Hva er din historie?

[liten og lettmett]

Vi som har litt større barn har gjerne litt andre utfordringer enn dem som er alene med babyer.

 

Selv ble jeg alene for et halvår siden etter at min mann hadde vært utro. Det skjedde brått og brutalt. I løpet av to timer fikk jeg greie på dette, han pakket sakene sine og flyttet. Dette var uken før jul. Så mye for det "perfekte" familieliv

 

I starten var jeg selv i sjokk for å si det pent, men måtte skjerpe meg pga barna. Jeg taklet ikke å snakke med barnefaren, jeg var både såret, sint og lei meg. Ville bare ha ham tilbake samtidig som jeg til tider kunne drept ham. Den dagen han traff barna i julen var det noen andre som sto for overleveringen. Jeg taklet det ikke.

 

Jeg jobbet mye med meg selv for å få til et såpass forhold til barnefar at jeg skulle takle akkurat det å snakke om barna i alle fall. Jeg har bedrevet selvterapi ved å pusse opp hele leiligheten, kaste ut alt av eksens saker. Jeg har vel aldri jobbet med en sånn intensitet noen gang. Men nå holder jeg på å gjøre i stand siste rommet. Jeg har pusset opp hele leiligheten helt alene, og det gir meg en utrolig tilfredsstillhet

 

Etter mekling og et par måneder med mye trøbbel kom samværet i gang. Pappaen har dessverre ikke ungene så mye, nå ligger han på 15 % samvær *sukk* Han har valgt bort hverdagssamværet, han ville ikke. Jeg har prøvd og prøver å få ham til å være med på noen aktiviteter som foregår sammen med barna, men interessen er ikke der foreløpig. Jeg håper den kommer snart. Håpet er at vi får til en 60/40 løsning etter en tid nå.

 

Barna har taklet det overraskende godt. De er alltid urolige første to-tre dagene etter at de kommer fra faren, men det er bedre nå enn i starten. Jeg vet de har det fint hos ham, så jeg benytter mine dager uten barn til å være voksen og gjøre ting jeg ellers ikke får tid til.

 

Samarbeidet med far fungerer nogenlunde greit. Om jeg blir sinna, så tenker jeg at det er bare barna det går utover og velger heller å få bruke venninner og familie som klagemur ved en senere anledning.

 

Hvordan er det med dere?

[b@remeg]

Hei, vi har det noe likt tror jeg, her er min historie: jeg var gift, hadde vært gift i 8mnd da jeg ble gravid( hadde to barn fra før) han tok ikke det bra, prøvde å true meg til abort, men jeg klarte det ikke, gikk da gravid og hadde en mann som hver dag fortalte meg hvor feil jeg hadde tatt.

Når jeg var 5-6mnd på vei fikk jeg nok, enten fikk han velge meg og barnet ellers flyttet jeg, han gråt og ville ikke at jeg skulle gå..

 

Tiden gikk og det ble litt bedre han sa ikke noe mere men jeg så blikkene hans, da jeg hadde 4 uker igjen til fødsel sa han at han ikke ville mere; han ville ikke bli pappa igjen.........

Det var litt av et sjokk, fant senere ut at han hadde noen andre.

 

Den tiden etter at han fortalte at han ikke ville mere gikk jeg vel mere eller mindre i tåkeland, trodde hele tiden at han ville komme tilbake, kunne jo ikke snu ryggen til et lite barn?

Jeg flyttet ut en uke før jeg fødte, var så langt nede at legen sendte meg på sykehuset, hvor de satte igang fødselen.

 

Tiden rett etter at jeg kom hjem husker jeg nesten ikke, satt alene med en nufødt baby, en datter på 3 og en sønn på9, den første uken sov jeg nesten ikke, barnefaren hadde lovet å hjelpe til men det gjorde han ikke.

 

Jeg vekslet mellom gråt og sinne ,hatet har aldri blitt borte, han kom heletiden med tvetydige signaler( tror han skulle holde meg der i tillfelle hun ikke ville mere) etter 2-3mnd begynte jeg å komme meg på bena, var full av faen og nektet å møte han mere, fikk andre til å ta imot og levere ungene( de eldste) jeg bare kastet opp hvis jeg måtte møte han.

 

Dette er nå 2 1/2 år siden, jeg har en ufattelig snill og god samboer, har aldri trudd at jeg skulle møte noen som tar så godt vare på meg og barna, han er det beste som har hendt meg.

