Dobelmoral

[Gjest]

Til dere som sier at vi er sjalu og hater mødrene....

 

Nå har jeg fåt høre i 3 år at jeg skal holde meg unna mor og barna. Jeg skal ikke ha NOE å si om mitt eget liv.

 

Det ironiske nå, er at MOR har satt krav (hun kan egentlig ikke det da) om at; om barna skal være med til farmor i Tyrkia, så SKAl jeg være med!!!!!

 

Så mange av dere som er så sure på meg og kaller meg både det ene og det andre. Skulle ikke forundre meg om dere tenker det samme....

 

Det er mange her inne som ikke stoler på fedrene. Og dere vil helst IKKE at stemødrene skal ha noe å si i forhold til barna deres. Men hadde dere sendt barna deres til syden med BARE barnefar? PS. det er mulig å få pass uten mors tillatelse!!!!!!!!!!

 

Skal vedde på at mange av dere hadde gjort det samme som min biomor her... Førts prøvd å nekta far pass, og så når advokat sa at det ville bli vanskelig, krevd at stemor skulle være med...

 

SNAKK OM DOBBELMORAL!!!!!!!!!!!!!!!!!

 

Noen av dere her inne burde ta en titt på seg selv, og hvilke krav dere stiller til far og stemor.....

[Anonym bruker]

Din historie er din, de andre her inne har deres historie. Ingen situasjoner er like. Så selv om moren til stebarna dine stiller krav hos dere, er det ikke sikkert alle gjør det.

 

Du virker utrolig fordomsfull.

[Anonym bruker]

Jeg har bare anbefaling til deg, og det er å tenke deg litt om og erkjenne at her i verden er ingen liv like. Jeg kan bare prate på mine egne vegne her og si at for meg har det ikke vært så lett å forholde meg til hun som bor sammen med han jeg var gift med. Fordi han var utro mot meg med henne da vi fremdeles var gift, og fordi jeg har hørt utrolig mye stygt om henne. Jeg er ikke sur på henne (annet enn at jeg er veldig glad for at jeg er hverken henne eller han jeg var gift med, for man får som fortjent her i livet) og håper hun er et godt menneske, fordi den mannen jeg var gift med valgte å introdusere henne i mitt barns liv før han var fylt året. Jeg har ikke noe valg, må bare forholde meg til virkeligheten, men du skal vite at det er ikke bestandig så lett. Så slutt å dra alle over en kam, og la være å skrive så mange utropstegn, det er utrolig irriterende:)

[singel-mom]

Jalla, hvem er det du prøver å formidle noe til her inne? Håper du at mor til "ste" barna dine skal være her inne, slik at hun skal lese dine innlegg og kanskje forstå deg?

 

Ikke vet jeg, men finner det like irriterende å lese på store bokstaver og utropstegn som hun over meg.

Når du i tillegg føyer til med "dra alle over en kam" utspill så ser jeg deg rett og slett som en person som har et utrolig stort behov for at alle andre skal være enig med deg og dine synspunkter.

[-Hengebuksvinet-]

og jeg må innrømme at jeg var litt usikker på om jeg skulle la dem reise. Men dette er vel mest for at faren har hatt en litt usunn alkoholkultur, og spesielt på sånne steder der det er billigere og på ferie. Men det gikk heldigvis greit, virker det som. Men de hadde jo med farmor også på deler av turen, så hun stilte nok opp så pappaen fikk seg noen frikvelder...

 

Jeg tror dine erfaringer ikke akkurat er representative for flertallet av stemødre, siden dere har en psykisk syk biomor. (synes du skrev det en gang tidligere). De fleste foreldre er nok gode foreldre, også etter et brudd. Og heldigvis tror jeg de fleste klarer å oppføre seg som voksne mennesker, også etter et brudd.

[Gjest]

Ta en titt på dere selv. Dere er også fordomsfulle. For eks hun som skrev under her om han mannen som var utro. Var det stemors skyld? Kan hende denne stemoren er OK, men hun hadde HØRT om henne....... Hva er det for tull.

 

Jeg har min historie, ja :-)

 

Og du har din. Men jeg skulle ønske dere mødre også tok litt HENSYN innimellom, og ikke bare lata som.

