Gråter hver kveld,normalt??

[Christine¤Sebastian¤]

Godt å gå inn å se på denne siden at det er flere enn meg som har mye hoormoner.

 

Jeg var redd jeg hadde svangerskaps deprisjoner.

Det går nesten ikke en natt uten at jeg gråter meg i søvn,vet ikke alltid hva som er grunnen,men merker det er noe som gjør meg trist.

 

Først følte jeg det var frykten for at noe var galt med barnet,siden jeg har opplevd dette tidligere og mistet babyen. Men nå etter å få bekreftet at alt er bra er fortsatt sorgen der om nettene! Jeg har ikke villet fortalt det til ander enn typen min og pappa. Typen min blir mer sint og lei siden jeg ikke kan komme med en konkret grunn til gråtingen,pappa er verdens beste og gjør ikke annet enn å lytte til meg og trøste meg!Skulle ønske det var typen min som kunne være sånn...

 

Typen min jobber ca 14-16t hver dag og jeg ser han lite! Det har ført til en slags avstands følelse for meg...selv om han prøver å virke kosete når vi er sammen,så er den følelsen der. Har sagt til han hvordan jeg føler det,men når liksom ikke fram.

Senest denne helgen tok jeg han i å lyve for meg...vi var ute med noen venner av han(som ikke er av den gode sorten) og jeg så at han forandret seg.Jeg spurte om han hadde tatt dop,men han nektet!dette var jo løgn!!!!Han hadde tatt litt cola.Jeg har aldri vært en sånn jente,kommer fra en beskyttet oppvekst i Bærum og ingen av mine venner er sånn.Jeg tok det kjempe tungt og flyttet til mamma til idag. Han var super lei seg og lovte dypt og hellig at dette ALDRI skal gjenta seg noensinne...men hvordan skal jeg klare å stole på det???

Vil gi mitt barn den beste oppveksten i verden og sa at disse vennene hans skal vi aldri henge med mer! Han sa seg enig.

 

Overdriver jeg? Er det noen som har hatt det sånn? Mamma mener jeg skal gi han en sjanse til. Er livredd for at han skal gjøre det igjen,klarer jeg dette ansvaret alene om han skulle dumme seg ut igjen??

 

Huff,dette ble et langt innlegg,håper noen orker å lese hele og gi meg sin mening....

Er vel mange gode grunner her til at jeg gråter så mye som jeg gjør,skulle bare ønske jeg kunne glede meg mer over graviditeten.Slitsomt å være urolig og trist hele tiden:-(

 

Klem fra meg

[vims-74]

Hei der

Jeg skjønner deg godt, er ufattelig slitsomt å gå rundt og være trist hele tiden, og det trenger ikke alltid være noen særlig grunn heller, det er nok disse hormonene som forsterker hver en minste ting!

Og når man i tilegg, som du skriver -har litt alvorligere ting å tenke på, så gjør det nok ikke saken enklere...

Hva med om du prøver snakke med kjæresten din, gir han en sjangse til mot at han gjør alt han kan for å være der for deg, bare holde rundt deg og fortelle deg at alt kommer til å gå bra, en ting er sikkert -god trøst jager det triste avgårde mye fortere enn noe annet!

Jeg har gått og vært trist nå i ukesvis, men nå i den siste uka ser jeg lys i tunellen, og har ikke grått på noen dager, så om det er noe trøst så sier "alle" at dette gir seg, det er en av de mindre hyggelige svangerskapsplagene. Om du er unormal, så er det bøttevis av oss som er det! Lykke til, dette ordner seg skal du se!