Huff

[chilli jenn]

Akkurat blitt alenemor... Samboern min flyttet ut for ei uke siden. Føles så tomt ut å alt ser mørkt ut. Skulle så gjerne klart å fiksa det,men man må jo være to om det. Så nå sitter jeg hær med kjærlighets sorg. Men har heldigvis lille jenta mi (1,5 år). Håper bare at tia jobber fort for meg å at alt ser lysere ut om ikke lenge.

[Anonym bruker]

Vet hvordan du har det...

Det kan gå fort over... eller det kan ta ekstrem lang tid... sånn er det bare.

For meg gikk det fort over: han var ute i mai, og den sommeren var så bra! Koste meg skikkelig!

Men... så kom det tilbake... og jeg sliter enda... 2 år etter...

Ikke vær redd for å gå videre i livet ditt! Det er det som har holdt meg tilbake. Har ikke tatt sjanse på å bli sammen med noen ny... i tilfelle det skulle ordne seg med meg og barnefaren. Men det ser jeg nå at det ikke gjør...

På den måten har jeg gått glipp av 2 supre gutter!!! Var nesten sammen med begge (på 2 ulike tidspunkt altså...) men ble redd og trakk meg unna før det ble skikkelig seriøst.

Han første tenker jeg litt på enda, men det er litt sent å komme tilbake etter nesten 2 år og si: øh... jeg likte deg likevel...

Forvirra? Ja!

 

[Anonym bruker]

neida, aldri for sent, feil innstilling dette!

jeg har aldri vært sammen med barnefaren. møtte derimot en som jeg trodde var perfekt under svangerskapet. men han trakk seg da barnet var to mnd gammelt, hadde vært ungkar for lenge og ble derfor skremt av alt det "seriøse" of "ansvaret". som om han tok ansvar, liksom...

uansett, møtte så drømmemannen. som jeg dumpet til fordell for x'en, fordi jeg er naiv og tenkte at han er jo liksom pappaen da... men så er han jo fortsatt like tosk! tok dermed opp kontakten med "drømmemannen", og nå er ting på riktig vei her... til tross for at drømmemannen har møtt ei ny!

så... you go, girl!