Kjempetips, om om oppdragelse av helt små barn:0)

[Chanelle med ♀♂♂♂]

Vi har et vennepar med fem barn i alderen 1-18 år (!).

Ungene deres er ikke "feilfrie", men har alle gode egenskaper som de fleste ønsker at nettopp deres barn skal ha. De er empatiske, "snille", hyggelige, høflige osv. Er på ingen måte kuet; er aktive og kan godt finne på "rampestreker", altså! Men ingenting ondskapsfullt.

 

 

Så til poenget:

Da datteren vår var liten spurte jeg, mest på spøk egentlig, hva oppskriften til slike barn er. Da svarte pappan at en måtte gjøre grundig forarbeide før ungene ble 2 år, etter det var det mest "finpussing" av oppdragelsen. (Dvs samtaler etterhvert som episoder oppstår)

Men han mente at de før to år har lært masse om empati, og ikke minst å ha respekt for sine foreldre. (IKKE å være redd for sine foreldre, altså, de straffer svært sjeldent ungene sine!)

 

Men jeg syntes dette hørtes så spennende ut, og har jo etter beste evne prøvd å få greie unger her i huset også! Vi har foreløpig bare 3 unger, da, men får stadig høre at de er snille og greie. *stolt, stolt*

 

Derfor synes jeg dette "tipset" kan deles med dere. Synes det er greit å være obs på at MYE (og kanskje det meste...) kan vi gjøre mens de er helt, helt små. Og så sparer vi jo endel arbeid til senere, også, da! ;0)

[Anonym bruker]

Det høres jo veldig bra ut,men hvordan skal man gjøre det da? Kan du komme med noen tips?

[Anonym bruker]

Gutten min er akkurat blitt to år og dette har virket bra hos oss:

Når han slår meg kjefter jeg ikke. I steden sier jeg "mamma liker beste å kose" Eller "kan du vise meg hva mamma liker". Han slutter alltid å slå og begynner å stryke meg på armen i steden, eller vil sitte på fanget og kose. Sjelden han slår nå.

 

Aksepterer at han elsker å prøve ut ting og bruker vanligvis lite kjeft og "nei". I steden sier jeg "ferdig med det nå" eller "vil du være snill å slutte med det" med vennlig stemme. Opplever at han hører godt de få gangene jeg må heve stemmen.

 

Selvfølgelig er det en del raseriutbrudd fra minsten her også. Men opplever at de gir seg raskt hvis vi ikke lager så mye styr ut av det.

 

Det gjenstår å se om det jeg gjør er riktig... :-) Men føler jeg er på rett vei! Lykke til alle sammen. Det er ganske utfordrende å ha ansvar for disse små.

 

[lindahong]

Ja, når man ser hvor mange "umulige" unger (eller rettere sagt, umulige foreldre) det er rundt omkring nå, så blir man faktisk redd for å få barn selv. Mange spørsmål kommer: vil jeg klare å holde styr på barna og gi dem nok oppmerksomhet så de ikke blir små monstre? Hvorfor skal mine barn bli snillere enn alle andres? Orker jeg å slite meg ut for et barn som jeg trodde jeg skulle bli glad i? Blir det sånn at man går gravid, gleder seg, føder barnet og så må slite resten av livet med den søte babyen som har blitt stokk umulig?

Da vil man jo heller nyte sitt eget liv... Mannen min og jeg har jo veldig lyst på barn og vi er helt innstilt på at barnas behov kommer foran våre, men har jo hørt om foreldre som må reise bort for å få avlastning...

Det er jo foreldrenes skyld hvis barna blir "monstre", men man blir usikker på om man vil klare det så mye bedre enn mange andre. Det er kanskje lett å tenke mine-barn-blir-ikke-sånn-tankene.

Det kan man jo ikke stole på...

Har man ikke barn fra før så har man heller ingen erfaring.

Hilsen barnløs, 26. )

[Anonym bruker]

"Orker jeg å slite meg ut for et barn som jeg trodde jeg skulle bli glad i"...

"Slite resten av livet med den søte babyen som har blitt stokk umulig"...

Lindahong; DU ER EN DING-DONG!!!

 

[Anonym bruker]

Ja, nå mener ikke jeg å være slem, men..... Slik du skriver tviler jeg på at om du får barn blir de av de mest sympatiske. Du skulle ikke heller prioritere karriere og jobb da?..... Det er tydeligvis svært mye du ikke har skjønt!

[lindahong]

Jepp, jeg er visst det, så derfor sier jeg takk for meg her.

Men jeg vil fremdeles undre meg over hvordan barn som hyler i en halvtime fordi de ikke vil kle på seg om morgenen, eller som får hysteriske raserianfall når kjøpesenteret er stengt på søndag, skal takle de virkelige utfordringene, når de kommer i livet.

Jeg har kreft, kommer til å bli helt frisk igjen, men når de virkelige prøvene kommer her i livet, virker det utrolig rart å se ting som nevnt over, eller høre voksne si at de skal fakturere Ikea fordi de ikke har den eller den sofaen på lager.

Det er vel derfor jeg har vært ganske irritert i innleggene mine.

Nå skal jeg ut og nyte sommeren med mannen min!

Ha det fint i sola, dere også, sammen med barna deres! )