Gå til innhold

Hjelp..


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Noen som vet hvor man skal ta kontakt for å få hjelp i forhold til barn, mor, far ol... Vi bor ikke sammen. Men vi er ikke enige om hvordan ting skal være.

Stoler ikke helt på pappan... har forsøkt å bli sammen igjen i over 2 år nå, har bestemt meg for å gi opp.

Men, jeg vil kreve at han forandrer livet sitt hvis han skal ha noe med barnet å gjøre. Vil at han skal slutte å drikke, har blitt verre og verre, og nå er han rett og slett alkoholiker (periodedranker).

Begynner også å bli redd for at han bruker noe annet... piller, stoff... aner ikke hva. Men jeg vil føle meg trygg på at det ikke er slik.

Hvem skal jeg be om hjelp??? Plis, hjelp meg...

Familieråd? Helsestasjon? Lege? Barnevern? Hvor går jeg?

 

Hjelpesløs...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Familievernkontoret :) Du kan også snakke med lege/helsesøster om du er redd for virkningene av et misbruk.

 

Oversikt over familievernkontorene finner du på http://www.bufetat.no

Lenke til kommentar
Del på andre sider

hei.

jeg sitter litt i samme bås. faren til min kommende baby drikker alt alt for mye. og jeg vet heller ikke helt hva jeg skal gjøre.

hvor mye skal man legge i det liksom.

vil han klare og la vær og drikke når han har ungen og lingnende.

jeg har snakket med AA og de ringte og snakket med han og fant en X alkoholikert til og møte han og sån.

det er også en støtte gruppe for sånne som oss i AA sån at vi kan lære mer.

jeg har satt som krav at han møter denne mannen og snakker med han osv. sån att Xen min kan inse selv at han har et problem.

vet ikke om dette føles riktig for deg men der har du værtfall folk og snakke med som kan litt.

 

AA 91177770

Støtte gruppe for folk som må forholde seg til alkoholikere 51629451

 

Lykke til

 

forell meg hvordan det går så kan vi dele litt erfafinger ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei!

Det er så godt å få snakket med noen med samme opplevelse... Håper det ordner seg for dere.. Skal i familieråd denne uka vi. Har bestemt meg for at han ikke får flere sjanser hos meg nå, han har såret meg for mange ganger til det...

Er det skikkelig slutt mellom dere, eller er det meningen at dere skal prøve igjen hvis/når han kommer på rett spor igjen?

Har hatt lyst til at vi skal klare oss sammen/få hjelp lenge... nå er det over og ut, gidder ikke lenger. Men nå har jeg endelig klart å få ham til å bli med å søke hjelp... ironisk...

Menmen, det beste for jenta våres!=) Håper han blir den han en gang var, og at han kan være en god far for henne!=)

Føles litt godt at jeg endelig har klart å få ham til å ta dette på alvor!!!

 

(Hovedinnlegger)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er helt slutt mellom meg og han. han gikk forbi jobben min i dag og gadd ikke og si hei en gang.

Det som er så vanskelig med alkoholikere er at de lyver veldig mye (som alle andre som sjuler noe) så husk at du ikke må ta det for god fisk at han søker hjelp eller slutter bare fordi han sier det.

Men vi har i vertfall babyen dems så de må høre på oss til en vis grad.

 

livet skal ikke være lett :(

trist i dag jeg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Trist jeg også...=(

Skjønner ikke at jeg skal fortjene dette... men det verste av alt!! Jeg synes synd på ham! Jeg er sikker på at hvis han får hjelp er jeg dum nok til å ta ham tilbake... og jeg vet jeg får samme behandling om igjen... hater meg selv for det, men det er ingenting jeg kan gjøre med det!

Lyver ja.. det gjør han også... har merka det for lenge siden.

Hvorfor vil han ikke gjøre alt for oss?? Jeg skjønner det ikke... han sier han elsker meg... men han kan ikke gjøre det sånn som han holder på...

Livet er urettferdig... vi hadde det så bra engang... men nå: aldri mer!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Noen flere som har erfaringer med slike ting? Fortell... vil gjerne høre litt...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Erfaringer med falilieråd?

