Hva har jeg gjort galt? Fortjener jeg dette...

[Anonym bruker]

Skjønner ikke hva jeg skal gjøre... tankene mine gjør meg gal...

Eksen min (pappan til barnet vårt) ødelegger meg...

Jeg kastet han ut... for han holdt på å bli alkoholiker og ville ikke gjøre noe med det, få hjelp...

Etter en stund angret han, og ville gjøre alt for å få meg tilbake... vi prøvde å tilbringe litt tid sammen... reiste og sånn... og hadde det ganske fint... gled litt fra hverandre igjen en stund, men hadde litt kontakt...

Fant ut at han hadde sex med en annen... sa fra at da var det over for jeg ville ikke ha mer med ham å gjøre etter noe sånt... blir ekkelt, er så få mennesker her at jeg må møte henne med jevne mellomrom...

Men han bad på sine knær om at jeg måtte tilgi ham, han ville så gjerne ha det bra med meg...

Gikk med på et forsøk til (vi var jo ikke sammen da det skjedde, så det var ikke utroskap, men...) - fikk det kjempebra, med en litt tøff start da han hadde sex med ei... IGJEN! Han visste ikke om det hadde skjedd noe. Han hadde sovnet på rommet sitt da han hadde fest... husker ikke noe før han våknet med denne dama ved siden av seg... Jeg var sint en stund, men ok jeg tenkte: han kom å sa det til meg, ærlighet må man jo sette litt pris på tenkte jeg...så etter mye om og men gav jeg han en sjanse, og det gikk kjempebra...

Hadde noen utskeielser, med drikkinga, men han var mye bedre enn før... begynte å håpe på å bli en familie igjen...

MEN, i går kom ei bort til meg på byen, og spurte om det var jeg som har barn med XXX. Ja sa jeg. Hun sa: hvis det er slik at du har hatt sex med ham siste måned (hun visste at vi hadde prøvd igjen...) så må du ta en test. For ca en måned siden hadde han hatt sex med ei venninne av henne, som sannsynligvis hadde kjønnssykdommer fra A til Å, og kanskje tom HIV, fordi hun hadde fått hørt at eksen sin hadde fått diagnosen...

Akkurat nå sitter jeg her... etter en heftig krangel (han angret... var så full blablabla)... Jeg sa jeg hater ham og vil aldri se ham igjen: sa at han fikk værsågo å teste seg for det meste, slik at jeg vet hva jeg kan ha... tør ikke gå til legen selv, redd for å bli oppfatta som et ludder, men det er jeg ikke... Han skulle gjøre det, men sa at jeg overreagerer, han trodde ikke det var slik i det hele tatt...

Nå sitter jeg her og tenker at jeg hater han så sinnsykt, hva skal jeg gjøre... Jeg klarer ikke å ha det bra... alt i hodet mitt handler om at jeg er så stygg og jævlig at han velger å ha sex med andre enn meg... Jeg tenker at jeg må jo være dårligere enn hun som er narkoman og har hatt sex med over 100 stk... (og skryter av det) Hater meg selv for at jeg har latt meg trykke ned slik!! Klarer ikke finne en positiv ting med meg selv (slik har jeg hatt det en stund også forresten...). Alt jeg ser er at jeg er stygg og feit. Føler at folk ser på meg og tenker "æsj for ei stygg og feit dame" når jeg møter tilfeldige mennesker på gata... Er livredd for å sitte... for da må jeg ha noen ting foran magen min slik at folk ikke ser hvor stor den er... tør ikke ha på meg klær som er passe lenger, bruker bare store joggebukser og college gensere... enda føler jeg at magen min stikker ut... føler meg helt jævlig... aldri hatt det på denne måten før... alt jeg tenker om meg selv, sammenligner jeg med de andre damene han har vært med. Da vi var sammen nå sist spiste jeg ikke mat annet enn når jeg måtte fordi at han så på meg... han påstår at jeg aldri spiser... ironisk nok... ville bli tynn slik at han ikke skulle være flau over meg... føler at alle som kjenner meg er flau over å være sammen med meg blant folk, fordi jeg er så feit, eller stygg...

