Gå til innhold

I villrede....


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Jeg er så fortvilet.... Samboeren og jeg er i oppbruddsfasen av et forhold vi har hatt i ganske mange år nå. Det er jeg som har presset gjennom dette. Vi har et hus vi er glad i, og to fine unger. Problemet er at jeg har så vondt for å tilgi ham alt det vonde han og familien hans har gjort mot meg.

 

Først om ham: Han hadde en herskesyke uten like de første årene, og jeg var livredd. Krevde sex omtrent hele tida, forlangte også å bli runket og massert i de underligste situasjoner, som for eksempel da foreldrene mine sto på døra vår første gang, etter å ha kjørt i timevis for å besøke oss. De hørte sex-lyder fra badet, og syntes det var merkelig at vi ikke bare kom og åpnet istedet. veldig ydmykende for meg.....

 

Ville jeg ikke ha sex, eller om jeg nektet å massere ham til han sovnet om kvelden (det hendte jeg var sliten, da han nektet meg å legge seg før ham), tok han dyna mi, slik at jeg ble liggende og fryse. han lå dessuten ofte og stakk fingre i ryggen/ siden på meg for å holde meg våken.

han klaget på at jeg var tykk (veide 53 kilo), og nektet meg å gå med varme klær, fordi det var usexy.

 

han tvang meg til å bo på hjemstedet hans (et bygde-høl) og studere i nærheten av dette stedet, til tross for at drømme-studiet mitt ikke fantes der. da vårt første barn ble født, ble han sur, fordi jeg ringte da han hadde lunsjpause, og sa at vannet hadde gått. han tvang meg også til å runke ham på barselavdelingen. hjemme fra sykehuset, kunne han tvinge meg til å sitte oppe og holde ham med selskap før han dro på jobb, til tross for at jeg hadde pumpet/ flaskematet vårt ikke helt friske barn halve natten. han krevde dessuten daglig massasje, til tross for at jeg holdt på å få senebetennelse, grunnet pumpingen.

 

så til foreldrene hans: sommeren da vårt første barn ble født, presset de samboeren til å være med å bygge hytte for dem, til tross for at jeg knapt hang sammen, pga et enormt pumpe-/flaskematingsslit.

 

de motarbeider også vår barneoppdragelse konsekvent. sier jeg for eksempel til sønnen vår: du har selv valgt pålegg, og får spise opp, før du får noe nytt, går det max fem minutter før svigermor sier: sett deg på fanget mitt du, så skal vi smøre på ei ny skive til deg. kunne skrevet side opp og side ned om henne.

 

så til poenget. svigermor er og blir ei hurpe, men samboer har bedret seg betraktelig. han har til og med blitt glad i barna sine, og har faktisk begynt å stå opp med dem i helgene. et enormt lyspunkt for meg. i tillegg har vi flyttet til mitt hjemsted. problemet er, at selv om vi ofte har det greit sammen nå, går jeg med denne enorme aggresjonen inni meg. klarer knapt å gå forbi samboeren med brødkniven i hånda. men jeg tror at forholdet kunne fungert noenlunde, uten denne grelle forhistorien. i hvertfall hvis en ser bort fra svigermor, pluss forskjellig utdanningsbakgrunn osv.

 

men tror dere jeg kan ha et håp om å kunne glemme alt, med hjelp av familieterapi og psykolog? samboeren lover gull og grønne skoger....

 

blir kjempeglad for alle svar.

 

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Hvis alt er bra nå, ville jeg satset!

Har en historie som kan sammelignes, men det er jo helt annerledes da:

Ei venninne av meg har en samboer som det har vært mye problem med. Såret henne dypt. Til slutt oppdaget hun, etter 5 årig forhold at han brukte dop. Hun hadde aldri trodd det. Hivde han på dør. Han har, ved hjelp av foreldrene sine, nå fått hjelp med problemene sine. Og de er blitt sammen igjen, han sier han elsker henne, og angrer alt det vonde han har gjort mot henne.

Av og til når de sitter i sofan, slapper av, og ser tv, får hun bare lyst til å snu seg mot han og brøle!! Hun hater han for det han har gjort mot henne opp gjennom årene. Men nå går hun til en terapeut og snakker ut når hun kjenner sinnet samler seg opp. Der får hun ut frustrasjon, og hun sier hun er lettet når hun går ut derfra.

Og, nå er det gått litt tid. De plutselige "morderiske" tankene er blitt sjeldnere og sjeldnere, og hun begynner å nyte det gode livet de har sammen.

 

Kanskje kunne det hjelpe deg å få snakket ut en gang iblant? Psykolog er sikkert en fin løsning

 

Men samtidig, den oppførselen han viste tidlig i deres forhold høres jo psykopatisk ut. Så, det er litt merkelig at en psykopat kan forandre seg så mye så raskt? Kanskje han også trenger å gå til psykolog?

 

Hva med parterapi, og evt individuelle samtaler med psykolog?

 

Vet ikke jeg nei, men lykke til!

 

La oss høre hvordan det går!=)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

hei, og takk for svar. det med psykopat-diagnose har jeg også tenkt på. men de skal jo, som du er inne på, visstnok ikke kunne forandre seg?

 

jeg lover å ta svaret ditt med i betraktningen.

 

hilsen meg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ser at svaret mitt ble litt motstridende...

Men det jeg skulle fram til var, at han virket som en psykopat, men det kan jo være at han har vært i en psykisk ustabil periode også. Man kan gjøre de sykeste ting.

Og hvis han er kjempesnill nå, så ta den historien til venninna mi i betraktning, det går an å bli kvitt de hat tankene. Du hater ikke den mannen du har nå, du hater den du hadde før. Må på en måte se på de som to forskjellige mennesker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...