50-50, er det best?

[Anonym bruker]

Vi fikk et barn sammen og har delt foreldreansvar. Planen er at barnet skal være hos far annen hver helg og en kveld i uka når han blir litt større. Har nå sittet å lest mange innlegg her om 50-50 deling av barna. Mange mener at det er egoistisk av den ene parten, da gjerne mor, som ikke vil gi den andre 50 % samvær eller delt bosted.

Ja vel. da er jeg en stor egoist. Mitt barn vil aldri få noe annet en vanlig samvær( etter dagens norm).

Har jeg noen god grunn får å mene det?

Jeg er av den oppfatningen at vi alle har det best med et hjem. Et sted hvor vi hører til, hvor vi har tingene våre. Hvor venner kan komme å ringe på døra. Stabilitet og trygghet.

Klart barnet har like mye rett på den andre foreldren, men det var noe vi som foreldre valgte bort fra barnet når vi bestemte at vi ikke skulle leve sammen!!!!!!!!!!

Urettferdig, ja kanskje det. Men hvem har sakt at livet er så rettferdig da?

Nå kommer det vel en masse innlegg som fortelle meg hvilken forferdelig person jeg er.

 

Ja, ja!

Finner det best å være

[Anonym bruker]

jeg er helt enig med deg jeg !! I alle fall når det gjelder ganske små barn! De trenger stabilitet, ett hjem, og da trur jeg det blir mye kosligere for dem også å dra til pappa! (eller mamma, dersom de bor hos pappa). Trur faktisk det er de færreste mødre som ikke vil sitt barns beste, og å få slengt i trynet at man er ego da gjør vondt. Er mange stemødre som ser saken fra en annen side her, men de tenker nok mest på sine menn,ikke barna.

[liten og lettmett]

Mine barn er vokst opp med sin far og meg. I utgangspunktet ønsket jeg å dele 50/50 for barnas del, dessverre ble det ikke slik. Vi nå noe tilnærmet 60/40.

 

Men mine barn er like trygge på oss begge to. Det er det jeg tror det er det viktigste for å få til en samværsordning med mye samvær.

 

Jeg mener også at en del unger er utrygge under samvær fordi de ser samværsforelder for sjelden. Når barnet er lite så er 1 uke lang tid. Hadde barn og foreldre hatt oftere samvær hadde nok dette løst en del problemer mange her opplever med utrygge barn. Men ingen barn er like, og det er barna vi må ta hensyn til.

 

Hyppigere samvær kan jo f.eks. være at samværsforelder tar med barnet på en aktivitet et par ganger i uka også. Trenger ikke overnatting bestandig for at det skal være samvær.

[Anonym bruker]

Jeg tror heller ikke 50-50 er en bra løsning. Det er nok best for foreldrene, da de slipper å krangle om hvem som skal ha barnet mest og hvem som er best egnet osv. Men mange foreldre, som oftest fedre, tenker mest på at det skal være rettferdig, at det skal være likestilling og at far har like stor "rett" på å ha ungen. Det er kanskje det beste for foreldrene og det mest "rettferdige", men det er veldig egoistisk av de som tenker sånn, for det er ikke det beste for barna.

 

"Barnets beste" har ingenting å gjøre med likestilling eller rettferdighet for foreldrene. Barnets beste, i de fleste tilfeller, er å ha et fast, stabilt hjem, med en stabil, trygg og ansvarsfull omsorgsperson.

Hadde du likt å bytte hjem annenhver uke?

Det er dessuten mye mer man må tenke på enn bare det at barnet skal ha like mye kontakt med begge. Alle barn trenger faste trygge rammer, oppdragelse, rutiner osv... Det blir veldig vanskelig hvis barnet skal bo annenhver uke hos hver av foreldrene, spesielt hvis foreldrene har veldig ulik livsstil og syns på livet. Og kanskje er uenige i oppdragelse og hvordan man tar seg av barn.

Barnet vil da annenhver uke måtte leve på to helt forskjelige måter, forholde seg til forskjellige regler og rutiner etc. Det kan også bli veldig slitsomt i lengden.

 

Det det da vil ende med er en haug med barn som vokser opp til å bli forvirrede, usikre, utrygge, ustabile voksne som kanskje får store problemer med å "finne seg selv" vite hvem de egentlig er, hvor de hører til osv... Det verste som kan skje er at barnet utvikler en personlighets forstyrrelse fordi det aldri har fått muligheten til å utvikle en, sin personlighet.