Helt grusomt å gå og tenke slik... vet ikke hva jeg skal gjøre for å føle meg bedre, blir ikke noe bedre om jeg går ned i vekt... blir bare værre og værre... noen som har opplevd noe lignende? Tenker mange ganger at jeg måtte være dum før, da jeg ikke hadde forstått hvordan jeg ser ut... at jeg er så feit og sånn... fant en singlett som jeg brukte for et par år siden... prøvde den, og den gikk bare til navlen, begynte å gråte fordi jeg ble så flau over at jeg hadde hatt den på da jeg var dum og ikke så at folk lo av meg fordi jeg var feit...

Hærregud, nå høres dette ut som jeg synes bare synd på meg selv... men jeg er bare interessert i gode råd om hva jeg kan gjøre for å føle meg bedre, slutte å tenke på ham hele tiden...

[Anonym bruker]

Glemte det at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre... tenk om han ble smittet av hiv??? Hva om han har smittet meg??? Barnet vårt har kanskje ikke foreldre om 15 år... Hærregud... jeg greier ikke mer...

[Linn&Casper]

For det første: Kom deg til legen!!!! Om du har HIV så må du få medisiner! Men for all del, ikke ta sorgene på forskudd!!!!

 

For det andre: Eksen din er ikke noe å ta vare på! Unnskyld at jeg er så brutal, men etter alt du har skrevet så kan jeg ikke si noe annent enn at han er en stor drittsekk! Ikke bra for deg og ikke bra for barnet ditt. Hold deg unna han så lenge han behandler deg på den måten.

 

Dette fortjener du ikke... Det er takket være han at selvtilliten din er på bånn! Hvis du fortsetter i samme sporet som du har gjort med å tilgi han på gang vil han aldri bli noe bedre! Fjern han fra livet ditt, få deg nye venner og jobb hardt med å få en bedre og mer positiv innstilling til deg selv. Ikke bare gjør det for deg selv, men også for barnet ditt. Han/hun trenger en mor som har det godt med seg selv. Som Dr.Phil sier: Det beste du kan gi barnet ditt er en lykkelig og sunn mor!

 

Lykke til videre! Uansett hvor jævlig hverdagen virker vil den ALLTID bli bedre!

 

Om du vil prate med meg: [email protected]

[Anonym bruker]

Alt vil bli bedre... det har jeg tenkt så lenge... jeg får det ikke til... klarer ikke ha det bra... gråter av dårlig samvittighet overfor barnet vårt rett som det er. Jeg er liksom den supermamman i alles øyne: ansvarsfull, flink på skolen, gjør ting med barnet i stedet for å feste ol... alle snakker om hvor fornuftig og flink jeg er... men egentlig: jeg ødelegger barnet mitt med at jeg er så trist, at jeg lar faren få være som han er mot oss... jeg er ingen god mor, det er verste av alt... Jeg utsetter jo henne for påkjennelser ved at han trykker meg ned... Mange ganger har hun satt seg hos meg og spurt "mamma er du lei deg?", og da er det ikke sikkert jeg har grått engang... hun vet det, og føler det... det er det verste...

Det er 2 år(!!!) siden jeg bad ham flytte ut, for å gi meg og barnet vårt et godt liv! Enda er det ikke blitt bedre... har vært godt i perioder(da han har vært bortreist gjennom jobben...)

Men idag tok jeg et valg! Jeg sa fra at det finnes ikke flere sjanser! Jeg vil ikke se ham mer, og skal han ha kontakt med barnet, blir det under tilsyn frem til han gjør noe med drikkinga si. Er så redd når de to er alene sammen... det er nok også litt av grunnen til at jeg har holdt sammen med ham så lenge. For da har jeg litt mer "kontroll" med at alt går bra med barnet hos ham...

Ikke for det: han er flink med henne når han går inn for det. Må ikke tro jeg leverer henne der i galskap... men jeg er så redd for at han skal tippe over... eller at han skal gjøre mot henne når han er sint, som han gjør mot meg: fortelle at hun er stygg, at han blir kvalm av å se på henne og slike ting... vet hvor vondt det gjør meg... enn om det samme skjer en gang hvis hun gjør ham sint?

