Spm deg som skal bli far med dame nr 2 - kanksje litt langt.....

[Anonym bruker]

Jeg ble sammen med en type (vi begge er nærmere 40), vi ble samboere etter kort tid. Han hadde vært gift en gang og hadde to helt greie jenter.

 

I begynnelsen av forholdet fortalte jeg at jeg ønsket barn etter en stund, men husk alderen min også..... klokka tikker i en kvinnekropp, jeg har hatt en spontanabort for noen år tilbake og etter det har jeg vært ganske klar for nytt stabilt forhold (siden det forholdet ble avbrutt - det tålte ikke den aborten) og barn. Joda han var intressert i å få barn han også, men "ikke med en gang" som han sa. Jeg var konsekvent med pillen, men likevel kan ting skje.....og det spurte jeg han om, "hva om vi blir gravid, hva tenker du i den forbindelse?" og fikk alltid til svar "det tar vi når den tida kommer". Den tida kom fortere enn beregnet, og fortalte han at jeg var gravid. Han var ikke negativ, men jublet heller ikke.

 

Vi snakket om om barnet og jeg fortalte mer om den spontanaborten jeg hadde og hadde ikke lyst til å ta abort nå - det kan hende at det er den ene gangen jeg kan bli gravid. Han sa han forsto meg, og ble med på 2 tidlige utlralyder. Etterhvert som tiden gikk, måndene gikk jeg var mye dårlig kastet opp og hadde forskjellige fysiske plager. Jeg har ikke vært så mye dårlig i humør, vært ganske lett der - har jeg hørt fra nære familie og venner og har vel følt det selv også. Alltid vært blid i svangerskapet - og er det fortsatt :-)

 

men plutselig svinger humøret hans fra dag til dag, når jeg spør hva det er avfeier han meg. Så spør jeg om det er noe med barna hans, ble han bare sint og jeg fikk beskjed om at det hadde jeg ikke noe med. Vel kanskje litt merkelig syntest jeg, men men.....Vi bodde tross alt sammen, og var nå greit å kunne snakke sammen på ordentlig måte. Han har selvfølgelig sin versjon av hele forløpet i forholdet og det som skjedde - jeg forsøker den dag i dag å forstå hvorfor han gjorde som han gjorde..... For tilslutt finner han nemlig ut at han ikke vil være far til vårt barn og skal flytte for seg selv - som han kalte det "for å beskytte seg selv og barna hans". Han mente (og mulig mener fortsatt??) at jeg har lurt han, noe jeg ikke har (sikkert mange meninger om det også, men han såg faktisk flere ganger at jeg tok pillen!). Han sa til og med at jeg ikke fikk lov til å føre han opp som far, og om barnet begynte å spørre etter han skulle jeg lyve og si at han var flyttet til utlandet eller at han var død. En av de siste gangene jeg snakket med han før vil flyttet til vært vårt - forsøkte jeg å fortelle om område jeg skulle flytte og hvordan jeg hadde - fikk jeg beskjed om å holde kjeft og han ville ikke vite om mitt privat liv. Etter det har godt ett par uker etter den samtalen sender han meg en sms om følgende "send meg ditt fulle navn og fødsels og personnr" - jeg lurer selvfølgelig på hvorfor - men det ville han ikke fortelle meg, det var noe papirer han skulle ha og at det ikke ville skade meg. Han fikk ikke mitt f/p.nr, og det var ganske sårende at han ikke visste hele navnet mitt.....Kan det være at han ønsker likevel å stå som barnefar tenker jeg nå en måned etter.... Hva synes du, som far hva jeg skal gjøre nå? skal jeg sette han opp som barnefar likevel.....også lurer jeg på hvordan praktisk det må/skal gjøres når vi bor 15 mil fra hverandre....

 

[Anonym bruker]

Med fare for å bli halshugget fordi jeg ikke er hannkjønn..

 

For GUDS skyld, selvsagt fører du opp ham som faren!! Du er jo voksen og må da for svarte tenke litt lenger enn nesa rekker? Skal du virkelig fortelle ungen at faren er borte eller død, kun fordi han ikke gidder å stille opp?

Enda godt at du ikke gav ham fødsels- og personnr ditt, hvorfor skulle han ha behov for det om han har bestemt seg for å stille opp???

 

Nei, våkn opp! Menn som dette fortjener INGEN sympati og det er barnets rett å ha faren ført opp som far.

Og når det gjelder at han mener seg lurt, drit og dra! Gi f.. i hele fyren og ta vare på deg og barnet, han fortjener virkelig ikke annet.

 

Ta det praktiske etterhvert, nå er det viktigste å sikre babyen og din fremtid.

 

Og bare for syns skyld, neste gang han tar kontakt - be ham om å ta seg et tak der hvor sola aldri skinner!

 

Hilsen en som er i en lignende situasjon som din og som IKKE tåler mer tull fra feige menn!

 

PS. Lykke til med babyen din!!

[Anonym bruker]

Selvfølgelig så har jeg ikke tenkt å lyve for barnet mitt! Jeg spør egentlig de som skal bli FAR....og som i utgangspunktet sier først ja til barnet for så å si nei - om de etter en stund har tenkt seg om at de vil stille opp likevel med det praktiske. Følelsesmessig kan jo komme etterhvert også......Jeg har flere kompiser som ikke "får lov " av dama å se barnet sitt, jeg synes egentlig det er synd. Klart hvis mannen slår eller er i psykisk ubalanse er det ikke rett at han skal få være med barnet sitt (alene) - og den meingen vet han at jeg har. Jeg mener at ett hvert barn har krav på å vite hvem far er - så det er ikke det jeg spør etter.