Tilgi utroskap? Er det noen vits?

Holde sammen for barna? Når man er såret? (Kjærligheten er der, men ikke tilliten...)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

hei.. sliter litt med det samme som deg ja.. han innrømmer selv at han har problemer med alkohol og i vinter drakk han nesten hver dag... Akkurat nå er han i en "god periode" og drikker ikke så mye i alle fall. Jeg snakket med han for 3 uker siden om det og fikk han til å foreslå hva han/vi kunne gjøre med det. Han mente da at ut i fra sånn som han var med alkohol så måtte han ikke drikke idet hele tatt når han hadde dattera vår. Jeg har også forsøkt å få han til å oppsøke hjelp i mange år, men han nekter og jeg ba han til slutt flytte på grunn av disse problemene. Etter at vi flyttet fra hverandre har jeg vært plaget av følelsen av å ikke ha kontrol, og jeg tror at litt av grunnen til at vi fortsatt er sammen kan være at jeg føler jeg i allefall har litt mer jeg skulle ha sagt... Jeg synes dette er utrolig vanskelig, men nå synes jeg vi har kommet et stykke på vei når han selv foreslår å la være å drikke når han har jenta. Tidligere har han selv ikke sagt mye, og irritert svart "ok, bare si hva jeg må gjøre denne gangen!!" Jeg tror at han selv må ha et ønske om å forbedre seg dersom han skal lykkes.. Men det er uansett vanskelig, og idag er føste natta han har henne etter "praten vår" og på onsdag fikk jeg en feilsendt melding fra han der han spurte om å få kjøpt hasj... Han har alltid røyket hasj, men jeg tenkte ikke på at han kanskje bare ville erstatte flaska med røyken.. jeg er redd for å "forstyrre freden" og synes det er vanskelig å vite at han kanskje røyker i kveld i stede for å drikke (hvis han holder hva han låver...) Jeg synes denne perioden er utrolig skummel fodi jeg har fortalt han at jeg ikke kan la han ha ansvar for barn dersom han ikke sjerper seg, og nå er jeg redd jeg må ta konsekvensene..

Jeg vet at det er han som er problemet og at det er hans ansvar å gjøre noe med det, men jeg føler alikevel at det er jeg som er den store stygge ulven...

Håper det ordner seg for dere :)

Er det forresten noen som vet hvordan men praktisk kan forsikre seg om at pappaen ikke drikker/ruser seg? Uten å måtte dra innom hele tiden...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei!

Ditt problem er så likt mitt!!

Jeg drar dit hele tiden når han har jenta. Bare for å sjekke at han ikke drikker. Det har vært ok helt til nå, for jeg har sagt at jeg tar med en film og kommer bortom for det er så stille å kjedelig her hjemme... men nå er det full skjærings med meg og pappan hennes, og da kan jeg ikke plutstelig ringe han og si at jeg tar med en film og kommer liksom... Er så redd når hun er der. Selv om jeg vet at det går bra. Men det som er, er at drikkinga hans er blitt verre og verre, og jeg SKJØNNER at en dag kommer han til å drikke når hun er der også, går ikke an noe annet... han er jo helt hekta!

Men det som begynner å bekymre meg enda mer, er det at ei som kjenner noen kompiser av han kom å sa at hun hadde hørt at han hadde tatt amfetamin på fest (ikke uvanlig her... bor på et drittsted... skjønner ikke at jeg lar barnet mitt vokse opp her heller... farer over alt her jo!). Men, han har alltid vært sånn at han er imot narkotiske stoffer. Hva er vitsen sier han? Men nå... er litt usikker... han har forandra seg kjempemasse i det siste... agressiv og amper, trodde det var abstinenser jeg. Men det er det ikke... eller?

Han har alltid vært den som drikker -og sovner... og våkner, og drikker, og sovner... sånn går helga... Aldri et vondt ord fra han!

