Arv og uskiftet bo...

[Reveenka]

Håper noen kan komme med noen innspill til meg angående dette, men innlegget er kjeeempelangt...:

 

Jeg mistet moren min i kreft for to år og ni måneder siden, etter at hun hadde fått diagnosen og prognosen to år før det igjen. Faren min sitter i uskiftet bo, og fant seg etter snaut ett år som enkemann ny kjæreste. Hun ble offisiell samboer i påsken 2006, men hadde bodd hos ham det siste året.

Da moren min døde, sa faren min at han skulle føre hytta over på meg og min bror, samt informere oss om den økonomiske situasjonen han nå var i. Ingenting av dette har skjedd. Da jeg ble gravid med mitt fjerde barn, hadde han og kjæresten bestilt en tre måneders ferie til Spania med avreise seks dager før min termin. Dette ble gjort fem måneder før avreise og etter at han var informert om datoen. Han sa flere ganger hvor dumt dette var, men nå var jo turen bestilt - men han skulle komme hjem og se babyen dersom den ble født etter at han var reist. Jenta vår ble født to dager etter at han dro, og han lot være å komme. I stedet kom de hjem tre måneder etter, med gaver til alle ungene - hvorav gavene til de to yngste var for smått og kunne ikke brukes. Så langt er forsåvidt alt relativt vel, og vi har syns at damen dessuten er hyggelig og grei - såpass at hun ble bedt om å være fadder sammen med min far, samt å bære barnet til dåpen.

Hun baker kaker til ungenes bursdager og for at jeg skulle få fylt fryseren med "barseltraktering", og er blid og hyggelig med ungene våre.

En ukes tid etter dåpen sier faren min at han har tenkt å bygge på hytta, slik at det blir bedre plass dersom vi ønsker å være der samtidig.Han har jo to barn og fire barnebarn, det samme har hans samboer, og vi skal alle få bruke hytta så mye vi ønsker. Dessuten vil han gjerne at broren min og jeg skal være med og betale de årlige faste utgiftene - dette er en hytte familien vår har hatt i nesten tredve år - jeg var med og ryddet tomta i sin tid, da jeg var fjorten. At vi "barna" skal betale på dette har aldri tidligere vært noe tema.

I forrige uke skjer så det som gjør at jeg føler at forholdet til faren min og samboeren blir vanskelig(alt dette samlet ble i meste laget for meg): Han vil at hun skal kjøpe seg inn 50% i den ene leiligheten han og moren min eide(til fjorårets takst), og han vil sette opp en avtale som gir henne rett til å bli boende i den leiligheten som han og moren min eide og bodde i , og som nå hans nye samboer bor i sammen med ham - til hun dør, dersom han skulle dø før henne.Begge leiligheten foreldrene mine eide blir dermed "bundet opp" som arv betraktet.Den leiligheten moren min bodde i , var også hennes syke- og dødsleie - hun fikk dø hjemme.

 

Samboeren er uføretrygdet, og åtte år yngre enn ham - han har dessuten mye penger i tillegg til den faste eiendommen.

Det føles som om han syns det er viktigere å sikre henne på bekostning av min bror, meg og mine barn. I verste fall(jeg er god på "i verste fall - scenarier"...) kan hans samboers barn og barnebarn sitte igjen med verdier som min far og mor opparbeidet seg gjennom førti års ekteskap. I min fantasi ser jeg dessuten for meg hvordan han testamenter den siste halvparten av leiligheten til henne...

Jeg føler det utrolig sårende at han ønsker å gjøre dette, og jeg kan ikke forstå hvorfor. Foreldrene mine har alltid sagt at de verdiene de har skaffet seg, skal gå til oss. Juridisk sett er han i sin fulle rett til å gjøre disse disposisjonene...

Må innrømme at jeg ikke har lyst til å ta det opp med ham - er redd han vil avskjære oss fra mer av arven.

Kan noen gi meg noen råd/innspill? Er jeg kjip som synes dette er fælt?

 

 

[AnnaLee]

Hei på deg.

Dette er et fryktelig vanskelig tema - spesielt å ta opp med familien. Jeg er forsåvidt i samme situasjon som deg da min far også sitter i uskiftet bo etter at min mor døde av kreft for 7 år siden. Han har også ny samboer i mitt (og min brors) barndomshjem. Vi er allikevel så heldige at pappa har tatt dette opp med oss - og har forsikret oss om at han ikke kommer til å gifte seg på nytt og at hans nye samboer ikke vil få noen økonomiske/arvemessike rettigheter etter han. Hun er selv enke, har en sønn og har svært god økonomi.

