Farmor maser om å trille tur...

[Mulan - Og to søte trollunger!]

Farmoren til snuppa mi maser litt om å trille tur med henne, og bort til en venninne som bor 20 min unna her, vil nok vise henne frem. Og det skjønner jeg jo veldig godt for hun er jo så søt, he he!!

Men jeg har ikke lyst til det... høres sikkert suuuuper sært ut, men jeg føler meg ikke klar for å sende ut gullet på tur med farmor. Hun er bare 7 mnd og kjenner henne ikke særlig godt, møtes ca 1 gang i mnd.

Er jeg heeeeelt umulig? Eller er det noe forståelse å få?

har jo ikke sagt noe til farmoren da.. men det har aldri "passet" helt å gå tur når hun har vært her.....

Hjelp meg a!!

[liten og lettmett]

Forstår deg selv om jeg synes du er litt sær

 

Jeg forstår deg siden farmor ser jenta di så sjelden. Hva med å være ærlig overfor farmor? Fortell at du synes hun ikke kjenner jenta di godt nok og at du vil hun skal gå turer i nærmiljøet først? Litt oftere enn 1 gang i måneden.

 

Har aldri vært redd for å sende med ungene med besteforeldrene, men så har de sett dem gjerne 3-4 ganger i uka fra de er nyfødte

[Vinde]

Ja, jeg synes nok at du er sær, men man kan jo sjelden styre hva man føler....

 

Hva er det værste som kan skje da?

Jeg har aldri sagt nei når farmor har villet trille tur og vi ser besteforeldrene veldig sjelden. 4-5 ganger i året. 20 minutter er jo ikke lange biten heller...

 

Hvordan reagerer jenta di når farmor er på besøk da? Hvis hun er kjemperedd og ikke vil sitte på fanget til farmor så skjønner jeg det, men da kan jo løsningen være at hun triller når jenta skal sove slik at hun sover under hele trilleturen?

 

 

[Vinde]

sorry, så ikke at dette var inne på aleneforeldredebatten. Det stiller seg sikkert annerledes når man ikke er sammen med barnefaren.

[pøber´n & je]

Ja je syns du er sær.

Hvorfor ikke ta imot det tilbudet da?

Og slappe ta, eller gjøra no helt for deg sjøl?

[Gjest]

Ta imot tilbudet! La henne trille og så legger du deg i badekaret (hvis du har det) og slapper av! nyt "fritiden"

[Anonym bruker]

jeg skjønner hva du mener, er du ikke klar-- så ikke gjør det... MEN!! Det er mange slike skritt når man har barn.. Jeg hadde ikke lyst til å ha barnevakt første gangen, ville ikke at hun skulle i barnehagen--- Men det gikk så fint så. Hopp i det, er mitt råd. Man tror at man er den eneste som klarer å håndtere barnet sitt, men jeg tror da en farmor klarer det også (jeg kjenner henne jo ikke da), men avtal at hun skal være borte i max 2 timer første gang da vettu... ?

Lykke til!

[Anonym bruker]

Hva med å bli med farmor den første gangen, og la henne styre showet. Så føler du deg kanskje tryggere neste gang.

 

[Ine Amalie's mamma]

Du bor jo tydeligvis ikke så veldig langt unna der hun skal på tur, så du kan jo være kjapp på foten om noe skulle skje. Det går sikkert helt fint, og som andre sier; prøv å nyt at farmor faktisk går tur! så deilig med den lille fritiden man får

 

Forresten så har jeg og ei datter på nå 9 mnd, og hun overnattet hos farmor for første gang for et par uker siden. Hun bor i Stavanger og vi i Kr sand, så hun ser hun ikke så ofte. Skal innrømme at jeg gruet meg litt, men det gikk over all forventning Merker du at det blir stress og sånn så kan du jo drøye det neste gang, men hopp i det du

[Mulan - Og to søte trollunger!]

huff, ja det spørs om jeg bare må hoppe i det. Vet ikke hva jeg er redd for liksom, vet jo at ingenting vil skje liksom.. Men jeg kjenner ikke farmoren så godt jeg heller, og jeg ville jo ikke sendt ut gullet på tur med andre jeg ikke kjenner godt, så skal jeg det nå bare fordi hun er farmor liksom...

huff, er det sånn at man er nødt til å gjøre ting man ikke har lyst til, fordi andre forventer det '

 

hmmm det er jammen ikke lett når man ikke er sammen m pappaen liksom, ting blir jo helt annerledes....

