLOO!!! Skal pappan bare kutte ut sin egen unge, og sørge for at det får det godt??? Ikke kutt samværet, prøv heller å finn en løsning. Jeg skjønner at dette kke er enkelt, men å kutte samvær vil kanskje ødelegge alt!! Med en ustabil mor, så er det ikke lett å være seks år.

 

Nei, jeg tro jeg ville gjort krav på å få denne gutten boende hos meg... Legg bort egne behov, og tenk på ungene:-))

Det er iallefall mitt råd.

[Gjest marie-s]

Det med å kutte samværet synes jeg hørtes skummelt ut. Hva vil da dette barnet føle? At dere ikke er glade i de mer? Og dette vil nå bare gi biomor enda en grunn til å snakke stygt om dere.

Men når BUP er innvolvert, hva med å snakke med de dere som par alene. Kanskje foreslå at det hadde vært bedre om barnet bodde fast hos dere. Ikke baksnakk mor for mye, fokuser heller på at dere har flere barn og kan da stoppe dette barnet når dere ser noe skjer. Dere er 2 sammen om det. osv.

 

hilsen en alenemor

[Anonym bruker]

HI

 

Det er jo ikke sånn at vi har lyst å kutte samværet med barnet. er forresten ei jente, ikke gutt.

Men moren driver å manipulerer henne til å synes dårlig om oss og hennes søsken, forteller henne hvilke regler som ikke gjelder hos oss og hvilke som gjelder, disse er stikk i strid med våres regler, kjøper alt hun vil ha og lover henne ting som hun skal få når samværet er over, å har nå, som sagt i hovedinnlegget, fått barnet til å ikke ønske å være her.

 

Når hun ikke får viljen sin så roper hun at hun vil aldri mere komme hit (men det skjer vel di fleste når di blir sint) men hun roper at hun hater lillesøstera si ol. dette med at hun ikke vil være her mere kommer oxo i fredlige situsajoner, å når vi spør henne hvorfor så går det veldig mye på at hun får gjøre mer der(vi er ikke spesielt strenge) og snakker om alle lekene hun har hos mora, å hvor alene mora er og at hun ikke liker lillesøster. ol

 

Å man merker at tankene ikke helt er hennes egne.. Vi har prøvd på alle måter å løse konfliktene til alles beste, men kommer ingen vei med mora. vi har oxo prøvd å sjekke mulighetene for at vi fikk samværet, men det er vist så godt som umulig.

Vår felles datter forguder storesøstera si, men vi ser oxo den negative effekten hun har på minstemor, som ikke er helt bra..

Vi har prøvd å være det mest stabile holdepunktet i livet hennes, men det er vanskelig når konflikten med mora er så forstyrrende og ødeleggende for forholdet våres at det ofte kan oppstå dårlig stemning hjemme.

å hva skal man egentli prioritere?

 

familielivet, parforholdet, fellesbarn, særkullsbarn, en kombinasjon?

 

dette er ett forfærdelig dilemma for ingenting av dette er barnas feil, men det er di som vil lide uansett hva som skjer, på en eller anna måte..

 

 

[Maud]

Jeg er enig med de som har svart tidligere at dere kan da ikke kutte ut samværet med jenta. Vil jo være ekstra ille dersom mor ikke er "god". Dessuten vil dere da gi mor rett og barnet vokser opp med å høre at far ikke er glad i henne, at han er mer glad i lillesøster osv.

 

Barnet høres for meg ut som et barn som har lært seg å sette voksne opp mot hverandre og som øser ut "dritt" når hun ikke er fornøyd. Det at hun én helg sa til dere at hun gjerne ville bo hos dere, er jo også en måte å sette dere opp mot mor på. Jeg tror det beste dere kan gjøre er å fortsette å insistere på samvær. "Skjønner at du synes det er dumt å være her, men vi vil ha deg her og det er de voksne som bestemmer. Vi er glade i deg og ville synes det var dumt å ikke se deg. Lekene dine er hjemme hos mor og venter på deg." Gi alle kommentarer som høres ut som om de er mor sine minimal oppmerksomhet. Ikke gi henne anledning til å spille dere opp mot mor og omvendt, så mister det nok interessen etter hvert. Kanskje ikke hos mor, men det er det hun som taper på på sikt. Om noen år er barnet stort nok til å forstå hvem som oppfører seg ordentlig og hvem som er ute etter å skape bråk.