Så nå håper jeg vi får hjelp. Noen som har tips om hvor jeg kan søke hjelp? Familieråd? Legekontor? Hvor? Har lyst til at han får sjekket om han på noen måte er hyperaktiv eller noe (veldig aggressiv) slik at han får hjelp til å roe seg ned litt... og så vil jeg ha han ut av alkoholproblemene! Slik at jeg vet at han har det bra, og at hun har det bra med ham...

Men jeg tror aldri jeg kan tilgi ham og gi ham en sjanse til... Samme hvor god en familie vi er når vi har det bra sammen! Denne gangen har det gått for langt...

Håper ikke dere tror jeg er ei dum, naiv, svak jente, er egentlig det motsatte. Er selv forundret over at jeg har latt meg bli slik!! Aldri vært den man kan kue...

[Anonym bruker]

Tar kontakt med deg på mail! Hvor gammel er du? Hvor er du fra forresten?

[Linn&Casper]

Mener du meg? Jeg er 20 fra ski ) Bare å sende meg mail så fort du trenger noe!

Syns veldig synd på deg. Utifra det du skriver så virker du verken svak eller dum! Heller motsatt, sterk og fornuftig! Du må ikke rakke ned på deg selv... Det skal mye mot til for å ta den beslutningen du har tatt. Han er jo faren til barnet ditt, så dette er normale følelser. Når det er sagt så syns jeg du skal vite at du har gjort det riktige. Hold han på avstand til du føler at han har skjerpet det og kan ha mer omgang med dere!

 

Men som du sier selv. Jenta di merker at du er deppa og ikke har det bra. For hennes skyld må du se fremover og bli kvitt eksen din. Og om du føler at jenta ikke trygg når hun er alene med faren din må du finne en løsning. Ikke utsett henne for et sånt utrygt miljø.

 

Føler jeg gir deg en preken her men gjør ikke det. Dette er ihvertfall hva jeg hadde gjort. Tenk sånn: Hvem er viktigst? Datteren din eller eksen?

[Anonym bruker]

syntes du skal holde deg vekk fra han,du fortjener bedre enn det der.

ta deg en tur til legen å få sjekket,du kan jo også fortelle at din kjæreste har hvert utro mot deg at derfor du vil teste deg.

tror du er en kjempe fin jente å du vil møte en gutt som setter pris på deg å barnet ditt å som ikke vil ha noen andre enn deg,enn som vil ta seg av barnet ditt å elske det å gjøre alt for at dere skal ha det godt...

håper du forteller hvordan dette går videre..

hmm gammel er du?

klem

[Anonym bruker]

Du fortjener sååååå mye bedre!!!

Reis i fra han FOR GODT!

jeg hadde selv dårlig selvtillit fordi jeghadde en type som var utro (ikke i din grad altså) .. og jeg ble helt inne i meg selv i 2år.. Da møtte jeg en annen (han jeg er sammen med i dag)

Han bygde selvtilliten min på topp igjen og vi har det helt fantastisk!!!!

Så vent litt så finner du deg nok en som kan å ta vare på deg og barnet ditt...

 

Å reis til legen.. jeg også hater leger, men bit i det sure eplet og sjekk deg. Så slipper du å tenke på akkuratt det mer..

[Tiny dreams ♥]

Han er ikke noe å samle på, og for ditt barns skyld burde du bryte med han og komme deg videre i livet. Ingen har vel rett til å drive sånn med deg? Barnet ditt trenger deg.

 

Og gå til legen og test deg, ikke stol på at han tester seg og sier ifra til deg. Og selv om han tester seg, og har kjønnssykdommer, betyr ikke det nødvendigvis at du har det samme.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Hei!

Og takk for alle svarene jeg har fått... Det er så godt å snakke om dette... føler ikke at jeg har noen å snakke med som forstår meg liksom. Har snakket med foreldrene mine og hans, og de er veldig forståelsesfull. Vil så gjerne hjelpe. Men hva kan jeg gjøre... vet ikke hvilke instanser jeg bør kontakte? Er det barnevernet som ordner med megling mellom oss når jeg stiller et slikt ultimatum...?

