arv og uskifte...

[Reveenka]

Håper noen kan komme med noen innspill til meg angående dette, men innlegget er kjeeempelangt...:

 

Jeg mistet moren min i kreft for to år og ni måneder siden, etter at hun hadde fått diagnosen og prognosen to år før det igjen. Faren min sitter i uskiftet bo, og fant seg etter snaut ett år som enkemann ny kjæreste. Hun ble offisiell samboer i påsken 2006, men hadde bodd hos ham det siste året.

Da moren min døde, sa faren min at han skulle føre hytta over på meg og min bror, samt informere oss om den økonomiske situasjonen han nå var i. Ingenting av dette har skjedd. Da jeg ble gravid med mitt fjerde barn, hadde han og kjæresten bestilt en tre måneders ferie til Spania med avreise seks dager før min termin. Dette ble gjort fem måneder før avreise og etter at han var informert om datoen. Han sa flere ganger hvor dumt dette var, men nå var jo turen bestilt - men han skulle komme hjem og se babyen dersom den ble født etter at han var reist. Jenta vår ble født to dager etter at han dro, og han lot være å komme. I stedet kom de hjem tre måneder etter, med gaver til alle ungene - hvorav gavene til de to yngste var for smått og kunne ikke brukes. Så langt er forsåvidt alt relativt vel, og vi har syns at damen dessuten er hyggelig og grei - såpass at hun ble bedt om å være fadder sammen med min far, samt å bære barnet til dåpen.

Hun baker kaker til ungenes bursdager og for at jeg skulle få fylt fryseren med "barseltraktering", og er blid og hyggelig med ungene våre.

En ukes tid etter dåpen sier faren min at han har tenkt å bygge på hytta, slik at det blir bedre plass dersom vi ønsker å være der samtidig.Han har jo to barn og fire barnebarn, det samme har hans samboer, og vi skal alle få bruke hytta så mye vi ønsker. Dessuten vil han gjerne at broren min og jeg skal være med og betale de årlige faste utgiftene - dette er en hytte familien vår har hatt i nesten tredve år - jeg var med og ryddet tomta i sin tid, da jeg var fjorten.

I forrige uke skjer så det som gjør at jeg føler at forholdet til faren min og samboeren blir vanskelig(alt dette samlet ble i meste laget for meg): Han vil at hun skal kjøpe seg inn 50% i den ene leiligheten han og moren min eide(til fjorårets takst), og han vil sette opp en avtale som gir henne rett til å bli boende i den leiligheten som han og moren min eide og bodde i , og som nå hans nye samboer bor i sammen med ham - til hun dør, dersom han skulle dø før henne.Begge leiligheten foreldrene mine eide blir dermed "bundet opp" som arv betraktet.Den leiligheten moren min bodde i , var også hennes syke- og dødsleie - hun fikk dø hjemme.

 

Samboeren er uføretrygdet, og åtte år yngre enn ham - han har dessuten mye penger i tillegg til den faste eiendommen.

Det føles som om han syns det er viktigere å sikre henne på bekostning av min bror, meg og mine barn. I verste fall(jeg er god på "i verste fall - scenarier"...) kan hans samboers barn og barnebarn sitte igjen med verdier som min far og mor opparbeidet seg gjennom førti års ekteskap.

Jeg føler det utrolig sårende at han ønsker å gjøre dette, og jeg kan ikke forstå hvorfor. Foreldrene mine har alltid sagt at de verdiene de har skaffet seg, skal gå til oss. Juridisk sett er han i sin fulle rett til å gjøre disse disposisjonene...

Må innrømme at jeg ikke har lyst til å ta det opp med ham - er redd han vil avskjære oss fra mer av arven.

Kan noen gi meg noen råd/innspill? Er jeg kjip som synes dette er fælt?

 

 

 

[-Hengebuksvinet-]

Kan jeg aldri tenke meg. Han sitter i uskiftet bo, og kan da ikke bare etablere seg med en ny kvinne. Jeg hadde forlangt skifte, tror faktisk ikke han har lov til å etablere seg på nytt, selv ikke med barnas tillatelse, uten å skifte boet. Du kan jo ev snakke med en akvokat, så du vet hvordan du og broren din står, rent juridisk sett.