 

Dere sier at dere tar hensyn til deres eks ved at han får være med på avslutninger, eller at dere tar hensyn til barnas ved å la far få ringe dem 3 ganger i uka ol. Men det er da ikke å ta hensyn. Det er jo sånn det skal være.

 

Jeg har tenkt på dette flere ganger. Og jegtar meg selv i å være slik som dere jeg også. Men jeg er sånn i forhold tilrengjøring.

 

Jeg ønsker STERKT at min samboer skal gjøre mer rent her hjemme. Men Jeg ønsker at han skal være like nlye som meg, noe han ikke er. Tror dere han viser interesse eller iver etter å gjøre reint når jeghele tiden klager?

 

Tror dere at fedrene til barna deres syns det er OK å hele tiden få beskjeder, og bli lært hvordan han skal være med sine egne barn.

 

Dere er de samme mødrene som blir irriterte når noen utenforstående sier at "Hei, barnet dit virker bortskjemt, og sutrete, du burde gjøre noe med det". Men samtidig gjør dere akkurat det samme med fedrene til barna deres.

 

Jeg vet det finnes drittsekkfedre, men jeg har også innsett at det finnes mødre som skaper disse drittsekkfedrene noen ganger. Skulle virkelig ønske at dere gikk inn i dere selv og virkelig SÅ dere selv.

 

Hadde du fått beskjed av nabokona om at du burde begynne leggerutinene en halvtime før, slik at barnet fikk roet seg ordentlig, så tror jeg nok ikke du hadde likt det. Sånn er det med fedre også. For det er hans barn også, og han liker heller ikke at noen skal bestemme over han.

 

Jeg lærte noe viktig da jeg gikk på førslolelærerutdannelsen. At mennnesker kan føle på deg om du stoler på det eller ikke. F.eks barn. Om du er urolig for at det skal klare å holde seg rolig når dere er i selskap, og ikke finne på tull, så merker barnet dette. Men om du føler inni deg at dette kommer til å gå bra, så føler barnet det også.

 

Jeg har prøvd ut dette i ulike bhg. Og det finnes krevende barn mange steder. Og de er ikke alltid til å stole på i forhold til hva de gjør med andre barn. Men om du virkelig har tillit til dem, og går fra dem, så viser de seg verdige den tiliten.

 

Dere om som bestemmer over fedrene, prøv å gi dem litt "frihet" til å finne seg selv i sin rolle, så kommer de til å vise seg som GODE NOK. Og det er det vi fleste av oss er. GODE NOK! Ingen er perfektem og ingen har fasitsvar i barneoppdragelse. En må finne ut hvordan en selv er, og hvordan barnet er, og så hvordan få det best mulig sammen.

 

Jeg syns det finnes mange supre mødre, men det finnes også mange mødre som "kveler" fedrene til barna, kun fordi de tror de kjenner dem.

 

De som aldri har bodd sammen med barnefaren kan IKKE vite hvordan vedkommende er. Har ikke du som person endret deg siden du ble mor?

 

En annen ting er at jeg tror ikke at en alenemor må følge livet til en stemor. Men vi stemødre må følge det dere sier....... Sier dere at far kan ha ferie med barnet sitt den og den uka, ja da må stemora ta ferie den uka hun også. SLik at en kan ha ferie sammen. Dette blir spes. viktig når det blir stemors barn i bildet også. Viktig for alle barna at de føler tilhørighet også hos far........ Det er jo det dere mødre ønsker? AT deres barn skal føle seg hjemme, og ikke bli satt til siden for nye barn?

 

Det er derfor jeg er her på denne siden. For jeg ønsker at dere skal se det fra andre kanter også.....

 

Det som er ekstra trist, er at dere mødre lar ikke barnas farmor og farfar få samvær i tillegg til fars samvær....... Så det vil altså si at om farmor eller farfar skal få kose seg med barnebarnet sitt alene, så må far være uten barnet sitt i løpet av den korte tiden han er sammen med det.... Og så er det da mange mødre som klager på at fedre bruker sine foreldre som barnevakt når barnet er der. Og at om far ikke skal være med barnet sitt, så kan det like gjerne være hos mor....

 

Nei, det er masse rare følelser ute og går blant spes mødre...

 

Jeg er nok ikke mere fordomsfull enn dere mødre. Og jeg skulle så ønske at dere satte pris på stemødrene til barna deres.......... Det er ikke lett å bli glad i barna til ei dame som hele tiden er sur på en, eller på ens samboer.