[Anonym bruker]

hi

 

Det er ikke slik at hun kom en helg å sa at hun ville bo hos oss.. hun har bestandig sagt det til oss, å det har vært bla på grunn av småsøskenene å at hun trives bedre hos oss. det som ble annerledes denne gangen var at hun sa det til mora og hun sa at når hun ble 7 år så måtte foreldrene høre på hennes mening. Det tålte ikke mora.

Å hva skal vi egentli gjøre? For problemet er det at sånn som det nå er så står gubben på tur til å flytte ut pga de problemene som ex`n har skapt for forholdet våres. Da kan han fortsette å ha samvær med særkullsbarnet, men er da oxo blitt helgepappa for sine 2 andre barn. Som da heller ikke får muligheten til å vokse opp med begge foreldrene under samme tak. i tillegg er det jo det som dette barnet gjør mot sin lillesøster. jeg er redd hun en dag vil skade datteren min, kansje ikke med hensilt, men pga uforsiktighet. har tatt henne i å ha tredd en plastpose over hodet på lillesøsteren mer enn en gang. å tatt henne i å lokke henne til å spise mye rart, å gjøre mye rart. Samtidig så tenker jeg ofte at det ikke er hennes feil at hun er sånn, men at det er svikt fra mors side.. men problemet er der jo likevel. kansje man skulle ha hatt ett opphold i samværet så ser både mor og barn hvordan det faktisk kan bli. å vi får ett lite pusterom til å samle krefter å få satt ting i perspektiv og i system.. Eller er det kansje oxo dumt? Mor gir forresten positiv oppmerksomhet når dattera sier hun ikke vil til oss. Å sier til oss at hun kan jo ikke tvinge henne til å dra til oss, gjelder neste samvær. men vi kan ikke komme med det samme når det går andre veien, da blir det bråk med en gang..

[-Hengebuksvinet-]

hvilken forelder hadde vel orket å miste kontakten med sitt eget barn. Den dagen dere ev går til det steget, tror jeg dette vil tynge forholdet og familielivet deres mer enn et problematisk samvær.

 

Når stedatteren gjør farlige ting med fellesbarn, hvilke reaksjoner får hun da? Her er vi veldig strenge på akkurat dette, og den av barna som gjør noe de vet er ulovlig med minstejenta blir tatt ut av leikesituasjonen direkte. Deretter må de sitte å tenke over hva de har gjort i trappa. Noe som ofte fungerer enda bedre er å rose mye når barna gjør noe som er bra med lillesøster, for for enkelte barn er jo all oppmerksomhet (positiv som negativ) god. Eller ev gå inn avtaler med barna om hvordan man skal leke med mindre barn, og gi belønning om de klarer å holde denne avtalen (men ikke for ofte).

 

Om dere er konsekvente i deres regler hele veien, vil i hvertfall jenta ha noen faste holdepunkt i hverdagen. Tror også at det lure er å gi minst mulig respons på det hun videreformidler fra mor, og heller ev komme med konstruktive tilbakemeldinger på denne typen prat. Som en over her sier, når hun sier hun ikke vil være hos dere bør dere svare at dere i hvertfall er veldig glade for å ha henne der o.l.

 

Men er det ikke litt dumt å begynne å snakke om 7 års og 12 års regelen med et barn? Jeg synes også at dere bør heve dere over å snakke om samværsfordeling direkte med barnet, og ev hva dere og mor er uenige om. Bortsett fra å f.eks si at dere selvfølgelig ønkser å ha henne der så ofte som mulig.

[Maud]

Godt talt, Flyndrefanten! Dersom samværet kuttes ut for å redde forholdet, har man begynt å drepe det allikevel. Pappa'n kan neppe leve med det å ikke se datteren over tid.

 

Synes også det er dumt å gi et barn næring når det prøver å spille de voksne opp mot hverandre. Når jenta kommer hjem til mor og forteller at pappa og stemor sier at jeg snart kan være med og bestemme selv, tror du ikke da at mamma opplever det som om dere manipulerer? Tror det riktige i slike situasjoner er å si at "akkurat nå har vi bestemt at samværet skal være sånn. Du vil være her mer og det vil gjerne vi også. Hvis du fortsatt vil det samme om et år, kan vi snakke med mamma om det. Nå må det være som det er". Et barn på 6 som ikke ønsker samvær, må bare svares med at det må være hos pappa allikevel og at dere er glade i henne selv om hun er sint akkurat nå.

[Gjest marie-s]

Jo jeg ser hva du har skrevet lenger ned, men hvorfor ber ikke din samboer om å f.eks. få være med på desse samtalene hos BUP? Der sitter det jo psykologer og det kan jo være at problemet til jenten nettopp er det at hun sliter med den "lojaliteten" som moren nesten tvinger på henne?