Trenger noen synspunkter om samliv og familieliv!

[englegull]

Har et barn på 16 måneder. Samboer og jeg flyttet fra hverandre da barnet var 9-10 måneder. Vi klarer å ha en god dialog mellom oss nå. Vi har snakket om at det hadde vært fint om vi hadde klart å finne tilbake til hverandre igjen. Det hadde jo vært det beste for alle parter å leve i et forholdsvis harmonisk familieliv. Men da lurer jeg på: hva er et forholdsvis harmonisk familieliv? Hvor mye skal man tåle, hvor mye skal man tilpasse seg? Hvordan ordner dere det økonomisk mellom dere dersom den ene eier boligen dere bor i, og har mye større inntekt?

 

Jeg forstår at alle par krangler innimellom, og intet forhold er perfekt. Men hos oss spriket det en del i grunnleggende verdier. Vi kranglet veldig mye om økonomi. Han eide leiligheten og hadde en stor egenkapital i den. Jeg eide ingenting og var/er fremdeles student. Likevel mente han at fellesutgiftene skulle betales med en halvpart hver. (men i virkeligheten var det slik at jeg betalte mer enn halvparten av fellesutgiftene, medregnet felleskostnader på leiligheten, men ikke boliglånet hans). Jeg gjorde mesteparten av husarbeidet, innkjøp og matlaging, samt var hjemme i permisjon med sønnen vår.

 

Han mente at den eneste måten jeg kunne få eierskap i leiligheten på, var å kjøpe meg inn i leil til markedspris, og betjene dette lånet på egenhånd, noe jeg ikke ville hatt mulighet til med 6000 utbetalt pr mnd.

 

Jeg ville gjerne være hjemme med barnet lenger enn 1 år, og har ikke lyst til å jobbe fulltid med barn under skolealder. Men dette mente han var helt og holdent mitt problem rent økonomisk, hadde ingen forståelse for at den som tjener mest også må bidra mest i en familie.

 

Dette var NOE av problematikken vår. Jeg lurer på om jeg har urealistiske forventninger til kjælighetslivet. Hvordan har dere andre det?

Håper noen tar seg tid til å svare!

[-Hengebuksvinet-]

der den økonomiske fordelingen var skeiv, sånn at den ene hadde mere å rutte med enn den andre. Vi har aldri fordelt utgiftene likt, men heller betalt etter evne. Med det samme vi flyttet sammen var jeg student, og mesteparten av utgiftene falt da selvfølgelig på han. Jeg hadde da aldri funnet meg i at han skulle ha mer lommepenger enn meg, siden man som familie er et team. Og når han var hjemme i permisjon, så jeg på det som en selvfølge at jeg betalte mest. Jeg elsker jo mannen min, og kunne derfor aldri levd i en situasjon der jeg hadde mye penger til å bruke på meg selv og han lite.

 

Når det gjelder å flytte inn i en leilighet som han eier, synes jeg også at den økonomiskemaktbalansen blir skeiv. Da blir det jo mer som om du bor der på nåde, om du forstår hva jeg mener. Om han ikke vil gi deg mer gunstige vilkår for å kjøpe deg inn, bør dere kanskje kjøpe en ny leilighet sammen. Der dere ikke skyter inn egenkapital, men tar halvparten av lånet hver. Jeg kunne i hvertfall aldri følt at et hus var et hjem, om partneren min skulle eie en større del av det enn meg. Det kommer jo litt an på hvordan han har fått egenkapital i leiligheten da, er det ved livsarv synes jeg det blir feil å skulle "dele den" med deg. Men er det ved verdiøkning av leiligheten ville jeg mene det var naturlig å dele denne økningen med deg. Dvs at dere fra nå av deler lånet, og begge står som eiere 50%.

 

Men dere må jo finne ut hva som er riktig for dere. Synes vel uansett at du er litt dumsnill om du satser på å at dere skal bo i en leilighet som er hans, siden du da sitter igjen med like lite om ti år ved et ev brudd. Og satser man på å få barn sammen, bør man vel være litt runde mot hverandre økonomisk. Du bidrar jo på din måte, og på sikt vil det jo være gunstig for dere begge om du tar utdanning.

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg litt igjen i innlegget ditt.. Da samboern min eier leiligheten vi bor i. Han har arvet en del penger og har ikke så mye i gjeld.

 

Da jeg jobbet betalte jeg husleia her på 3000 kr og han betalte på lånet, men dette året har jeg gått på skole. Da har han betalt både husleia og lånet siden jeg også hadde kun 6000 kr i mnd. Jeg betalte da så å si all mat og gjorde det aller meste av husarbeidet..

 

Samboern min har en datter fra før og vi venter vårt første barn sammen til høsten.

 

Jeg skal gå hjemme et år nå og får fødselsstipend fra lånekassa og engangsstønad fra trygdekontoret og med dette skal jeg betale husleia på leiligheten som nå er 4000 kr. Og kommer sikkert til å betale det meste av maten og siden det er jeg som går hjemme om dagene..Men spør jeg om å få litt penger siden jeg har litt lite, så får jeg det.

 

Jeg er også enig med deg at den som tjener mest bør også bidra mest. Han har høyere utdanning noe jeg ikke har, men skal ta etter at jeg har gått hjemme i permisjon. Dvs at han tjener over det dobbelte av hva jeg tjente da jeg jobbet..