 

Uansett; du er ikke kjip som reagerer på dette og JA jeg syns du og din bror skal ta det opp med din far. Det kan også være greit å sjekke med en jurist i forhold til arv. Må ikke din far gifte seg da for at endel av arven skal gå til den nye dama? Han kan jo uansett ikke gi fra seg den delen av arven som er deres morsarv og dere har jo også arvemessige rettigheter etter han uansett. Kanskje dere kan kreve at han må skifte boet sånn at dere får ut morsarven nå?

 

Det er trist uansett når sånne ting skjer. Jeg har også en onkel som har vært enslig i 30 år og vi har i alle år ønsket at han har fått seg en dame å være glad i. Det hadde vi unnet han, verdens snilleste! Men, nå har han gått bort å giftet seg med en dame fra Dom.Rep. som er halvparten så gammel, og som har to små unger, for at de skal få bli i Norge.... Går det ann å bli så dum?? Vi i familien syns dette er helt forferdelig og vil jo ikke at hun skal arve alt han eier (som forsåvidt ikke er mer enn en leilighet) - men det tror jeg ikke han tenker på. Vi klarer oss fint uten pengene hans vi altså - men han blir garantert lurt :-((

 

Rådet mitt må vel være at du undersøker litt vedr. det juridiske og at du tar opp saken med din far. Du kan jo vinkle det litt mer på det sentimentale enn det økonomiske så kanskje du møter litt mer forståelse?

 

Lykke til :-))

 

 

 

 

[Reveenka]

Hei AnnaLee, og takk for at du har tatt deg tid til å lese og å svare!

 

Jeg har allerede sjekket litt rundt det juridiske på Testamente.no , og han har nok rett til å gjøre mesteparten av det han planlegger(de har en egen artikkel som handler om hvordan man kan begunstige ny ektefelle/samboer på bekostning av særkullsbarn...). Han kan IKKE gi bort eller selge billig fast eiendom, men han kan testamentere bort det han vil så lenge han samtidig passer på at livsarvingene(min bror og jeg) får pliktdelsarven. Men han kan selge det han vil og bruke det han vil av formuen, slik at i verste fall kan vi risikere at alt brukes opp og det ikke blir noe igjen å arve. Hvis han gifter seg, og det kan tenkes, må han skifte. Men når han først er gift, kan han overføre/gi bort det han eier, slik at det ikke blir noe igjen til oss. Dette er i verste fall, og foreløpig har jeg ingen holdepunkter for at det vil skje.Men jeg ville ikke trodd dette som nå blir gjort, ville skje heller.

 

Faren min opplevde at hans far igjen giftet seg, overførte alt av penger og fast eiendom til den nye kona og adopterte datteren hennes - det ble såvidt knapper og glansbilder igjen til faren min og brødrene hans.

 

Nå har faren min sagt at disse disposisjonene skal ses på av en advokat slik at alt blir riktig etter lovens bokstav, og at "dere skal få det dere har krav på", men det kan jo like gjerne være at han vil være sikker på at han kan favorisere henne så mye som han kan greie å få til på lovlig vis, som at broren min og jeg skal komme best mulig ut av dette.

 

Det verste er det følelsesmessige i dette - at faren min syns det er viktigere å sikre samboeren sin som han tross alt ikke har vært sammen med så fryktelig lenge, på bekostning av broren min og meg.

I verste fall kan jo han bli borte neste år, og hun leve i tredve år til - og slik bindes arven vår opp. Barnebarna vil jo også kunne bli voksne før vi evt. kan bli i stand til å hjelpe dem økonomisk med de midlene vi arver etter våre foreldre.

Det er som du sier, at vi greier oss uten pengene - men det er tanken som teller her, og det ser ut for meg som om tanken nå er å sikre den nye samboeren. Jeg unner jo faren min å ha det bra, og å ha en å leve sammen med og å kose seg med pengen sine - det er ikke det.

 

Men jeg er bekymret for at dersom jeg tar opp dette, kan han bli så fornærmet at vi mister det gode forholdet vi tross alt har, og det igjen kan ramme barnebarna som gjerne vil være sammen med bestefaren sin.

