Et år siden i dag..

[Anonym bruker]

I dag er det nøyaktig et år siden broren min forsvant,

og to dager senere ble funnet død i selvmord.

 

Han var gudfar og onkel til barnet mitt, en viktig person i mitt liv som jeg regnet med at alltid skulle være der..

 

Om få uker får jeg barn nr.2, men midt oppi gleden kjenner jeg også

på smerten over at "favoritt-onkel" er borte og at det nye barnet aldri skal få treffe han.

 

Hvorfor skriver jeg her? Vil liksom rope det ut- at alle skal får vite-

at jeg savner sånn verdens beste bror og onkel!

Fred over hans minne...

[Anonym bruker]

Jeg vil bare sende en varm tanke til deg, disse merkedagene er tunge. Det er litt over 3 år siden jeg mistet pappa, og da jeg var gravid var tankene mine mye hos ham. Nå har vi en liten baby som aldri vil bli kjent med bestefar. Og det gjør veldig vondt å tenke på.

 

De beste ønsker for den forestående fødsel! Håper du får en fin barselstid og at du kan kose deg på tross av sorgen.

[Ninni36]

Hei

Vil bare sende deg en liten trøsteklem jeg, og si at jeg tror jeg forstår hvordan du har det. Jeg mistet pappan min ved selvmord da jeg var 11 år, og ved store begivenheter i livet mitt (barn, bryllup etc), kjenner jeg ekstra godt savnet etter han. For han skulle vært der, og det er så meningsløst at han ikke er det....at han valgte å ikke være det selv.

Vi kan kanskje finne mange grunner, og noen ganger forstå at livet ble for vanskelig å leve, men når det kommer til sånne merkedager / hendelser, så føler man seg bare forlatt. Samt at man på en måte føler en bunnløs sorg på deres og egne vegne over at de går glipp av alle disse gode opplevelsene, og sorg over at barna våre ikke får bli kjent med dette flotte mennesket som betyr så mye for oss.

Men, en liten trøst kan være at de kanskje følger med oss allikevel og ser at det går oss godt i livet.

Klem fra meg