Dette med å være borte 2 uker fra mamma....

[Anonym bruker]

Ser at ingen er enige med meg i en tråd her.

 

Men dere som mener at 2 uker er ALT FOR LENGE å være borte fra mamma.

 

Kan dere ikke være så snill å gi meg argumenter på hvorfor det er værre å være borte 2 uker fra mamma enn pappa?

 

Søstra mi har nettopp kommet hjem etter 2 uker i syden, hennes 6 mnd gamle gutt har vert hos farmor.......no problem hverken for ungen eller mora.

 

Men seriøst, HVORFOR er det værre for ungen å være borte fra mor, enn fra far?

 

[Tredjemann på vei :D]

jeg leste denne tråden nå nettopp og det sier seg vel selv at det er værst p.g.a at mamma'n har vært sammen med ungen mye mer enn pappa'n. for alt vi vet kan pappa'n ha vært lite aktiv med å ta del i hverdagen med ungen. unger er som regel mest knytta til mamma'n sin når de er så små!

[Luca]

I vårt tilfelle er det jeg som er hjemme i permisjon med lillesnupp som snart er 5 mnd, og det er ingen tvil om hvem som er den viktigste personen i hennes liv....nemlig meg. Og det kunne aldri falt meg inn en gang å reist bort i 2 uker fra henne, hverken nå eller om få mnd.

 

Pappaen her i huset bruker hele tiden fra han kommer fra jobb litt over 1600 til jentene er i seng kl 1900 på de, så han er da mer sammen de han enn mange andre pappaer jeg vet om. Men alikevell er det jo selvfølgelig meg hun er mest knyttet til, det er jeg som ammer henne og det er jeg som er her hele dagen...så selvfølgelig er mamma viktigst for en liten baby som regel.

 

Og her tviler jeg på at pappaen hadde villet reist bort i 2 uker også, vi syns faktigst vi er såpass viktige for barna våre at vi drøyer det litt:-)

[Expat]

Fordi de fleste barn (Spesielt hvis mor er hjemme paa permisjon) ikke har forstaatt at de er en separat enhet fra mamma ennaa. At de er to mennesker som kan vaere fra hverandre. Mange faar etterreaksjoner som nattevaakning, flaskenekt, separasjonsangst, annet...

 

Pappa er vel vanligvis ute av huset hver dag? Pappa'n var borte i to uker da vaar var 9mnd, selv det var knallhardt for den lille.

[Anonym bruker]

Kanskje det ikke er så rart at mor er mer sammen med barner, når hun er så egoistisk at far ikke får....

 

Det hadde jo vert en flott mulighet for far og unge dette.

 

Stakkars fedre runt om, de har ikke mye de skulle sagt.

[Salsa]

Jeg er til dels enig med deg, men det kan være en forskjell når barnet bare er 7 mnd og har hatt mamma rundt seg hver dag 24 timer i døgnet. Særlig hvis mamma ammer enda. Det kan være litt "traumatisk" å plutselig skulle gå over til mme og samtidig ikke få kjenne lukten av mamma og se henne hver dag! Det sier seg jo selv. Pappa er ofte på jobb om dagen, og de små er mer vant til at de ikke er i nærheten hele tiden. Når de blir eldre, så jevner det seg mer ut - særlig hvis de er i barnehage e.l. Da er de også så store at man kan forklare for dem hvor mamma/pappa er, men en på 7mnd skjønner jo ikke det.

 

Når det er sagt, så har de heller ikke noen særlig forståelse av tid når de bare er 7 mnd, så der er det nok heller mamma som får problemer.

 

Synes det er litt bombastisk å slå fast at det ikke er værre å være borte fra mamma enn pappa når det er så små, for jeg tror det er veldig individuelt. Også kommer det litt an på om de er vant til at andre enn bare mamma og pappa håndterer dem sånn til daglig.

[Luca]

Men et annet eksempel her siden du spør om hvorfor mamma er viktigere enn pappa;

Når det gjelder snuppa vår på 20 mnd er nok pappa like viktig, om ikke viktigere enn meg, for henne. Så der hadde det vært like ille om han hadde vært borte lenge som om jeg hadde det. Det er han hun går til for trøst, og det er han hun henger etter om ettermiddagen også.

 

Og jeg tviler ikke på at barn har det fint sammen med besteforeldre, men er overbevis om at det kan være traumatisk for et så lite barn og bli forlatt at den viktigste i dens liv....