 

Så når du, bror og far har delt mors halvpart, ev han har kjøpt ut dere, kan han la samboeren kjøpe seg inn i hans eiendommer. Men ikke før. Kan hende skulle dere også skiftet tidligere, for det virker jo som denne damen får faren deres til å sette vinger på pengene.

 

Lykke til. Det er dumt at så mange menn mister gangsynet når de blir forelsket.

[Reveenka]

Hei, og takk for at du har lest alt sammen og lagt inn svar!

Er redd for at han har jussen på sin side; har sjekket på Testamente.no

Han må bare skifte hvis han vil gifte seg på nytt, eller hvis arvingene krever det - noe vi foreløpig ikke ønsker. Familieforholdet er nemlig godt, og både vi og ungene har glede av å ha bestefar som medspiller. Forhåpentlig ser faren min det også slik. Krever vi skifte, tror jeg det er stor sjanse for at dette kan endre seg...

Han kan som samboer gi bort(innen en viss prosentgrense av den totale formuen) hva han vil, men han kan ikke gi bort eller selge billig fast eiendom. I praksis kan han disponere dette som han vil; jeg har ingen kontroll over nøyaktig formue(skal dog se på neste ligning som legges ut til høsten c",).

Pengene er ikke det viktigste i seg selv selvom de selvgølgelig spiller en viss rolle. Det verste er at han så tydelig viser at han nå er mest opptatt av å sikre den nye samboeren(som tross alt er fremmed, og som ikke på noen måte har vært med å bygge opp felles verdier i boet) på bekostning av broren min og meg - vi er jo tross alt barna hans.

[-Hengebuksvinet-]

så jeg er enig i at å kreve skifte kanskje kan være ugunstig i din situasjon. Men dere kan jo ev snakke med han om at det mest fornuftige kanskje hadde vært å skifta boet, nå som han er begynt å etablere seg på nytt. (Litt uformelt) Sånn at økonomien blir litt mer oversiktlig.

 

Det er jo for så vidt greit at han ønsker å sikre sin nye samboer, og forståelig at hun ønsker denne sikkerheten. Men det blir helt feil om livsarven etter deres mor går til dette, og jeg er helt sikker på at hun da heller hadde ønsket at disse pengene kunne hjelpe deg og broren din nå som dere er unge og relativt nyetablerte. Det er jo da man behøver penger. Jeg synes forøvrig at du og broren din høres veldig åpne og tolerante ut, ikke alle er like positive til en ny samboer av far. Men det er ikke nødvendig å være dumsnille. Jeg hadde likevel hørt med en advokat om han kan gjøre dette, for å være på den sikre siden.

[Anonym bruker]

Han kan ikke selge eller la noen kjøpe seg inn så lenge han sitter i uskifte.

Du og din bror bør snakke med en advokat og din far.

[Reveenka]

Hei, og takk igjen for nytt svar. Jeg vet neimen ikke hva jeg skal gjøre - mannen min råder meg til å ligge lavt i terrenget og ikke gjøre noe, mens jeg egentlig kunne tenke meg å snakke med ham om dette, men bare hvis han bringer det på bane... Føler at jeg er fjorten år igjen, og at dette blir å "opponere" mot faren min, hvis du skjønner hva jeg mener. Nå har det gått en stund siden jeg la inn det første innlegget, og jeg merker at de tankene jeg har rundt dette, påvirker meg i forhold til hvor nært jeg vil at forholdet vårt skal være - jeg vil akkurat nå ha en viss distanse. Kanskje for ubevisst å "straffe ham" med mindre samvær med ungene? Samtidig ser jeg at det er lite initiativ fra hans side til kontakt med ungene også, det er mest hvis det er noe spesielt som skal skje eller det er noe han lurer på. Det er sjelden han ønsker kontakt bare for å treffe ungene, hvis du skjønner hva jeg mener - det skjer hvis han likevel skal levere noe til meg el.l. Men det skal han ha, at hvis jeg ber om hjelp eller sier at ungene vil komme på besøk, så er han lutter velvilje og imøtekommende. Det er bare det at det føles som om vi ikke er så viktige lenger, samtidig som jeg innbiller meg at dersom det var moren min som hadde vært alene, så hadde ungene vært i sentrum for henne; hun ønsket seg så inderlig barnebarn. Nei, dette ble rotete og rart - det er vel bare jeg som er litt lettrørt og sårbar med barsel og alt det der...