[Anonym bruker]

Jeg synes du er egoistisk!!! Tenk for en resurs det er å ha en farmor som ønsker å være tistede i livet hennes.Tenk på avlastningen hun kan få representere i årene som kommer, og ikke minst tenk på det at datteen din har krav på å få kjenne sin fars familie selv om dere ikke er sammen. Du må aldri glemme at det er hennes kjøtt og blod også og du ikke "eier" barnet ditt,. og at du aldri vil finne en mindre trussel eller noen som vil barnet ditt mere godt en en besteforelder. Jeg hadde gått rett bort og snakket lenge med henne om dine føleleser og så sagt at her har du henne for en stund, og så kost meg litt alene i vissheten om at datteren min var i de tryggeste hender.

[Mulan - Og to søte trollunger!]

di anonym kan bare klappe igjen! om du ikke kan signere m nick når du skriver, kan du bare la være.

Og du vet heller ikke NOE om at gullet er i de beste hender når hun er m farmor..

mener ikke at jeg eier barnet mitt bare jeg, men det er tross alt jeg som bestemmer over mitt eget barn, og ikke farnor!

[mamman&prinsessene]

Jeg forstår deg godt jeg!

har en datter selv som jeg gikk gravid alene med og har hatt alene hele tiden, nå er hun snart ett år. Farmoren hennes er veldig ivrig og ønsker å se henne hele tiden og jeg føler meg litt spist opp, gjorde iallefall det i begynnelsen. Jeg har brukt mye tid dette året på å besøke henne sammen med lillegull slik at vi begge kan bli kjent med henne.

 

Lillegullet mitt er det kjæreste og nærmeste jeg har og denne farmoren som jeg be introdusert til da eg var i 6 uke gravid er veldig ukjent for meg selv om jeg jobber med saken, dermed sliter jeg litt med at datteren min skal være alene med henne. Men jeg har begynt sakte men sikkert å svelge kameler, fra høsten skal jeg være hjemme med lillegull og jeg kommer til å trenge litt avlastning så jeg spurte farmor om hun kunne tenke seg å få besøk av lillegull en gang iblant i noen timer (syns jeg var smart å ikke avtalte noe fast for ikke å skuffe henne om jeg skulle stoppe å spørre).

 

Jeg tenker og at da jeg var liten ønsket jeg meg farmor og farfar, min far er ikke fra Norge så jeg hadde aldri kontakt med mine besteforeldre i Østerrike, istede 'adopterte' jeg egne. Jeg unner datteren min dette forholdet, så jeg jobber iherdig med meg selv og tror det etterhvert vil bli lettere. Og farmoren er jo så glad i henne og ønsker å være der for henne, det hadde vært værre om hun ikke ønsket å ha noe med henne å gjøre i det hele tatt tenker jeg.

 

Lykke til! Men du, jeg synes ikke du er sær! Du er flink som tar deg av datteren din og gir henne en trygg oppvekst, enig med deg i at en gang i måneden er litt skjelden for en liten pike om hun plutselig skal være alene med farmor. Kanskje du kan bli med på tur første gangen, da får jo du og mulighet til å bli litt bedre kjent.

For meg hjelper det iallefall at ikke alt virker HELT ukjent når lillegull skal være borte fra meg en stund. :-)

 

[Mulan - Og to søte trollunger!]

Takk for fint svar bamba!

Jeg vil absolutt at gullet skal ha god kontakt m besteforeldrene på pappaens side, men jeg kommer nok aldri til å "bruke" dem som barnevakt, har masse familie i nærheten.

Og jeg ville jo aldri latt noen som ikke kjenner snuppa mi godt ta henne med ut på tur, derfor blir det litt unaturlig for meg å sende henne ut med farmor, selvom hun er farmor liksom. Jeg kjenner henne ikke godt, og ikke jenta mi heller.

