hjelp snart ikke alenemor mer.....

[Anonym bruker]

Jeg har vært alene med mine 2 gutter på 7 og 10 år i 6 år. Venter gutt nr 3 snart. Føler at det å flytte sammen med noen er ett slags brudd. Jeg skal bryte med vår 3 somhet.Min og gutta. Vi har hatt våre fredager, vår hverdag, våre frokoster, vår kos .Det har bare vært oss 3, pågodtog vondt.Pappaen til gutta bor i ett annet kontinent han ser vi aldri. Vi har det fint, vi har vårt lille rotete hus, en sliten hage, ett gammelt vrak av en bil som det er flaut å kjøre for den lager så mye lyd. Gutta kommer opp i sengen ofte, og vi ligger å prater alle 3. Jeg kan ikke huske noe annet liv enn bare oss 3. Vi har slitt og vi har hatt det godt. Vi glemmer nok oftere lekser en 2 foreldre familier, og ting kan være på halv 12 av og til,men vi har det godt. Men nå har jeg sagt jeg skal flytte til kjæresten min. Jeg vil og ikke vil. Får press fra familie.Kanskje jeg egentlig ikke vil.Jeg vil ha det sånn som nå. Jeg har mine gutter alene,de er bare mitt ansvar.Jeg oppdrar dem alene.nå skal jeg dele det med noen. Jeg vet ikke ......om jeg vil....har drøyd den så lenge at jeg føder kanskje før vi har flyttet sammen. må tilføye at jeg elsker kjæresten min, han elsker meg, men vi krangler masse også.Han elste sønnen min maser om å flytte til han, han minste vil ikke. Kjæresten min har 3 barn fra før. Noen råd dere kan gi meg? Skal jeg vente? Er også redd for brudd og barnefordeling hvis det skulle gå galt......

[Anonym bruker]

Forstår veldig godt dine tanker! Jeg ser selv for meg at det blir vanskelig å la en ny mann komme inn og ta en del av "det som er mitt". Med det mener jeg ansvar for barna og å delta i avgjørelser på små og store ting.

Jeg ser for min egen del at det er lett å bli hengt opp i at jeg liker å gjøre ting slik jeg gjør det, og tror det blir vanskeligere å venne seg av med sine måter jo lengre man er alene.

Ser at det også kan være fordeler med å være to, men for meg har ikke det vært nok fordeler ennå hvertfall...

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg har akkurat de samme tankene..

Mange sier til meg, -åh stakkars deg, det må jo være tungt å være alene..

Jeg stiloler helelr spørsmål ved hvordan man klarer å være 2..

 

Np styrer jeg hverdagen min selv, ikke noen andre å dele avgjørelser med enn min vesle prinsesse, og hun er mer enn gjerne med på det jeg vil

 

Hadd type som overnattet en helg i ny og ne.. Jeggledet meg jo til ha skulle komme p besøk, men herregud så godt det var være alene igjne når han dro.. Tror nok ikke tiden er moden for en mann her i huset enda nei.

 

Nå skal faren til jenta mi prøve å ha helgesamvær med henne, (aldri hatt henne uten meg tilstede før, og vært med henne veldig lite p 2 år og 8 mndr) Så når hun ikke sover i sengen sin kan det nok hende at ensomheten tar overhånd..

Er jo bra for henen at faren vil begynne å ta ansvar, men vi har det jo så fint som det er nå vi, vesla mi og jeg..

[Anonym bruker]

Jeg har vært der før. Jeg hadde et utrolig godt liv sammen med meg og mitt barn, vi levde slik vi ville og gjorde alt på vår måte. Så fikk jeg kjæreste og gikk mange runder med meg selv før jeg lot ham flytte inn til oss. Jeg ble fort gravid med nr. 2 og vi levde et greit familieliv.

 

Nå er jeg blitt alene med begge to, og akkurat slik jeg ser det nå så vil jeg aldri ha noen mann inn i huset igjen. Men jeg skal aldri si aldri.

 

Men det går jo an å bo på andre måter enn å være samboere/gift også. Det er flere og flere som er særboere, altså kjærester med hver sine hjem. Det er en form jeg godt kunne tenke meg i fremtiden. Jeg trives med ungene alene på morgenen, våre rutiner, ikke krangle om fjernkontrollen, etc.

[røre-røre og lille umulius]

Jeg har bare ett godt raad aa komme med. Lytt til magefolelsen din!

 

Kanskje er det ikke rett tid til aa flytte ilag.Kan du ikke snakke med kjeresten og kanskje bli enige om aa utsette flyttingen litt?

 

Aa flytte ilag bor gjores naar man er sikker paa at dette er det riktige for deg og for guttene dine.

 

Vet ikke jeg,men lytt til hva folelsene dine sier er det rette.

 

Lykke til i hvertfall:)