Min fødselshistorie, en helt ordinær fødsel.

[Firefly77]

Christoffer hadde ikke tid til å vente på pappan sin. Han hadde litt hastverk, og bestemte seg for å komme til verden natt til søndag 14. Mai, 4 dager før termin.

 

Riene startet ca kl 0530 lørdags morgen. Jeg bestemte meg fort for at dette bare var falske rier, siden Remi ikke var kommet hjem ennå. Det var ca 20-45 min mellom riene de første to timene, men så ble det stabile 10 min mellom dem i 3 timer. Jeg ringte føden og fortalte at ting kanskje var på gang, men at jeg ikke ville komme inn før jeg var helt sikker på å ikke bli sendt hjem igjen. Så jeg avtalte å snakke med jordmor eller legen, og så ringe tilbake når jeg ev. var på vei.

 

Grunnen til at jeg ikke hastet på sykehuset, i tillegg til at jeg ikke var stresset eller trodde at dette var helt ekte rier, var at jeg skulle koke middag til 35 gjester i konfirmasjonen til Tonje denne dagen, og jeg ville ikke svikte henne. Så jeg stilte opp hjemme hos dem kl 1100, og lagde middag, serverte og vasket opp, med regelmessige pauser hver 10-12 min Hele familien min var der, så jeg tok nok dessverre litt av oppmerksomheten fra konfirmanten oppi det hele.

 

Kl 1700 dro jeg hjem og skulle slappe av, hadde da avtalt med jordmor om å komme dit kl 1900. Kl 1800 var riene blitt så sterke at jeg ringte pappa og ba han kjøre, turte ikke å kjøre selv da. Når jeg kom dit var riene blitt så sterke (og 5-6 min mellom) at jeg visste at det kom til å skje denne natta, før hun hadde fått sjekket. I alle fall kunne hun fortelle at mormunnen var utslettet, jeg var helt moden og hodet var godt festet. Hun så også på riene jeg hadde mens jeg var der, at dette var godt i gang.

 

Vi kjørte da hjem til mamma og pappa, så de fikk skifte og så kjørte vi på sykehuset. På veien hentet vi Lise, som også ville være med. Vi var på sykehuset kl 2210, og da hadde jeg allerede 5 cm åpning, og riene var veldig hyppige. Mamma, pappa og Lise hadde innordnet seg på dagligstua, med niste, kaffe på termos og lesestoff, mens jeg travet litt i gangen, før jeg måtte legge meg nedpå litt på fødestua. Så kom Lise og mamma og holdt meg med selskap, mens åpningsriene herjet med meg. Jeg vurderte aldri epidural, men etter noen timer med åpningsrier, ville jeg gjerne prøve lystgass. Den funket dårlig på smerten, men var god å ha å konsentrere seg om, og hjalp meg å puste godt under de intense smertene. Jeg sto mye på kne på en pute på golvet og lente meg over dobbeltsenga som sto der, det var den beste stillingen jeg fant.

 

Pressriene startet ca kl 0030, en liten stund etter at jordmor tok vannet på meg. Da hadde jeg ikke helt full åpning ennå, og jordmor prøvde iherdig å dytte hinnen, som lå litt på siden av hodet, vekk, men klarte det ikke. Jeg lå med pressrier i ca 30 min, uten full åpning, noe som ikke hjalp stort siden hodet sto bom fast.

 

I mellom pressriene sa jeg til mamma at hun godt kunne si at pappa også kunne komme inn, han trengte ikke gå og trave ute i gangen alene, uten å få vite noe, når de to var der og fikk med seg alt. Så lenge de ikke var i veien og ikke maste på meg, så var det bare koselig at de var der alle tre og delte dette med meg, tenkte jeg.

Lise ringte Remi omtrent i disse tider, og sa at nå skjer det, og hun fortalte alt som skjedde fra da av og til første barnegråt (ca 2 timer).

 

Så, endelig, ca kl 0100, ble det full åpning. Men da var jeg så sliten at pressriene var begynt å dabbe av litt. Jeg presset så godt jeg kunne, både med og uten rier, men hodet beveget seg veldig lite fremover. Jeg måtte ut av senga, stå med prekestol, på alle fire i senga, sidelengs og med bøyler, men ingenting hjalp. Jordmor maste på meg om å drikke brus, så jeg fikk i meg noe søtt og dermed mer energi, men jeg ville ikke ha fordi jeg var så kvalm.

 

Etter 1 time med pressing ringte jordmor barnelegen (standard prosedyre etter 1 times pressing), og satte drypp for å øke riene. Legen kom like etter, og da ble jeg klippet og legen la seg på magen min og presset med meg. Og til slutt, kl 0240, kom Christoffer til verden. Blå, og med mye fostervann i lungene, men i fin form. Legen tok ham med seg etter navlestrengen ble klippet, og sugde ut litt vann og gav ham litt ekstra surstoff, og så lå han på brystet mitt igjen. Jeg fikk telefonen med Remi gråtende i andre enden, han hadde virkelig fått med seg alt, stemninga, smertene mine, den første gråten til sønnen vår... For en fantastisk følelse.

 

Så sånn kom Christoffer til verden, en helt fantastisk perfekt liten gutt, med mørkt hår og faren sine øyne.

 

[Murmeline]

Denne fødselen virker jo ikke så ille. Hm, kanskje jeg har hørt for mange skrekkhistorier?