 

Får vel heller si til henne at jeg helst vil hun skal vente noen mnd med å ha henne alene.

Men hun er litt sånn at hun tar det som en selvfølge, og vil nok ikke forstå meg i det hele tatt tror jeg.. og tror at hvis hun "får lov" å ta henne med på tur en gang, så blir det fort en vane for henne liksom..

Klart hun får ha masse kontakt med barnebarnet sitt, og hun er hjertelig velkommen på besøk til oss.

 

Men jeg kommer bare til å ha folk jeg kjenner godt og som jeg stoler på til å være barnevakt for jenta mi, uansett om det er familie eller ikke!

[mamman&prinsessene]

Forstår deg godt!

Og jeg kjenner godt igjen følelsen av at farmor tar det litt for gitt. Men jeg prøver iblant å forestille meg inn i hennes situasjon og da blir det litt enklere å forstå. Det er sikert ikke lett å få et barnebarn man ikke kan ha kontakt med som man kanskje har forestillt seg. Mange mødre drømmer om at sønnene deres skal bli far så ender det opp med at de endelig blir det men så bor barnet hjemme hos en jente de ikke har så mye kontakt med, kan skjønne det er vanskelig.

Men først og fremst er det vårt barn, dessuten vil farmor tidsnok få forhold til barnebarnet sitt når pappaen begynner å ha henne fast tenker jeg. Sånn blir det iallefall her. :-)

[ana baroma]

Alle mennesker er forskjellige, og du er ikke egoistisk eller sær - det du føler er menneskelig:-) Men jeg skal fortelle litt om en farmor, en som fikk et lite barnebarn, og foreldrene gikk fra hverandre da hun var nyfødt. De såre følelsene hennes da hun aldri fikk lov til å passe vidunderet, aldri trille tur alene, men stadig møtte mormor på tur alene med jenta - det gikk faktisk veldig inn på henne. Hun måtte jobbe med seg selv og sin egen sjalusi, og hun måtte gå mange runder med sin tidligere svigerdatter. I dette tilfellet fikk faren omtrent ikke se jenta si heller - noe som var vondt å takle for alle parter. (Og det var faktisk ingen som helst grunn til det).

 

Men ting endrer seg, og etter mye mas fikk far (og farmor) endelig bli kjent med ungen sin. Hun er verdens beste farmor, og i dag er de bestevenner (jenta er 14 år) - men den vonde tiden, og følelsen av å bli tilsidesatt var vond og vanskelig for henne.

 

Det jeg vil fram til er at man bør ta hensyn til sine egne følelser, men ha empati med andres! Å lyve er uansett ingen god taktikk. Da er det bedre å si at "JEG vil at dere skal bli bedre kjent før jeg slipper henne på tur med deg". Så vidt jeg skjønner er hun et normalt menneske som kan ta godt hånd om ungen din. Man blir så lett egoistisk og tenker kun på egne følelser... Men prøv å sett deg inn i hennes, la jenta få bli kjent med en bestemor som bare vil henne vel - og husk at hun sansynligvis er uendelig stolt av snuppa di:-))

 

Det er ikke lett når du ikke er sammen med barnefaren, og det er klart at du må ta en del avgjørelser selv som ikke er så lett. Men vær ærlig både mot deg selv og farmor. Kanskje hun kan komme og treffe snuppa, også kan du stelle på kjøkkenet eller noe? Da får de bli kent alene også...? Og man skal aldri si aldri - kanskje du en dag il bruke henne som barnevakt, fordi ungen din vil det selv?

 

Ønsker deg bare masse lykke til:-))

[Mulan - Og to søte trollunger!]

Må nok snakke med henne neste gang hun nevner det, og si at hun dessverre må vente litt...

Jeg har knapt vært borte fra gullet mer enn en times tid (hun får bare pupp, og nekter flaske), og da blir det også mer naturlig for meg at første gang hun er borte fra meg litt lenger, at hun er sammen med noen hun kjenner GODT og har sett minst 1 gang i uka.

 

Klarer jo å se det fra hennes side også, at det er klart hun mister masse kontakt med barnebarnet sitt v at jeg ikke er sammen m sønnen hennes.. men det blir jo vanskelig for alle parter det, vanskelig for å meg å skulle ha et forhold til dem også liksom, og stole på folk jeg ikke kjenner skikkelig.