Jeg har bestemt meg for en del ting:

Når vi får et møte med en tredjeperson (familieråd el) så skal jeg kreve:

- Legeattest på at han ikke bruker dop (er litt redd for det, for han er så forandret, kjenner ham ikke igjen. Jævlig før, men helt umulig nå!!)

- Jeg krever at han går til psykolog, finner ut hva som feiler ham psykisk, samt får hjelp med drikkeproblemene sine.

- Han får ikke ha barnet vårt uten at han godtar dette, eller han får henne kun under oppsyn.

Er dette for strengt? Eller er det noe mer jeg kan gjøre?

Skal si fra til ham at sjansene hos meg er oppbrukt, men at dette er en sjanse for ham til å bli et godt menneske, slik at han kan være en god far.

Han var kjempesnill før, da vi ble sammen. Da vi fikk barn ble det litt krøll. Mye pga andre ting at han valgte å feste i stedet for å være med oss. Vet det er utilgivelig, men... Da jeg valgte å kaste ham ut, var det fordi han ikke stilte opp like mye hjemme som meg. Og at han levde livet med kompisene uten å bry seg om oss.

Men etter det ble slutt, ble alt mye verre... nå er han jo et helt annet menneske, jeg ser ikke noe godt i ham lenger. Håper han får hjelp, og blir den han en gang var. Men om han får noen sjanse hos meg hvis han blir den personen igjen, det er jeg ikke sikker på... Drømmer om den tiden vi hadde det bra, det var så utrolig bra. Fra vi ble sammen til barnet var kanskje 4-5mnd... da gikk alt i vasken...

Men nå har han sunket så lavt at jeg greier ikke la det gå lenger. Tenk om han bruker noe stoff?? Jeg aner ikke... noe må det jo være, han er jo så agressiv!

Jeg er 22 år, snart 23. Kanskje ikke så ung mor lenger, men jeg liker dette forumet.

 

Men, er det noen som har erfaring med familieråd el så fortell meg gjerne om det, vil så gjerne vite hvor jeg skal begynne... Vil så gjerne ha et møte allerede denne uka. Skjønner at det ikke er mulig, men det hadde vært så godt å kommet igang...

 

[2b&spira]

hei

jeg syntes ikke du er streng i det hele tatt,hadde nok gjort det samme.

har du msn så kan vi jo snakke?

 

[Anonym bruker]

Hadde vært fint om noen ville møtes på dinbaby -chat...

Greit å snakke med unge mødre, kjenner ikke mange av det jeg...

[Anonym bruker]

Hovedinnlegger som skriver litt igjen...

 

Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre... ting blir ikke bedre... jeg savner han ikke, det vet jeg! Har ikke snakket med han på snart 1 uke!

Men det som sårer meg, er at han ikke har forsøkt å ta kontakt med meg... be meg om unnskyldning... det har han alltid gjort før... men jeg har kanskje ikke vært like "tøff" tidligere! Var ganske klar i min tale da jeg bad han holde seg vekk fra meg!

Han har fått 3 sjanser på å møte datra si denne uka (hun våkner om natta og gråter... spør meg om pappa ikke er glad i henne lenger??), men han har ikke tatt imot noen av tilbudene. Nå skal han reise bort gjennom jobben i nesten ei uke, så da blir det enda lenger til han ser henne... Hun er rett og slett lei seg...

En kveld satt vi i sofan, jeg og jenta, hun så på meg med triste øyne og sa "tror du ikke pappa er glad i deg heller lenger?", jeg fikk så vondt av henne at tårene kom trillende... Hun kom bort til meg, tørket tårene, og sa "pappa er glad i oss vet du, han har sagt det til meg...". Da bebynte jeg å gråte skikkelig, klarte ikke la være. Vet hun ikke har godt av å se det, men jeg greide ikke holde tilbake. Hun er så moden for alderen, og forstår så mye. Tror faktisk hun forstår mer enn faren hennes gjør, og det er han som liksom skal være voksen... HATER han! Det gjør jeg virkelig! Han må velge nå! Vil han være pappa eller ikke! Kan ikke leke med henne på denne måten! Har merket at de gangene han tar ansvar og hjelper meg med henne, er sammen med henne osv, så er det når jeg og han prøver å være sammen igjen... da er han liksom superpappa... er det bare for å prøve å gjøre ting bra med meg? Trodde han savnet henne jeg...