 

Hva syns dere om dette for eksempel:

 

Det er et menneske der ute i verden som ikke liker deg i det hele tatt. Hun krever at du ikke har noe med hennes barn å gjøre, men du skal vaske klærna dems, og lage middag til dem (barna altså). Ig du er nødt til å ha dem i ditt hjem minst annenhver uke........ Du er egentlig glad i disse barna.... Hva tror du skjer med deg etter en stund? Tror du at du kommer til å like disse barna etter hvert? At du vil gi din kjærlighet til noen som du helst ikke skal være alene med?

 

Det dere gjør i begynnelsen KAN føre til dårlig kontakt mellom barn og stemor.... Det er ikke bare stemødre som bidrar her.......... Det har vært lett for meg å elske mine stebarn, til tross for at mora ikke liker meg. Men det er ikke ALLe som syns det er like OK å ta i mot ordre av noen som ikke liker en, og i tillegg være gladi barna til dette mennesket.

 

Og så sier dere nå at dere ikke gir ordre......... Men det gjør dere!!!!!!

 

Et eks.: Det er 4-årsgudstjeneste i kirken en søndag. Det skal deles ut bok itl de som døpte seg for fire år siden. Dette er en søndag da far har samvær......... De fleste mødre hadde da enten gitt beskjed, eller spurt om en ikke kunne ta en tur i kirken...... Og hva tror dere vi som stemødre og de som er fedre føler da? At JO, vi må jo la barnet få være med på dette. Det er jo en spesiell anledning, og du som mor hadde syns det vært dårlig prioritering å ikke velge å gå. Det er jo til barnas beste......

 

Men hva da om vi hadde annet på tapetet den dagen? Derfor sier jeg, eller bruker jeg ordet "beordre", for for oss så føles det sånn. Dere bruker dette "til barnets beste" for så mye rart.

 

Så, da må vi som stemor og samværsfar gjøre som mor ønsker, på FARS samværstid.

 

Men det er klart vi gjør det, eller er jo VI urimelige......

 

Tenk dere LITT om, kjære mødre. Dere har bare barna deres til låns, og jo tettere dere holder dem til brystet nå, jo vanskeligere blir det å skulle bryte opp den tette kontakten dere får....... For den skal brytes uansett, for barnets skyld.

[Anonym bruker]

Dette blir bare for dumt. Du tar alle alenemødre under ett, akkurat det du mener vi ikke skal gjøre med stemødre. Så før du går løs på en hel gruppe, gjør noe med dine egne fordommer.

 

Selv om ditt stebarns mor evt. ikke er slik du ønsker vil ikke det si at alle er slik.

 

Du kommer med så mye bull i innlegget her, jeg orker bare ikke kommenetere alt. Men, om det er slik at du er førskolelærer, så burde du vite bedre på enkelte områder.

 

Det er ikke farens samvær, det er barnets tid med far. Du virker så utrolig opptatt av foreldrene og ikke barna. Det er barna som bør stå i fokus. Når det gjelder aktiviteter som foregår i samværstiden så virker du bitter for at far er nødt til å ta noen "kjedelige" ting også, men slik er det.

[Gjest]

Jeg tror det er ganske vanlig at mor gir beskjeder som i følge henne skal bli fulgt. Etter mange år i barnehage har jeg sett veldig mye - til tider meklet mellom foreldre, og min egen erfaring som stemor er den samme.

 

Her har det nå blitt slik at hun ikke lenger blander seg i hva vi gjør når ungene er her - men må vel ha sett at vi følger opp langt bedre enn henne. Både når det gjelder aktiviteter, kosthold, søvn og generell oppdragelse.

Det hun allikevel har hengt seg opp i, er min rolle. Ikke selve rollen, egentlig for den tror jeg ikke hun har reflektert over i det hele tatt. Men min tilstedeværelse på aktiviteter med ungene. Hun henger seg opp i syke detaljer, og har rett og slett sagt rett ut (på mekling på familivernkontoret med min samboer) at hun hater at jeg eksisterer og vil gjøre alt for at ungene ikke skal bli for knyttet til meg.

