Oversett?

[Anonym bruker]

I den barnehagen der mitt barn går, er jeg veldig ung i forhold til de andre foreldrene. Alle de andre er godt opp i 30-åra, og så er det lille meg...

Prøver å engasjere meg i barnet mitt! Møter opp på turer osv, men de andre foreldrene vil liksom ikke snakke med meg... hvorfor ikke? Jeg er da ganske så omgjengelig, utadvendt og sånn. Ender alltid med at jeg sitter i en krok med barnet mitt på tilstelninger, mens de andre voksne sitter og prater sammen...

Er det jeg som er touchy? Eller er det vanlig at andre foreldre ser ned på oss unge mødre...?

 

[tonebf]

å nei det er akuratt dette jeg gruer meg til :( sønnen min begynner bhg til høsten og jeg er da 20 år, herregud som jeg gruer meg til sånne ting...

skal på et møte i bhg nå neste uke ang oppstart osv og jeg håper ikke at de kommer både mamma og pappa osv... håper og at de vil "ta meg godt imot" *krysse alt jeg har*

 

 

[Anonym bruker]

Det gjør de nok!=)

De ansatte i barnehagen tok kjempegodt imot meg!! Følte at jeg ble sett på som en likeverdig med de andre foreldrene. Det er ikke før nå, lenge etter, at jeg har fått denne følelsen blant foreldregruppen...

Og, som sagt: det er veldig modne foreldre det er snakk om i denne barnehagen. De er mer på mamma sin alder enn min, men det er vel ingen grunn til å se på meg på den måten...

[liten og lettmett]

Nå begynner jeg å bli "gammel" jeg da, og har jo også skolebarn etterhvert

 

Men jeg følte meg også ung som nybakt barnehagemamma, selv om jeg var over 25 den gang. Det var rart å plutselig være yngst av mødrene på gruppa. Men jeg har aldri følt meg oversett av de andre foreldrene. Det er nok heller foreldrene i barnehagen din som er sære.

 

Har også en i barnehage nå, og siden jeg er alene er det ofte at jeg må møte på ting alene sammen med barna. Heldigvis er det flere i samme situasjon av foreldrene i barnehagen, fra 23 og opp til 40. Vi går faktisk ganske så godt sammen alle aldersgrupper. Føler heller ikke at vi blir oversett av de som er to.

 

Noe annet er det da på skolen nå til den eldste. Etter at jeg ble alene igjen så er det visst ingen som regner med at vi kan være med på noe. Ikke fordi jeg er yngst, men fordi jeg er alene. Som om jeg ikke skulle klare å gjøre annet enn å være hjemme med ungene. Det irriterer meg noe forferdelig.

[Anonym bruker]

Jeg sa det bare rett ut jeg (en liten hvit, men det funket): "En venninne av meg ble så oversett av de andre mammaene siden hun var så ung, stakkars, så jeg har vært litt redd for at det skulle skje med meg også" (sa det ikke akkurat sånn, men det ble samme poenget). Etter det var jeg som en av de, selv om jeg var den eneste single!

[Anonym bruker]

Lurt...

Det må jeg prøve...