Men sist jeg kom hjem til han etter en fest, vi var begge fule, hadde vært på forskjellige fester, han klikka for en filleting. Lå over meg i sofan og holdt kvelertak. Jeg var dritings, skreik av full hals, hadde dritvondt! Han slapp heldigvis tilslutt, men var fremdeles rasende. Etter hvert sovna han, og jeg la meg på sofan. Neste dag kom han å vekte meg, like blid som vanlig... "Hva har du gjort deg??!!", sa han og pekte på halsen min. Jeg så at han var sjokkert, og sa: "Det bør du huske, din syke jævel...". Men han skjønte ingenting. Måtte fortelle han hele historia, og da ble han kjmpenervøs,, begynte å riste, gråt litt. Der og da tenkte jeg at han hadde drukket for mye hjemmebrent og fått en blackout... men...

Nå tenker jeg mer og mer på amfetamin... dette er jo et typisk tegn på amfetaminrus, er det ikke?

Redd jeg nå...

Skal i fam.råd snart... Håper jeg kan tvinge han til å komme med en legeattest om at han ikke har brukt dop? Og så vil jeg tvinge han til å gå til psykolog... håper han synes jenta vår er verdt det? Hvis ikke håper jeg han lar henne slippe å ha han i livet sitt, han kommer til å drikke seg ihjel før hun er tenåring... Og det eneste han kan skape i livet hennes slik han er nå, er kaos, sorger, uro, ustabilitet, nervøsitet... ja, negative ting...

Men, hvis han bare kunne søkt hjelp, blitt den han en gang var, ja da kunne vi faktisk vært en lykkelig familie...

Faen hvor den idioten irriterer meg!!!!!!

(Hovedinnlegger)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet at han har drukket mange ganger når han har hatt datteren vår, og det var forferdelig i vinter da hun kom hjem etter hver helg hos han og sa hun bare hadde sett tv for "stakkars pappa var så syk..." Han har også dratt ut på byen to ganger når han har hatt henne uten at hun har vist at han var borte. (han bor i kollektiv og mener det ikke er noe problem så lenge det er andre hjemme!!) Han har en fortid med mye stoff (sier han har prøvd alt man får tak i i Norge) men han låvet at det var slutt på alt dette (uten hash og alkohol da..) for 4 år siden. For et år siden flyttet vi fra hverandre etter at jeg hadde sett han ta kokain på en fest. Han har selv sagt at det er alkoholen som er problemet fordi han slutter å "tenke" og selv om han i edru tilstand ikke vil bruke stoff, så tenker han anneledes når han har drukket.. Det er derfor vanskelig for meg å forstå at han ikke ser på det som et problem å dra ut på byen, der det er mye alkohol, og fristelsene i forhold til stoff er der.. Redd han ikke kommer hjem en dag.. det har skjedd maaaaange ganger da vi bodde sammen!

Det er ikke så enkelt å vite hva man skal gjøre.. jeg har forsøkt å overtale han til å gå til psykolog i to år (han mener selv han er manisk-depressiv i tillegg) men for et år siden valgte han å heller flytte enn gå til psykolog,, (gav han et ultimatum..) problemet mitt er at jeg ikke tror det hjelper dersom han ikke ønsker det selv.. samme med drikkingen.. jeg har sagt at jeg ikke liker det, men har sotte og sett på han drikke øl etter øl på hans helger.. jeg vil heller at han skal være erlig med meg enn at han skal ende opp med å lyge! For drikke, det gjør han så lenge han vil og føler for det! Det spiller ingen rolle hva jeg mener!! jeg har etterhvert kommet fram til at jeg har prøvd alt jeg kan, og at jeg ikke kan ta ansvar for hans handlinger lenger.. men det er vanskelig.. For meg har deg hjulpet masse å gå til psykolog selv! Jeg er av den typen som legger for mye ansvar på megselv, og jeg ble trukket ned selv av han.. var utrolig deprimeri i vinter fordi jeg rett og slett ikke viste hva jeg skulle gjøre! Nå som jeg har "gitt litt opp" å "redde" han og heller tenker på hvordan jeg skal skjerme datteren vår, så har jeg det litt bedre. Føler jeg der har noe jeg KAN gjøre :) at jeg har litt mer kontroll.. men jeg er fremdeles ikke kommet fram til løsninger. Har tenkt litt på å kontakte AA eller sosialmedisinsk senter, men jeg synes det er skummelt.. sikkert mye fordi jeg ikke vil komme dit du er nå der "helvete er løs" mellom dere og at jeg tror det er stor sansynlighet for at det kan skje..