Rådet ditt om å vinkle det mot det sentimentale/følelsesmessige er nok lurt.

 

Synd med din onkel også - det er ikke godt å se ens nærmeste bli utnyttet eller ført bak lyset.

[AnnaLee]

Hei igjen.

Disse sakene blir det nok flere og flere av i årene som kommer i og med at svært mange skiller seg og mange gifter seg flere ganger og får barn i flere puljer.

 

I tillegg er det vel slik at mange i vår foreldregenerasjon har betydelige midler og det av den grunn blir et tema. Og uansett hva vi måtte ønske så vil det følelsesmessige såre, den økonomiske tryggheten og lojaliteten til familien (les:barna) komme på kollisjonskurs.

 

Jeg har stor forståelse for at du kvier deg for å ta det opp og eventuelt ødelegge et godt forhold - spesielt i forholdet mellom din far og dine barn.

 

Kanskje er husfreden den viktigste - ikke vet jeg - kanskje vi bare må la våre foreldre få gjøre som de vil så får vi rett og slett satse på å klare oss selv og ta all arv som bonus!

 

Lykke til uansett :-))

 

 

[Reveenka]

Hei, og takk igjen for nytt svar. Jeg vet neimen ikke hva jeg skal gjøre - mannen min råder meg til å ligge lavt i terrenget og ikke gjøre noe, mens jeg egentlig kunne tenke meg å snakke med ham om dette, men bare hvis han bringer det på bane... Føler at jeg er fjorten år igjen, og at dette blir å "opponere" mot faren min, hvis du skjønner hva jeg mener. Nå har det gått en stund siden jeg la inn det første innlegget, og jeg merker at de tankene jeg har rundt dette, påvirker meg i forhold til hvor nært jeg vil at forholdet vårt skal være - jeg vil akkurat nå ha en viss distanse. Kanskje for ubevisst å "straffe ham" med mindre samvær med ungene? Samtidig ser jeg at det er lite initiativ fra hans side til kontakt med ungene også, det er mest hvis det er noe spesielt som skal skje eller det er noe han lurer på. Det er sjelden han ønsker kontakt bare for å treffe ungene, hvis du skjønner hva jeg mener - det skjer hvis han likevel skal levere noe til meg el.l. Men det skal han ha, at hvis jeg ber om hjelp eller sier at ungene vil komme på besøk, så er han lutter velvilje og imøtekommende. Det er bare det at det føles som om vi ikke er så viktige lenger, samtidig som jeg innbiller meg at dersom det var moren min som hadde vært alene, så hadde ungene vært i sentrum for henne; hun ønsket seg så inderlig barnebarn. Nei, dette ble rotete og rart - det er vel bare jeg som er litt lettrørt og sårbar med barsel og alt det der...

Godt likevel å kunne dele noen av følelsene mine rundt dette her inne :')

[mamma søker barn-har fått 2]

Har opplevd det samme men gjorde ingenting med det for å beholde husfreden. Det angrer vi veldig på i dag. Mamma satt i uskiftet bo, da ny samboer flyttet inn 6mnd og 13 dager etter at pappa døde.....

De har solgt huset og kost seg med pengene. Men etter som jeg har forstått så har man ikke lov til å selge uskiftet bo, da må man skifte først.

Og hvis din pappa skal la samboeren kjøpe seg inn så må han skifte først, slik at dere får deres rettmessige mors arv.

Ellers kan du jo ende opp med å dele DIN morsarv men HENNES barn.

 

Så noen ganger kan man lure på hva enkelte tenker........Håper jeg aldri blir så "enkel" inni hodet mitt, håper at mine barn kommer først uansett hva som skjer

 

 

[Reveenka]

og han sier at salg av fast eiendom er lov så lenge det ikke er snakk om "billigsalg". Han kan bruke opp det han vil, men har ikke lov å gi gaver som forringer boet betydelig. Han kan også testamentere bort sin del av boet, men ikke vår morsarv/pliktdelsarv.

Boet er såpass stort at han kan velge å gi oss pliktdelsarven(en million til hver av livsarvingene), og sitte igjen med adskillig større verdier selv - som han så kan testamentere til henne, eller bruke opp. Han må bare skifte dersom han velger å gifte seg igjen - noe jeg tror kan skje etterhvert, siden han har svart at det "kan vel tenkes at han gifter seg igjen senere, men det vet han ingenting om nå".