 

Ja ja, hun skal nok få gå tur snaaaaaaaaaaaaart!

 

Og til deg som mener jeg er egoistisk, det er jeg absolutt IKKE, og det har ingenting med det å gjøre, KUN at snuppa skal overlates til noen jeg stoler på om hvor jeg vet hun har det helt topp, og ikke fordi jeg bare vil ha henne for meg selv som du mener!

Hvem du overlater barna dine til er din sak, men svar saklig når du svarer på innlegg!

[winneboo]

Om du ikke er klar så er du ikke klar. Vesla mi har t.o.m vært på overnatting hos oldeforeldrene sine hun da(de er begynnelsen av 60-åra å veldig spreke) å jeg var heller ikke "klar" for det men det hadde jeg på følelsen at jeg aldri kom til å bli så jeg hoppet i det. Å det gikk kjempefint. De er to oppegående mennesker som jeg håper lever lenge å kan være to personer jenta mi ser opp til etterhvert som hun vokser opp. De bor desverre ca 45min fra meg så det er ikke så ofte de får sett henne men om de spør så tviler jeg ikke på å si nei. Vil at de skal være en del av livet hennes.

 

Men her er det bare snakk om en trilletur i nabolaget eller? Er det selve farmoren du ikke stoler på eller er det det at du ikke vil være borte fra vesla di?

 

[Mulan - Og to søte trollunger!]

det er bare snakk om å trille en tur bort til en venninne av henne som bor ca 20 min å gå unna meg, men de hadde nok slått i hjel litt skravle-tid der og, så tiden hadde gått... Men det er jo ikke langt unna.

Stoler på farmoren, det er ikke det..

Men hadde noen i familien min spurt om det samme, så hadde det vært helt greit, for de kjenner jenta mi kjempe godt og har vært masse masse sammen med henne, pluss jeg stoler fullt og helt på de.

Så det er jo det at hverken jeg eller datteren min kjenner farmor godt nok til at jeg vil overlate ansvaret helt til henne.. det synes jeg er litt tidlig.

[mamman&prinsessene]

Stol på deg selv! Ikke tving deg til noe du ikke er klar for, omsider vil du og vesla kanskje være klare så det er da ikke noe å haste for. Dere har god tid :-)

[Winterlady]

Synes ikke det burde være noe problem jeg så lenge det er snakk om f.eks. en times tur. Så lenge babyen trives med farmor, så er det i tilfelle ikke babyens separasjonsangst - men din egen- som du bør bearbeide.

[Ella28]

Hei,jeg har hatt et forhold til min sønns farmor i over ni år nå,og i disse årene har det vært alvorlige konflikter mellom meg og hennes sønn,rettssaker osv. Jeg var også veldig skeptisk tl å overlate sønnen min til henne når han var liten,hun var rett og slett en ukjent person for meg,og veldig annerledes enn de nærmeste i min familie. Jeg vil jo helst ha gjort ting på "min" kjenteog trygge måte,men har klart etterhvert å sile ut hvilke ting jeg ville si ifra om og hvilke ting som var bagateller og jeg kunne akseptere. Man må kunne akseptere at farmor er forskjellig fra en selv,og jeg har tenkt at det er jo fint for barnet mitt å lære å omgås flere typer mennesker. Selvsagt er da farmor oppegående og istand til å ivareta omsorg for et barn. Vi har faktisk utviklet et utrolig godt forhold gjennom årene, og kan snakke om det meste nå,men det dreier seg om å vise velvilje og tillit,og å snakke åpent sammen underveis. Da må du også kunne se henne som en ressurs for deg og barnet ditt. Jeg synes du er heldig som har en så pågående farmor som ønsker så sterkt å ha kontakt med barnebarnet sitt! Du må huske på at "farmorer" ofte stiller bakerst i køen,spesielt etter et brudd,og det er også veldig vondt for dem. Hun blir sikkert kjempeglad hvis du inviterer henne til deg og blir bedre kjent. Det er kanskje slitsomt i begynnelsen,men blir lettere etterhvert!