Ønsker deg masse lykke til! Jeg vil gjerne høre hvordan det går med deg og dere :) Fortell hvordan det går hos familierådgiver :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror du gjorde lurt i å gå til psykolog selv. Jeg er også slik at jeg legger skyld på meg selv.. Samme hva jeg tenker på, så ender det opp med at jeg er den skyldige! En dag tenkte jeg faktisk at jeg var skyld i at han begynte å drikke, fordi jeg jobba hver helg da jeg var gravid (for å tjene opp så mye som mulig til permisjonen...) - og da tenkte jeg at det sikkert var så kjedelig å være sammen med meg som jobbet hele tiden, så han begynte å drikke... Når jeg tenker på det nå, så skjønner jeg jo at det er en sjuk tanke... men jeg TENKTE det! Kan ikke skylde på oss selv. Det er de som har tatt de valgene de har gjort!

Ja, helvete er løst nå...det skal være sikkert! Men det er godt! Godt at det skjer noe i stedet for at jeg står i stampe hele tiden... Anbefaler deg å gjøre det samme!! Er skikkelig stolt av meg selv!!

Sitter å drømmer om samtalen hos familierådgiver nå... ser for meg den solskinnshistorien der han bare sier ja til alt... hehe... skjønner at det ikke blir så enkelt, men det er lov å drømme...

Onsdag får jeg høre når vi skal møtes i familieråd... håper det skjer fort!!! Gleder meg til å vise at jeg tør si fra til ham!! Har fått nok av at han manipulerer meg!! Nok av at jeg skal plages meg hans drikkeproblem!

Kommer med oppdateringer...=)

HI

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan gikk det idag? Jeg har tenkt maaange ganger at det er min "feil" at han drikker eller ruser seg. Vi gjore det slutt rett før jeg ble gravid for flere år siden og da begynte han å ruse seg hele tiden.. hasj hver dag og amfetamin og kokain når han hadde. Sikkert mer som jeg ikke vet om også.. alle disse årene vi har bodd sammen har jeg vært redd for å flytte fra han fordi jeg var redd han skulle "ta av" med rusbruk, og følte på den måten at jeg hadde ansvar.. Da han til slutt ruset seg når vi fremdeles bodde sammen, valgte jeg å "stå på mitt" fordi jeg visste at det kom til å bli vææældig vanskelig å leve med den usikkerheten.. nå fikk jeg jo rett i at han "tok av" da vi flyttet fra hverandre, og jeg har jobbet med meg selv nå et år for å forsøke å ikke ta ansvar for handlingene hans! Det er utrolig vanskelig for meg, men jeg ser nå at jeg må slutte å orde opp for han slik at han må ta konsekvensene selv og i allefall får muligheten til å "se" hva han gjør og konsekvensene det har for han selv og andre... dette slliter jeg vanvittig mye med fordi det ligger i min natur å hjelpe andre, selv om det går ut over meg selv. Forsøker å si til meg selv at jeg ikke hjelper ved å hjelpe.. jeg bare utsetter problemet...

Snakket med han igår og spurte om han hadde klart å la være å drikke i helgen da han hadde henne.. "Tok en øl til maten på lørdag" Sa ingenting, (for jeg vil ikke være vanskelig, håpløs som jeg er...) en øl er jo ikke mye, og egentlig ikke et problem slik jeg ser det, men han sa jo han ikke skulle drikke I DET HELE TATT... jeg hater dette....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Akkurat slik er det med min eks også...

Jeg synes ikke det er noe prob å ta et par øl etter barna er i seng. Men når han gjør det, blir det noe annet. Jeg er så redd. Redd for at han ikke greier å stoppe å drikke... Jeg er redd for alt. Og jeg går irundt og lister meg på tå for ikke å irritere han.. Enda jeg vet at det er jeg som har rett!

Men nå er jo, som sagt, helvete løst da - fikk time på familievernkontoret neste uke - kjempespent. Håper de klarer å hjelpe oss... Hjelpe han til å ta imot hjelp, hjelpe meg til å slappe av...

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...