Jeg har gått tom...

[Anonym bruker]

Jeg har 2 barn fra før og det samme har mannen min, vi har fått en lite tulle sammen. Han har alltid kritisert meg for hvordan jeg snakker til eller er mot ungene hans. Jeg mener at jeg ikke gjør eller sier noe annet til hans barn enn til mine barn. Han kritiserer meg foran barna når han mener at det er på tide som han sier. Nå er jeg helt tom, jeg klarer ikke å stå opp, jeg er så langt nede....det føles som om det er dette han vil, rakke meg ned for å heve seg selv... dette har tatt bort hele selvbildet mitt, nå blir jeg usikker på alt jeg skal gjøre eller si. Jeg kjenner meg ikke igjen i det han sier.

 

Noen som lever i lignene forhold? Det er ikke et alternativ å skilles.

[Anonym bruker]

Hvorfor er det egentlig ikke noe alternativ å skilles?

 

Høres ut som tortur det du beskriver. Hvis det er så ille, så hadde jeg satt himmel og jord over styr for å komme meg ut av det!

[Anonym bruker]

Dette er mitt tredje forhold, tre barn med tre forskjellige så jeg vil ikke skilles igjen. Alle barna har det veldig fint og merker ikke noe til dette. Det er jeg som går ned for telling. Ingen av barna har godt av en skilsmisse til. Det er som om jeg er i en hengemyr....

[Maud]

Jeg synes du høres deprimert ut, ikke så rart når du lever i et slikt forhold. Mitt råd er å oppsøke hjelp. Helst begge på familiekontoret, men det spørs vel om du får med gubben. Kanskje trenger du også hjelp til din depresjon i tillegg. Kanskje kan du begynne med en god venninne som kan hjelpe deg å sortere tanker og følelser? Første skritt for mer profesjonell hjelp er fastlegen din. Han kan henvise til distriktspsykiatrisk senter.

 

Skjønner at et brudd ikke er fristende og kanskje er det heller ikke nødvendig hvis du klarer å bli litt sterkere slik at dynamikken i forholdet endres. Tror imidlertid at det at du tenker at brudd ikke er noe alternativ, gjør ting enda tyngre for deg. Det er klart du klarer deg alene hvis det er nødvendig for å få det bra!

[Anonym bruker]

Da må du gå til psykolog , slik at du får styrke til å hevde deg overfor han.

 

Jeg er også i mitt tredje ekteskap , det var 6 år i mellom 2. og 3. og jeg hadde ikke en kjæreste på denne tiden . Jeg har 4 barn , ingen i mitt 3.ekteskap.

 

Mine to første ekteskap ver slik du beskriver og jeg gikk til psykolog i det 2. ektskapet , det endte dessverre med skilsmisse, men jeg brukte de 6 åra i mellom til å få orden på tankene og til å finne ut hvorfor jeg valgte feil menn.Idag er jeg gift med en mann som respekterer meg og bærer meg på gullstol.

 

Det var verdt å skille seg , det skal jeg love deg.

Ingen skal leve i ett dårlig ekteskap og du lurer deg selv hvis du tror at barna ikke merker noe. To av mine er voksne nå, og de kan fortelle at de merket at noe var galt og sliter med det idag , enda jeg trodde jeg skjulte det.

De merker iallefall at du er deprimert.

 

Kom deg iallefall til psykolog slik at du kan gi barna en god barndom, vi klarer ikke å skjule noe for dem uansett.

[Gjest]

Hei. Her har du ei i samme situasjon, Jeg vurderer å fløtte fra alt sammen, fordi min mann stadig rakker ned på meg, i mine stebarns nærvær, Uansett hva jeg gjør, er det min feil, Det er min feil når jeg ber ungene hans rydde opp etter seg, eller andre vanlige, dagligdagse ting. Jeg har selv 2 biologiske barn i tenårene, som sier jeg må komme meg bort. Nå er jeg helt nedkjørt, og orker ikke mer intriger. Jeg går bare her som ei hushjelp etter snart 5 års "kamp" for å få det til å fungere. ALDRI har jeg hørt min mann ta mitt parti. Han ber meg ti stille, når jeg prøver å irettesette hans barn i tenårene. Og når han kan gjøre det, kan jo de og. Derfor ville jeg aldri valgt å gå inn i et forhold med stebarn, om jeg fikk velge igjen. Det er seks barn til sammen, kun hans to yngste bor hjemme. Resten går på skole og bor hjemmefra,

Skjønner deg såååå godt "anonym", skjønner for et helvete du lever i. Synd vi ikke kjenner hverandre, og kan snakke sammen andre steder enn her. Tror vi kanskje kunne hjulpet hverandre. Men lykke til - vi trenger det.

 

hilsen purina

[Anonym bruker]

herregud, skjønner ikke at dere ikke sonderer terrenget og legger til rette for utflytting, virker jo ikke som de mennene deres er noe til menn overhodet.

 

Hvorfor har dere holdt ut så lenge?

[Gjest]

Ja det kan du si. Men ikke så enkelt å bare flytte. Jeg for min del sa opp en god jobb da jeg traff mannen min, og flytta til han, ut på landet. Har nå vært hjemmeværende i snart 5 år. Søker jobb ihvertfall en gang i uken, for uten jobb og inntekt, er det umulig å etablere seg på nytt. Da er man låst.

Nå søker jeg jobb over hele landet, i håp om å starte på nytt igjen, for meg selv. Sikkert som evig singel etter dette.

[Anonym bruker]

hvordan går det med dere nå?

[Anonym bruker]

Jeg har nå sagt til mannen min at jeg ikke har mere igjen, at han tømmer meg for krefter. Vi har gått i terapi før og det var bra for oss men han vil ikke tilbake. Jeg kommer nok til å flytte men akkurat nå er jeg ikke sterk nok. Jeg fortalte han det i går etter at han hadde kjefta meg huden full fordi jeg fikk en oppgave av han som jeg overlot til andre. Jeg ble sinna på han men sa ingenting. Han gjør ingenting hjemme og hadde ikke kjøpt avslutningsgodteri til barna, noe som jeg fant ut kl 9 i går kveld (jeg var hjemme fra jobb kl 8) Jeg stønna tungt og reiste meg for å kle på meg. Han sa at jeg kunne dra et visst sted og spytta etter meg ut døra og ropte dra til helvete, selvsagt stod naboen utenfor og såg hele opptrinnet. Det verste av alt er at nå er det jeg som er flau....

 

Han får det til å høres ut som om det er noe galt med meg. Dette ser enda jævligere ut når jeg skriver det.

 

Dette er livet mitt! Jeg kan utslette meg selv for mine barna skyld. Jeg hater han....

 

Dette er håpløst....

 

HI

[Anonym bruker]

Ja,man trenger ikke lure på hvorfor du har endel ekteskap bak deg....

 

Flau kan du være med god grunn.

[Anonym bruker]

Du velger tydelligvis feil mannfolk. Kom deg ut, koste hva det koste vil. Før du mister selvrespekten fullstendig.