 

Samboern min vil også at jeg etterhvert skal kjøpe meg inn når jeg er ferdig å studere.. Noe jeg er litt i tvil om jeg vil..

 

Jeg kjenner meg så utrolig igjen.. Undertegner her med anonym jeg..

[aroma]

Hei!

Jeg anbefaler sterkt at dere blir enig hvordan det økonomiske bør være dere mellom før dere eventuelt kommer sammen igjen. Det høres ut som din eks er svært gjerrig og ikke unner deg noenting. Kan ikke fatte at han i det hele tatt kan komme med utsagn som "dette er helt og holdent ditt problem rent økonomisk" Bare det sier jo ganske mye om din (eks)mann. Flyndrefanten sa også igrunnen det meste her.

Klart at du kan ikke bo i et hus og bidra med ditt uten å få noe igjen for det. Og med det mener jeg ikke bare penger, men også arbeid og barnet deres. Så lenge du går hjemme med deres fellesbarn og gjør arbeid i hjemmet, synest jeg at din mann burde tatt hele de økonomiske utgiftene på sitt eget hus. Du får jo ingenting igjen for det.

Det jeg kan se her er at han tjener fett på ditt tilstedeværende, mens du taper for hvert år som går.

Du må forstå at du ikke kan finne deg i dette.

 

 

[Gjest econia]

Det virker ikke helt som om han er klar til å gi opp sin frihet. Eller klar over hva det vil si å dele.

Dvs han er sikker klar for det, for han ønsker dere jo i livet sitt, men det er ikke sikkert han er klar over hva det innebærer, det er ikke sikker han har tenkt så masse over ting. Det tar litt tid å innse at en nå er en familie. Et team. Ville snakket godt sammen før dere begynner på an igjen. Det er ikke sikkert dere er så uenige til slutt. Sitt opp en plan, og bli enige om hvordan dere skal se på ting.

[Anonym bruker]

Har ikke så mye fornuftig å si (men mye er jo sagt allerede) Vil bare gi min sympati. Jeg kjenner meg en del igjen.

 

Er det ikke omtrent lovfestet at ektefeller skal bidra etter evne til fellesskapet? Og samboere er jo som ektefeller, mangler bare et papir. I praksis er det jo det samme, mener jeg.

 

De tingene du tar opp er jo ting man bør kunne snakke om, på en respektfull, voksen måte.

 

Mannen min drømmer om at jeg skal jobbe fulltid, tror jeg. Han er så ... mann ... Skjønner ikke "vil være mer sammen med barnet". Han ofrer seg jo hver dag. Sliter og strever for oss. Da mener han jeg kan gjøre det samme. Må jo tenke på barnet.

 

Å "tenke på barnet" later til å være ensbetydende med å tjene mest mulig penger.

 

Et harmonisk familieliv består nok av både krangling og enighet, kompromisser og kamelsluking, men tror du ikke en hovedingrediens er respekt? Hvis man bare blåser i den andres ønsker fordi man selv ikke har slike ønsker og derfor ikke forstår dem, da synes jeg utgangspunktet blir skeivt.

 

Forresten, om alle utgifter skal deles 50/50, bør jo alt annet også deles slik. Omsorgen for barna, matlaging, husarbeid.

 

Ikke sant?

 

Hvis mannen arbeider og tjener mest, vil jo en slik konsekvent deling føre til at kvinnen er konstant blakk og mannen er i konstant beit for tid....

[Tildemana]

Jeg tror dette med økonomi vil tære veldig på forholdet. Over tid tror jeg det kan spise opp de romantiska gode følelsene. Fordi det er så grunnleggene, og noe man ikke kan overse. Det er ikke bare en bagatell.

Tenk deg godt om. Ikke bruk bare hjerte, men hjernen også. Virker som om du gjør det, siden du er oppmerksom på denne skjevheten.

 

En god grunn til å tenke på det er også muligheten for at dere får flere barn, som evetuelt vil oppleve en skilsmisse, hvis dette blir helt uholdbare urettferdig for deg.

 

Jeg synes ikke du har urealistiske forventninger til kjærlighetslivet.

Jeg har vært gift i 9 år. VI har felles økonomi. Han tjener de største summene. Jeg får inn penger ved dagbarn, kontantstøtte og barnetrygd. Den som har penger bataler regninger. Ikke noe ditt og mitt.

Alt er felles, vi er jo en familie, alt er den sammen potten. Jeg er også hjemme med barna. VI har nr 5 på vei nå. VI er og har alltid vært enige om at jeg skal være hjemme med dem, og økonomi-uenighet har aldri vært et problem.

Men jeg vet at økonomi-uenigheter er grunnen til mange skillsmisser.

 

Sånne ting som er så viktige for deg, er grunnleggende for et meningsfylt og godt samliv. Denne felles forståelsen for verdier som å være hjemme med barna før skolealder, er utrolig viktig. Han må også synes at det er det viktigste kun kan gjøre, og se veridien i det. Ellers kan han kanskje få den holdiningen at du ikke gjør noe nyttig,men bare "later " deg.

 

Ønsker deg lykke til!