 

Min samboer er en veldig god far. Han engasjerer seg stort i barna sine, og er ofte så fortvilet over at han ikke får være mer sammen med barna sine, og over at han blir trenert, at han kan gråte over det. Det samme når han hører barna sier, gang på gang, at moren sitter på sitt rom og ser tv, mens de er overlatt til seg selv - eller andre situasjoner.

 

Poenget mitt er at det ikke er enkelt for noen, og det å ikke kunne ha kontrollen i "det andre hjemmet" faller noen tungt for brystet av kontrollmessige årsaker, eller fordi man ser at barna ikke har det så bra som de kunne ha hatt det.

 

Ingen oppfører seg likt på grunn av en rolle, men det er et poeng at mange mødre/kvinner har problemer med å slippe kontrollen. Dette enten man bor sammen eller ikke. Som stemor kommer det veldig tydelig frem når din manns eks, og barnas mor, setter føringer for deg i ditt eget hjem.

 

Løsningen er evenen til å VILLE kommunisere, og å akseptere at den andre parten har ny partner. Gjøre det beste ut av situasjonen.

 

Men når det er sagt, så tror jeg verden ville vært et heeeelt annet sted å leve dersom begge parter la litt stolthet og prestisje til side. Som mor har du ingen konkurranse ang din rolle. Ei heller som far. La barna elske, og bli elsket.. ikke bare av dere, men av alle som står dem nær!

 

[Anonym bruker]

Poenget til Jalla her er jo ikke at NOEN er slik, men ALLE. Det er det som har irritert meg med denne tråden.

 

Jeg regner ikke med at alle stemødre ønsker at barna til kjæresten ikke var født, selv om jeg har opplevd det selv og lest det på diverse fora. Jeg tror heller ikke at alle fedre prøver å lure seg unna bidrag eller se minst mulig til barna sine selv om jeg også kjenner flere slike.

 

Poenget er vel at vi alle er mennesker uansett hvilken rolle vi har, og som du selv sier - vi blir ikke noe bare fordi vi har en tittel.

[Gjest marie-s]

Beklager, men DU får ikke min sympati. Du skriver at vi ikke skal være fordomsfulle også er jo du den værste av alle. Helt ærlig så ser det nå ut på meg som DU heller klandrer moren for hva som enn måtte gå galt i ditt liv.

Jeg svarte deg nok litt mer saklig på forumet for "Mine, dine, våres barn", men nå synes jeg du går for langt. Jeg ser også at du ikke har fått mye støtte der heller i forholdt til dine motforestillinger til alenemødre/biologiske mødre.

Og beklager, men å ha prøvd igjen og igjen som mange andre her inne så er det ikke alle fedre som bryr seg om barna sine på lik linje med mor. Så joda det skjedde noe med meg da jeg ble mor, jeg ble mer hennsynsfull, men det samme skjer ikke alltid med faren.

Det at du er sammen med en som virkelig bryr seg om barnet sitt er kjempeflott. Men hva som ligger til grunn for at du og moren "krangler" skjønner jeg ikke. Hvorfor bruker du ikke denne energien du utviser her og prøver å skvere opp med moren. Prøv å få til en samtalle med henne. Vis henne at hun kan stole på deg, hvordan kan hun vite det når hun ikke kjenner deg? Jeg har sett at du mener biomor i deres tilfelle er gal, men du virker også så ekstremt opphengt i saken at det ikke lenger er lett å si hvem som er hva.

[Gjest]

Kjempefint om du kan peke på HVOR i mitt innlegg det står at ALLE mødre er sånn :-)

 

For da ser du nope jeg ikke ser...........

 

Men det er jo vanlig....

 

En annen ting dere som skriver så mye mot meg burde se på, er at jeg ikke skriver TIL eller OM dere. Jeg skriver GENERELT. Mens dere skriver TIL og OM meg direkte.

 

Jeg blir verken sur eller sint eller lei meg av den grunn, men dere blir sure på meg.

 

Men jeg har innsett at endel mødre lever i sin verden og tror at den skal være sånn. Og det er godt å ha innsett at dere også tar feil, og ikke bare jeg :-)

 

JEg er ikke så umoden at jeg sier slike ting til enkeltpersoner her. Jeg tar heller ikke alle over en kam. Men det er fakta at det er mange som sliter med dette med samvær. Og ER det virkelig bare farens skyld i at ting ikke fungerer bra? Om dere syns det, så har dere kommet kort i livet. Det MÅ to personer til for å bli uenige........ Og det er aldri noen som har rett i barneoppdragelse. Selv om enkelte tror de kan ha det innimellom, fordi de kalles mamma av et barn........