[Luca]

hehe, du høres litt bitter ut:-) Forsvarer alle de stakkars pappaene rundt omkring. Du trenger ihvertfall ikke forsvare pappaen her i huset, han klarer seg fint:-)

[solstråle69]

Hos oss er nok snuppa vår mer knyttet til meg enn til pappan, rett og slett fordi det er jeg som er hjemme med henne hele dagen. Det er ihvertfall det jeg liker å tro... :-) Jeg strakk meg til å la henne være sammen med pappan en hel dag alene for litt siden, og hun storkoste seg da også, så jeg vet vel ikke sikkert om teorien min holder. Hun er 8 mnd.

 

Nå har ikke jeg lest den andre tråden, men ville bare si at hvis dette er riktig for dere, så gjør du det!

 

Snuppa vår skal overnatte borte for 1. gang når vi skal på Robbie Williams-konsert i Gøteborg, og jeg må si jeg gruer meg selv om det bare er for 1 natt...

 

Men som sagt, er det riktig for dere, så gjør det! Ingen her inne som har fasitsvaret for deg! :-)

[Gjest]

Høres ut som anonym er er far som ikke får være med barnet sitt...litt bitter kanskje...

[Anonym bruker]

.

[Northernlights]

Jeg hadde ikke greit det, personlig. Men jeg reiste jo til Norge i mai, og da var PAPPAn ikke med oss. Dermed var baby og pappsen hans separert i to uker og to dager...

Det var mye savn fra mannen min sin side, og nå skal jeg til Norge igjen i ei uke i august.

Gubben mente at da kan jeg jo alltids reise alene, og la babyen være her, men for det første så komer jeg fremdeles til å amme, og for det andre så hadde jeg rett og slett ikke greid å være borte fra en så liten gutt.

 

Fælt nok å være borte fra de andre barna, som er 8 og 14 (regner her ikke med de aller eldste, selv om det også innebærer savn, selvsagt).

 

Ser ikke ut til at han som er 7 mnd tok direkte skade av å være borte fra pappan sin, men som mor greier jeg iallefall ikke reise fra han.

 

De andre ungene var aldri borte fra meg ei eneste natt til de var nesten 2 år, og da hos mormor innimellom.

 

Ingen som kan si at DU ikke kan eller bør gjøre det og det....dette er vel noe alle og enhver bør ta opp med seg selv med, om det r noe de selv vil gjøre.

Men jeg greier det altså ikke =)

 

[Anonym bruker]

Men du, du skriver at som mor hadde du ikke greid det....å være borte fra barnet, men tenk på pappan da, han har ikke noe valg han, forde du bestemmer at du skal ha babyen med deg, forde DU synes det er fælt å være borte.......

[fru lykkelig]

Gutten jeg er tante til kjente ikke igjen foreldrene sine da de kom hjem etter å ha vært borte i 2,5uke. Det gikk selvfølgelig ikke lang tid før han husket dem, men det var forferdelig sårt for dem allikevel.

[lurengren]

Det er faktisk ikke hverken hokus pokus eler femisnisme som ligge rbk argumentet at mor er viktigst i barnets liv første leveår. Det er naturens gang...1. leveåret er en forlengelse av tiden i livmoren..og selv om pappa både er nærverende og opptatt av barnet sitt har an altså ingen livmor..for å sette dette på spissen.Pappa er viktig, vil alltid være det..men kan ikke ertstatt mamma 1.leveåret.Da er barn og mor i en symbiose som enhet..adskillelse er uheldig og all forskning påpeker det samme...Fraud..piaget..erickson..m.flr

 

Min mann elsker sitt barn,,...svært opptatt av like retigheter mellom mann og kvinne og barn...men vil aldri påstått at babyen vår har det best med han, uten meg, i lengre tid.Og han er i permisjon sammen med meg,og deltar på alt,utenom amming.Babyen er tussete etter ham..men det er ingen tvil om hvem som er viktigst i livet hans nå....etterhvert endrer dette seg. etter argumenter for likhet mellom kjønnene, når det kommer til barn...tja....Og til alle der ute som leter etter agumenter om at far og mor er jevnbyrdige i babyers liv:den dagen menn får en livmor og bærer frem barn..DA kan vi si at vi begge er av like stor betydning.

 

SUKK...,

e litt engasjert i dette, jeg sjønner dere..men ikke meningen å støte noen.

 

 

[Northernlights]

Men du, anonym, - samme hvor mye babyen sutter på puppen til pappan sin, kommer det ikke en eneste dråpe!

;o)

 

DET er min viktigste grunn.