 

Jeg blir ødelagt av dette... og jeg kan ikke gjøre noe med det...

[Linn&Casper]

Vet du hva? Dette er naturlige følelser. Ting vil ta tid for deg og velsa di og etterhvert vil du se at du gjorde det beste! Still de ultimatumene du nevnte ove rher. Syns IKKE det var for strengt i det hele tatt. Vet ikke helt hvor du skal henvende deg hen. Kanskje konfliktrådet?

Uansett, sett hardt mot hardt!!!! Ikke gi opp... faen for en møkkamann!

 

Ta gjerne kontakt, har skrevet e-mailen min lengre opp i tråden

[Anonym bruker]

Åh, nå skal han reise bort en stund. Det skal bli så godt!!!=)

Når han kommer hjem, har vi time på familievernkontoret!! Gleder meg til å få snakket ut med han. Hver gang jeg prøver, blir han sint og stikker av... Men i møte med en tredje person må han vel oppføre seg litt mer modent...tror dere ikke?

Begynner å komme meg nå, føler at jeg har fått han på avstand, føles godt. Jeg og gullet mitt koser oss om dagen. Er ute i sola, leker i vannkanten, går tur i skogen osv. Livet begynner å bli bedre. Håper bare han ikke kommer inn i livet mitt og roter det til igjen.

Håper, håper, håper at de på fam,vern-kontoret kan gi han noen råd om hva han skal gjøre med livet sitt!!!! Hjelpe han å finne de rette stedene å søke hjelp!

Hvis han ikke får gjort noe med livet sitt nå, så vil han bare rote til livet til barnet vårt på samme måte som han har rotet til mitt...

_Hovedinnleggern_

[LillaManilla]

Å så bra, håper ting ordner seg for deg og gullet ditt:-)

Lykke til videre! (håper du popper innom og skriver litt om hvordan ting har gått..) :-)

 

Klem

[Linn&Casper]

å så bra! Det forsteker jo bare troen på at ting vil være bedre uten han! Bare fortsett å holde den avstanden du vil ha mellom dere så skal nok alt ordne seg )

 

Lykke til videre og kos deg masse med jenta di.

[Vaniljesukker]

Når jeg sitter her og leser historien din, blir jeg veldig imponert av deg!!! Du har tatt valget å kvitte deg med han, men samtidig ønsker du at han skal være en god far for barnet deres. Det er veldig bra dere skal til en tredjeperson, som kan komme med gode råd videre.

Du skrev noe om dårlig selvfølelse, men jeg synes du virker sterk og med en utrolig omsorg for barnet ditt!

Og du har kanskje allerde vært hos legen, men hvis ikke, ville jeg gjort det snart (Og de som har HIV lever i dag like lenge med medisiner som de uten HIV). Hvis du forteller legen hvordan det er, vil han nok støtte deg og være forståelsesfull.

 

Ønsker deg alt vel!!!

[Anonym bruker]

Takk for svar!!

Veldig godt å få litt oppmuntring i disse tider...

Vet ikke hva jeg skal gjøre...

Men jeg vet at jeg ikke flytter sammen med pappan til barnet mitt...

Går bare ikke det..

Selv om det er det jeg vil.

Ååååååååh..... det er så jævlig

HI

[Gjest]

huff, sitter her å griner eg..

 

synest så synd på deg.. utrolig trist og dumt..

men fy faen for en fyr..

 

du OG datteren din har det bedre uten han, selv om det garantert er tøft for dere begge,,

 

du er en kjempe go mor, ikke tvil på det =)

[Anonym bruker]

Takk!!=)

Dere er så snille...=)

Jeg klarer meg! Er ikke vondt lenger! Savner han ikke i det hele tatt!=)

HI