 

Jeg misunner de som har mødre som innser fedrenes ressurs og kompetanse, og TØR gi dem en sjanse.

 

En annen ting jeg har fått til her inne nå, er at dere ikke maser så veldig om penger, bidrag, OS ol............ Fokus på BARNET og ikke økonomi er viktig. Fattige barn kan også være lykkelige. Men det vet dere sikkert innerst inne :-)

 

Bare sånn at dere vet det, så blir jeg verken sur, lei meg eller sint av disse innleggene. Men det er trist at dere ikke våger HER INNE engang å innrømme at det jeg sier har et snev av sannhet. At dere ikke gjør det overfor far er forståelig. Men her er dere jo samlet bare dere.

 

Og JA, jeg er nok fordomsfull. Jeg ønsker f. eks. at innvandrere i Norge skal få bedre støte psykisk når de kommer, slik at de kan få et godt liv her i stedet for å føle seg utenfor, og da gjøre andre mindre positive ting.

 

Men å være fordomsfull er menneskelig. Og jeg er menneske. Akkurat som dere mødre som ikke tør innrømme at dere noen ganger er urimelige......

 

Men det kommer en dag da dere blir eldre at dere vil se det...... Og da vil dere irritere dere grønne over at dere ikke gjorde livet deres bedre den gang da. Nøkkelen til et godt samarbeid ligger hos deg selv. Du kan ikke forvente at andre skal samarbeide godt med deg, når du ikke samarbeider godt med dem.....

 

Et spm. bare. Hvorfor tror dere at det er så mange i hele Norge som har blitt opptatt av fars og barns rettigheter til samvær sammen? Fordi at alt har vært bra til nå? Nei, mødre har hatt for mye å si i forhold til barna sine.

 

Du ser det i utviklinga i bhg også. Det begynner å bli mer og mer ansvar på pedagogers skuldre i forhold til læring og oppdragelse i bhg. Før var mødre STERKT i mot dette. Nå er det i ferd med å snu seg der. Nå er det bhg. som kan ta flere avgjørelser.

 

Svar meg på HVORFOR skal dere mødre ha så mye å si i barnets liv?

 

Les Kahlil Gibran, så vil dere forstå litt mer av dette med å få barn.... Eller har dere fått barna for deres egen skyld?

 

Barna skal få med seg mest mulig baggasje så det blir et trygt, rettferdig, selvstendig, ydmyk, tolerant osv osv. Men dere kan bare vise, foreslå, gi råd. Barnet vil etterhvert gjøre som det selv vil. Så guide det slik at det ikke blir fordomsfullt, kritisk til ulike roller i livet, guide det til å kunne se sannheter, selv om du selv ikke ser dem. La dem få stole på seg selv og de avgjøreslsene de tar.

 

IKKE lær dem ting, eller forvent ting, eller føl at de er deres. Dere vil til slutt miste en god kontakt....

 

Hva er det verste for et barn å gjøre i livet? Det er å skuffe mamma og pappa. Hva legger en opp til når en hele tiden viser at barnet er mest "mitt"? Hvordan tror du barnet har det om det virkelig har lyst til noe det vet at du vil mislike? Gjør du deg som mor til en for viktig person, så vil det bli tungt for det voksne barnet å skuffe deg når dets ønsker går på tvers av ditt ønske......

 

Men dere ser ikke så langt ennå, dessverre...........

 

 

[Gjest]

Jeg er ikke bitter på at far må gjøre "kjedelig" ting i samværet. Men hvem er det som avgjør hva som er best for barnet? Mor eller far?

 

Det kan tenkes at folk legger andre planer. Og det kan tenkes at disse planene gir barna vel så mye eller mer enn det mor mener er "rett" å gjøre.

 

Det er dette her jeg mener. ER det mor som skal ta avgjørelser for hva far skal synes er viktigst for barnet? Tenk om far syns at å dra på hyhttetur gir barna vel så mye som å gjøre det mor sier er best for barna. Dette var bare et eksempel.

 

Er dere mødre enige i at det er best for barn å ikke ha på seg syntetiske tøy inntil kroppen? Er dere mødre enige i alt? Nei.