Har fortsatt problemer med barnefaren, blir dårlig hver gang jeg må treffe han, han gjør alt for å gjøre ting vanskelig for meg, bruker ungene sånn at jeg har det jævlig, men han kjenner ikke meg lengere, jeg er ikke den naive lille jenta han var sammen med, det er jeg som sitter med alle korta nå, han vet det bare ikke. jeg har brukt de årene som har godt og bygd meg selv opp, jeg er sterkere og ingen skal få pelle meg på nesen livet er herlig

[Gjest]

Min historie.

 

Jeg er alene med en gutt på 5 1/2 år.

Jeg og pappaen gikk fra hverandre når gutten var 2 år gammel.

Aaah, det var en deilig tid. Jeg fikk jo plutselig en unge mindre å ta meg av.

Pappaen er psykisk syk, han gikk til legen en stund etter bruddet og fikk da diagnosen manisk depressiv.

Hadde jeg visst dette på forhånd hadde vi kanskje klart å holde sammen, siden jeg da nok hadde taklet ting litt annerledes.

Nå er det slutt for godt, med mindre han en dag blir frisk, eller kan fungere normalt i et normalt liv. Noe som nok aldri kommer til å skje.

Som dere sikkert har skjønt, så er samvær nær sagt ikke-eksisterende, desverre.

[Benemor]

Min histore..den korte..kunne sikkert skreve i evigheta:P

 

e åleina me ei på snart 6 og ein på snart 10 mnd..di har forskjellig far..

pappa til julie va eg samboer med men da begynte å skranta da eg va gravid pga at han tok litt for møkje pillere..sjønte ikkje med ein gang at han va blitt pillemisbruker men fekk nok da julie var 1 år..burde ha kommen meg vekk for lengst da..for å sei da sånn...

flytta da tilbake til der eg kjeme fra..

traff ein da julie var 2 år men budde aldri i lag..han ville ikkje ha unger og ville egentli ikkje bu på dinna plassen så da eg blei gravid blei da et helvette..rett å slett..så han flytta når steffen var 3 mnd...skal ikkje ha kontakt..

pappa te julie har hatt hu lite..skal egentli ha hu ei helg i mnd..noko han har bestemt sjøl men blir som oftast 1 gang i halvåret,,ikkje noko kjekt for julie for hu e gla i pappaen sin...han har blitt kvitt pillemisbruket..trur eg...har hørt rykter men han har ny familie og unger så stoler på kjerringa at hu tar vare på julie når hu e der..ellers e hu hos famora si ofte siden hu bur i nærheten..

far te steffen har ikkje fortalt venner eller familie at han e pappa..litt trist men...

eg trives no her åleina eg me mine gullonger....

 

[Anonym bruker]

Herregud for noen mannfolk!!!!!

Ærlig talt, det går da ikke an å oppføre seg sånn som det dere beskriver??? Håper jeg er heldigere med min:-))

 

Lykke til jenter, stå på!!

[solstjernen - seksbarns mor]

Ja eg er sjokka over at det finnes slike menn, men har også et barn med en eg ikke bor med.

 

Eg har en sønn på 8 år som eg fikk med min samboer og førstekjærlighet. Men etter 4 år med bråk og utroskap, ja mye tull så var det nok i slutten av 99. (men eg er gift i dag og har fått to jenter med min mann)

 

Far til sønn min har også tulla mye med samvær, det blir ofte noen måneder i året der han ikke kommer. I fjor var han borte i nesten 4 mnd, for han var blitt kjæreste med ei 14 år gammel jente (han var da24) herregud for et styr... jaja... Eg er glad han ikke er så mye her og roter til livet til meg eller guttungen. Me har prøvd famileverns kontor, og det går bra noen månder men så er det tilbake til det gamle tullet. Ja trett av det... Det er tøft å være mamma når pappene skal gjøre det så vansklig....

[Gjest vinterbrud]

Jeg har vært alenemor siden fødselen.Jeg ble separert seks,syv måneder på vei med lillejenta.

Separert pga psykisk og fysisk mishandling.Han har truet med å kidnappe henne,så han har henne ikke på overnatting ennå.

Lillejenta er snart 3 år,og vi har det kjempegodt sammen.Men jeg skulle gitt mye for å få leve et liv i fullkommen trygghet.jeg stoler ikke på han,han har vært voldelig mot meg foran jenta da hun var baby.

Han har henne noen timer annen hver helg,det går bra.Hun liker faren sin.

Jeg prøver å fortrenge alt det onde,og tenke fremover.