Godt likevel å kunne dele noen av følelsene mine rundt dette her inne :')

[Anonym bruker]

Hei, føler så inderlig med deg, først mister man et nært familiemedlem så kommer det fremmede inn i bildet, og situasjonen blir fort sår og uoversiktlig (selv om man er gode venner). Leste for en stund siden at om 20 år vil vi få tidenes arvekrangel; det har aldri vært større verdier i omløp enn nå, og det har aldri vært mer kompliserte familiestrukturer som i vår tid (mine, dine, våre barn, nye ekteskap, samboerskap osv). Slike situasjoner som du er i nå vil vi med andre ord se mange av de neste årene.

 

I tillegg har "kravene" til selvrealisering og bruk av penger på seg selv, egen fritid, reiser og ferier økt kraftig, og synet på å holde av arv til neste generasjon har endret seg.

 

Jeg har dessverre ikke noe konkret svar å komme med. Er selv særkullsbarn, min far er gift på nytt (20 år siden), jeg har en stesøster og en halvsøster. Min stemor har jeg kjent siden jeg var 5 år, og vi har et veldig godt forhold. Jeg vet innerst inne at dersom noe skulle skje med pappa, vil jeg ikke komme til å kreve skifte. Selv om det er snakk om ganske store verdier, er det jo ikke mine penger. Det er pappas penger.

Har ikke snakket med min stesøster om dette men er ganske sikker på at hun føler det på samme måte. Så lenge dere klarer dere fint økonomisk, ville jeg nok tenkt meg godt om før jeg hadde drøftet skifte med din far. Det virker som dere har et veldig godt forhold, det er det aller viktigste, både for ham, deg og barna dine.

 

Lykke til!

[Reveenka]

Hei, takk for omtanken. Å kreve skifte er foreløpig uaktuelt - det som er sårt i alt dette er det følelsesmessige. Jeg og mannen min har god økonomi; så det er ikke det at vi trenger pengene. De er jo (som du sier) ikke mine penger, men det er ikke til å komme fra at det dreier seg om verdier som moren min i aller høyeste grad har vært med å bygge opp. Og pappas nye forhold er jo temmelig ferskt, så det er for meg veldig rart at han allerede såpass tidlig i leken ønsker å sikre henne på denne måten. Foreløpig spørs det nok likevel om ikke det klokeste er å la alt bero, nettopp fordi vi har et godt forhold i dag- gjør jeg noe med dette, kan det ikke gjøres ugjort etterpå...

Tror jeg skal la initiativet være hans. Dersom han bringer dette på bane(eller det byr seg en situasjon der det er naturlig), kan jeg jo ta opp tråden.

[Anonym bruker]

Det er på en måte deres penger også, hans disponeringer handler om deres morsarv, som faktisk er deres.

men forstår at dere ikke ønsker å lage bråk....

 

[Gjest marie-s]

Hei!

Min situasjon har vært og er veldig lik din. Mistet moren min når jeg var 15, har en halvsøster (ikke samme far) som da fikk utbetalt sin del av arven (etter at min far hadde "snusket" med tallene), men ovenfor meg kan han sitte i uskiftet bo. Vi har hatt en del styr med det og med mye annet, har ikke akkurat hatt det samme forholdet som du beskriver. Jeg endte til slutt opp med å kontakte advokat, men da må jeg eventuelt bevise at han "kaster bort" min del av arven for å ha noe som helst rett på det. Det eneste er at han ikke kan gifte seg på nytt og samtidig sitte i uskiftet bo. Så jeg kommer ikke til å anbefale deg å gå til sak.

 

Men du nevnte en hytte som han ville dere skulle være med å betale på og som ennå ikke var overført til dere. Hva om dere da ber om å få hele eller halve hytten overført på dere før dere er med på å betaler de faste utgiftene?

 

Og nei, jeg synes ikke du er kjip i det hele tatt.