 

Hvordan kan dere forvente at far til deres barn skal være enige i det du mener? Det er da ikke naturlig for alle det. Om han ikke er enig i det du som mor mener er rett og bra for barnet, skal han likevel gjøre det du syns er best fordi du er moren, og han "bare" faren?

[Anonym bruker]

Den som skal være avgjørende for hva som er bra å gjøre er barnet, verken mor eller far.

 

Om barnet har noe av sine faste aktiviteter i helgen, så synes jeg ikke det er rett av far å legge andre planer. Det går igjen utover barnet.

 

Når en person har hovedomsorgen så er det faktisk vanlig at den personen er den som oppdrar mest. Da må en også anta at den personen kjenner barnets hverdag best og vet hva som er best for barnet.

[Anonym bruker]

Du henvender deg konstant til "dere" og omtaler alle i dine innlegg. Da skriver du generelt ja og tar alle som en. Det er nettopp det du gjør, men det ser du kanskje ikke.

 

Og nei du har nok ikke gjort stort for siden her bortsett fra å irritere en del debattanter.

[Gjest marie-s]

Det jeg synes er utrolig dumt er at du er her inne og klager slik. Joda det finnes utrolig mange innlegg her om penger, og for meg er dette helt greit. For de de gjelder er det enten at de er på vei ut av et forhold (og årsakene til det er mange) eller de har blitt gravid og ikke aner hva de har krav på.

Vær litt forsiktig med hva du legger ut her, det kan være de som f.eks. kommer fra voldlige forhold, med dårlig selvtilit som tar seg nær av det du skriver. Og om du tar deg tid til å lese gjennom innleggene her ser du at 90% av svarene råder til å la far og fars familie slippe til.

Jeg skulle gitt mye jeg for å ha en engasjert far og ei oppegående stemor. Men så sitter jeg her og leser dine innlegg: og hvorfor skal jeg burke tid og energi på å få far til å ha mer samvær når han ikke er intressert? Og de gangene han har hatt han, så er han fullstendig upålitlig.....synd å si det, men jeg stoler mer på at en gutt jeg er tante til på 14 år tar seg bedre av sønnen min enn faren på 30 år.

Så her sitter jeg og lurer på hva jeg skal si neste gang sønnen min spør om pappaen sin, "du skjønner han jobber og bor langt unna, men han er veldig glad i deg" begynner å bli oppbrukt.

Men igjen, hvorfor prøver du ikke å skvere opp med moren selv? Dra og besøk henne en dag, ta med blomster eller noe? Spør henne: Er det noe spsielt du vil vi skal huske på når vi drar til syden? Eller er du for fordomsfull mot moren til å prøve det?

[-Hengebuksvinet-]

opp i hva pappaen gjør under samvær, så lenge jeg vet barnet er trygt og har det godt. Og når det gjelder hverdagen vår her hjemme, så er det jeg og mannen min som bestemmer. Men selvfølgelig stiller vi opp på faste aktiviteter eller tilstelninger, som stesønnnen min kan ha glede av. Enten alle, eller bare mannen min. (Om det krasjer med andre ting).

 

Nå er ikke barna våres så gamle at de er med på noen faste fritidsaktiviteter ennå, men når den tid kommer synes jeg vi må stille opp. Går da utfra at barna selv bestemmer hva de vil være med på, som i mer tradisjonelle familier. F.eks svigerinna mi, som har to barn på 9 og 10 år, har knapt hatt en ledig helg siden januar. Og sånn er det bare, om man vil la ungene være engasjerte i lokalmiljøet.

 

Hvorfor er du så bitter mot alle biomødre? Tror du virkelig, innerst inne at alle mødre er som deres biomor? Det tror ikke jeg, eller rettere sagt vet jeg at vi ikke er det. Men hvordan kan du fungere som førskolelærer, med alle fordommene dine? Ting er ikke bare sort hvitt.

[Anonym bruker]

Hvorfor skal IKKE mødre ha så mye å si i barnas liv da, Jalla?

 

 

 

"Men dere ser ikke så langt ennå, dessverre..........."

 

Hvis det er alt du har å komme med, slike kommentarer- så hold heller munn. Her er det du som er fordomsfull.

 

Hilsen en annen stemor.