 

Men dette med å dele min morsarv med hennes barn - ja, den tanken har slått meg men antageligvis ikke faren min i hans iver etter å sikre den nye samboeren sin(som altså er en hyggelig dame, bare så det er sagt. Jeg tror tilogmed det er hun som tar en del av initiativet til samvær mellom bestefar og barnebarn). Jeg håper ikke dette skjer, og at det vil bli anledning til å snakke med pappa om disse tingene uten at vi blir uvenner.

Takk for din omtanke, og jeg syns det var leit å høre om faren din - og at din mor og den nye samboeren etterpå var snare til å bruke pengene.

Jeg sier som deg - mine barn skal ALDRI komme i en slik situasjon, det er både mannen min og jeg enige om etter å ha snakket både lenge og vel om denne situasjonen i vår familie. Bare at det skulle skje, var helt utenkelig for tre år siden... Jeg syns det er rart at faren min gjør dette, jeg forstår det ikke.

[mamma søker barn-har fått 2]

Hei igjen, slike saker engasjerer meg......

Vi prøvde flere ganger å ta problemstillingen opp med mamma, men da spilte hun offer og sørgende enke. Da fikk vi beskjed om at vi bare var ute etter pengene og at vi satt å ventet på at hun også skulle dø snart..

(noe som er lite sannsynlig da hun bare var 51 år når hun ble enke.

Men det vi var ute etter var at hun sikret seg selv, hennes samboer traff hun på internett og han leide en liten leilighet, hadde gjeld og minimalt med eiendeler.

Derfor prøvde vi å forklare henne at hun ved salget av huset burde sette endel på konto i sitt navn.

Og det ble en krangel uten sidestykke, så jeg og søsteren min sa greit nok (vi er begge etablert med hus mann og barn) .

Da får hun gjøre som hun vil , blir hun lurt så blir hun lurt. Men vi synes det er litt leit at vi kan risikere å måtte dele med hans barn og barnebarn det mamma og pappa hadde skapt av verdier.

 

Men som en skrev over her en evt. arv får komme som bonus.

Men det er ikke så lett å se en mann som jeg ikke bryr meg så mye om.(misforstå meg rett,, han er hyggelig og flink med barna våre.)

går med pappas slipsnåler og mansjettknapper i gull.

 

[Reveenka]

Jeg har ligget på været, og latt faren min ta initiativet. Det viser seg at han vil la henne kjøpe seg inn i leiligheten som leies ut ca tre-fire hundre tusen under takst - og testamentere nok penger til henne slik at hun skal kunne greie å sitte på leiligheten dersom han skulle bli borte. Han nekter å si hvor mye det dreier seg om, og han vil ikke ta ny verdivurdering på leiligheten. Han ønsker at hun skal få den så billig.

Jeg har sagt at jeg syns at han skal ta en ny takst - men "det tror han ikke han vil... Og dessuten kan jeg jo bare gi henne de pengene uten ay dere vet det, så da går det jo ut på ett. Det er jo for sent å bli sint på meg etter at jeg er død".

Han syns at verdiøkningen i boet ikke har noe med min mors innsats i alle de årene de var gift(40...). hun jobbet fullt etter at vi ungene ble ti-tolv år. Dette er hans penger, og han mener det blir nok igjen til oss likevel(han sier at vi skal arve leilighet nr èn, hytta og halvparten av leilghet nr. to. Men jeg er ikke så sikker på om jeg kan stole på faren min lenger). Det at jeg syns dette er vanskelig følelsesmessig er han ikke interessert i å høre om.

 

Har snakket med advokat, og det er ikke mye vi kan gjøre med dette desverre. Den eneste trøsten var at advokaten syntes noen burde snakke faren min til fornuft :-/ , og at syntes det burde vært foretatt skifte pga av de store verdiene i boet.

Akkurat nå er jeg så skuffet over faren min - dette hadde jeg aldri trodd. Kjenner at jeg har liten lyst på å ha hyggelig omgang med han og samboeren, han vet godt hva jeg tenker om dette.

Det verste er at jeg tror mamma hadde en mistanke om at dette kunne skje; hun sa seks uker før hun døde at han ikke måtte bruke alle pengene på andre damer. Trodde det var en fleip, jeg. Håper bare han ikke bestemmer seg for å øse ut mer enn han har sagt foreløpig. c"_)