Jævla mannfolk...

[Anonym bruker]

La ut det samme på ung mor for en stund siden. Men oppdaget aleneforeldreforumet nå idag, og da tenkte jeg, hvorfor ikke høre der. Er det noen som har liknende erfaringer, eller som har gode råd...?

 

 

Skjønner ikke hva jeg skal gjøre... tankene mine gjør meg gal...

Eksen min (pappan til barnet vårt) ødelegger meg...

Jeg kastet han ut... for han holdt på å bli alkoholiker og ville ikke gjøre noe med det, få hjelp...

Etter en stund angret han, og ville gjøre alt for å få meg tilbake... vi prøvde å tilbringe litt tid sammen... reiste og sånn... og hadde det ganske fint... gled litt fra hverandre igjen en stund, men hadde litt kontakt...

Fant ut at han hadde sex med en annen... sa fra at da var det over for jeg ville ikke ha mer med ham å gjøre etter noe sånt... blir ekkelt, er så få mennesker her at jeg må møte henne med jevne mellomrom...

Men han bad på sine knær om at jeg måtte tilgi ham, han ville så gjerne ha det bra med meg...

Gikk med på et forsøk til (vi var jo ikke sammen da det skjedde, så det var ikke utroskap, men...) - fikk det kjempebra, med en litt tøff start da han hadde sex med ei... IGJEN! Han visste ikke om det hadde skjedd noe. Han hadde sovnet på rommet sitt da han hadde fest... husker ikke noe før han våknet med denne dama ved siden av seg... Jeg var sint en stund, men ok jeg tenkte: han kom å sa det til meg, ærlighet må man jo sette litt pris på tenkte jeg...så etter mye om og men gav jeg han en sjanse, og det gikk kjempebra...

Hadde noen utskeielser, med drikkinga, men han var mye bedre enn før... begynte å håpe på å bli en familie igjen...

MEN, i går (7mnd etter vi "ble sammen" igjen) kom ei bort til meg på byen, og spurte om det var jeg som har barn med XXXXX. Ja sa jeg. Hun sa: hvis det er slik at du har hatt sex med ham siste måned (hun visste at vi hadde prøvd igjen...) så må du ta en test. For ca en måned siden hadde han hatt sex med ei venninne av henne, som sannsynligvis hadde kjønnssykdommer fra A til Å, og kanskje tom HIV, fordi hun hadde fått hørt at eksen sin hadde fått diagnosen...

Akkurat nå sitter jeg her... etter en heftig krangel (han angret... var så full blablabla)... Jeg sa jeg hater ham og vil aldri se ham igjen: sa at han fikk værsågo å teste seg for det meste, slik at jeg vet hva jeg kan ha... tør ikke gå til legen selv, redd for å bli oppfatta som et ludder, men det er jeg ikke... Han skulle gjøre det, men sa at jeg overreagerer, han trodde ikke det var slik i det hele tatt...

Nå sitter jeg her og tenker at jeg hater han så sinnsykt, hva skal jeg gjøre... Jeg klarer ikke å ha det bra... alt i hodet mitt handler om at jeg er så stygg og jævlig at han velger å ha sex med andre enn meg... Jeg tenker at jeg må jo være dårligere enn hun som er narkoman og har hatt sex med over 100 stk... (og skryter av det) Hater meg selv for at jeg har latt meg trykke ned slik!! Klarer ikke finne en positiv ting med meg selv (slik har jeg hatt det en stund også forresten...). Alt jeg ser er at jeg er stygg og feit. Føler at folk ser på meg og tenker "æsj for ei stygg og feit dame" når jeg møter tilfeldige mennesker på gata... Er livredd for å sitte... for da må jeg ha noen ting foran magen min slik at folk ikke ser hvor stor den er... tør ikke ha på meg klær som er passe lenger, bruker bare store joggebukser og college gensere... enda føler jeg at magen min stikker ut... føler meg helt jævlig... aldri hatt det på denne måten før... alt jeg tenker om meg selv, sammenligner jeg med de andre damene han har vært med. Da vi var sammen nå sist spiste jeg ikke mat annet enn når jeg måtte fordi at han så på meg... han påstår at jeg aldri spiser... ironisk nok... ville bli tynn slik at han ikke skulle være flau over meg... føler at alle som kjenner meg er flau over å være sammen med meg blant folk, fordi jeg er så feit, eller stygg...

Helt grusomt å gå og tenke slik... vet ikke hva jeg skal gjøre for å føle meg bedre, blir ikke noe bedre om jeg går ned i vekt... blir bare værre og værre... noen som har opplevd noe lignende? Tenker mange ganger at jeg måtte være dum før, da jeg ikke hadde forstått hvordan jeg ser ut... at jeg er så feit og sånn... fant en singlett som jeg brukte for et par år siden... prøvde den, og den gikk bare til navlen, begynte å gråte fordi jeg ble så flau over at jeg hadde hatt den på da jeg var dum og ikke så at folk lo av meg fordi jeg var feit...

Hærregud, nå høres dette ut som jeg synes bare synd på meg selv... men jeg er bare interessert i gode råd om hva jeg kan gjøre for å føle meg bedre, slutte å tenke på ham hele tiden...

[Anonym bruker]

Du bør gjøre noe for å få opp selvtilliten din - og det første du bør gjøre er å kvitte deg med det ubrukelige mannfolket som du har. Jeg er sikker på at du fortjener noe mye bedre!!!!!!!! Og jeg tror nok at med tiden kan du se tilbake på denne tiden som en tøff periode i livet ditt -som du klarte å komme deg igjennom - og være stolt av det. Lykke til!!

[-Hengebuksvinet-]

Du skylder barnet ditt å søke hjelp for problemene dine, ingen barn har godt av å vokse opp i en sånn situasjon. Mamma er ulykkelig og pappa ligger med hvem som helst. Snakk med fastlegen din, så henviser han deg til en fagperson.

 

Det viktige her er at du ikke legger ansvaret for hans uakseptable handlinger over på deg selv. Det er han som er et utro svin, og det har ingenting med deg å gjøre. Menn er jo utro mot damer som Angeling Jolie eller Liz Hurley, og det er i hvertfall ikke pga utseendet. Jeg er helt sikker på at du er minst like flott som han, og du har nok en mye bedre personlighet enn han i hvertfall. Jeg håper du innser at dette har gått for langt, og at denne mannen ikke bør få flere sjanser nå. Det høres jo ikke engang ut til at han har dårlig samvittighet for å bedra deg, ikke en gang for å hatt ubeskyttet sex med tvilsomme jenter.

 

Jeg er sikker på at når du har vært alene en stund, vil selvtilliten komme krypende tilbake. Det er vel dessverre vanlig at kvinner føler personlig nederlag når mannen er utro, selv om det egentlig er mannen som viser en dårlig side ved dette. Vit at du er verdt så utrolig mye mer. Jeg er ikke spesielt pen, men har alltid fått de mennene jeg har villet ha. Dette tror jeg har mye med selvtillit å gjøre, og at man har glimtet i øyet. Dessuten vet jeg at jeg ikke er avhengig av en mann for å klare meg, selv om jeg har begynt å tvile nå etter at jeg har fått den supre mannen min.

 

Kom deg også mye ut i frisk luft, og prøv å ta opp gamle hobbyer. Om han vil kaste seg selv bort på meningsløse fester og sengepartnere, behøver ikke du å la deg følge med i fallet.

[Gjest]

Kom deg unna han. Se hva han har gjort med selvtillitten din!