 

Ja, jeg er mor selv, og jeg er sterkt imot en 50-50 deling. Det er ikke fordi jeg er egoist, men jeg mener absolutt at det ikke er bra for barn å bo sånn.

Stakkars barn sier jeg bare

 

 

[Anonym bruker]

Det ideelle hadde jo vært om mor og far hadde et godt foreldreforhold og samarbeid, og bodde i nærheten av hverandre. Så kunne barnet bodd fast hos den ene, og kommet og gått som det selv ville til den andre foreldren, funnet på ting, overnattet som det ville selv etc. Uten noen form for fast samværsavtale.

Det tror jeg ville vært det absolutt beste for barnet.

[liten og lettmett]

Jeg synes veldig mange som diskuterer dette temaet er altfor kategoriske på enten eller. Hvorfor ikke ta med i betraktning at alle barn er forskjellige? Det den ene finner greit å forholde seg til, kan være traumatisk for den andre.

 

Savner en mer nyansert debatt rundt dette her jeg. Det er jo en forutsetning at barna klarer dette også, ikke at bare foreldrene klarer det.

 

Er uenig med deg i at dette kun er for foreldrenes del. De jeg kjenner som ha 50/50 deling har et meget godt samarbeid (noe som er en forutsetning), de bor i samme nærmiljø og deler på det meste. Barna anser at de har to hjem, et hos mor og et hos far.

 

Se det litt på andre siden. Hvis barnet kun skal være hos samværsforelder annenhver helg, tror du ikke barnet da føler at det aldri får tilknytning til det hjemmet? At det bare er på besøk? Er det noe bedre for barn? Tror du ikke barnet da vil bli forvirret og ikke føle tilhørighet?

[Anonym bruker]

jeg tror barnets alder og hvor mye kontakt det har hatt med far er veldig viktig!!!! Kan ikke bare si at det er bra eller ikke bra!

[mamman&andrea]

Det har ingenting med det å være egoistisk fordi det ikke vil gi 50/50. men poenget til mange av de som diskuterer dette, er at det alltid er mor som tar avgjørelsen. Gir det deg noen rett til å være den som bestemmer alt, bare fordi det var du som gikk gravid? Hva om det var du som kun fikk se barnet ditt anna hver helg og en kveld i uka? Hadde det vært allright?

Prøv å sett deg litt i fars situasjon, og ikke bare se det fra din egen side.

[ana baroma]

Barn er barn - fra de er født til de er store - og for foreldre er de barn hele livet:-)

Når to foreldre skiller lag, så skjønner jeg at det kan bli vanskelig å fordele samværet. Mange kvinner gjør nok som min manns ex - lager et forslag og sier at han må skrive under. Hun gikk, og han satt i sjokket og skrev under. Men han har altså vanlig samvær - men vi har sagt at det får være sånn (mest for å unngå en stor konflikt med mor) til barnet er stort nok til å komme med egne meninger.

 

Dere som er kategorisk mot 50/50 (for klart jeg ser at det ikke er det beste for alle) - hvorfor ikke lete etter noen positive ting her?

Jeg kan nevne at min stesønn sier at han har to rom, to hjem og to foreldre. Men vi får liksom aldri tid nok sammen til å gjøre alt vi vil. Vi får ikke tid nok til å drive oppdragelse, til å jobbe i hagen, til å dra på en fisketur, til å bare være en familie! Dermed står og faller mye på mor, som heller bruker besteforeldrene som barnevakt enn oss. Og ja, vi bor ikke langt fra hverandre. Vi gleder oss alle tre til ferien, da vi skal være hjemme noen dager før vi reiser, bare for å få tid sammen. Tid til å leke med katten, til å leke med tingene sine, til å klatre i trærne og til å sitte på fanget til pappa og bare prate.

 

Det er jo sånn at barn tilpasser seg ofte lett, men vi voksne er ikke så lette å ha med å gjøre. Og så lenge en del kriterier ligger der - som for eks at man samarbeider bra, bor i nærheten og at ungen er av den typen. Det er lettere for et barn å falle til ro ved å være et sted i en uke, enn i tre dager (og som hos oss, bare en... Det blir liksom ingenting!)

 

Jeg vil at far skal få lov å være far, på lik linje med mor - og jeg tror ikke at ungene tar skade av å ha to hjem. Nødvendigvis iallefall:-)

 

 

[Anonym bruker]

min barnefar skal selvfølgelig få være barnefar, men det er ikke sant at barn er barn fra de er født til de er store! De små utvikler jo seg hele tiden, og slik som ditt stebarn, er han stor nok til å sitte på fanget å prate, da er han stor nok til femti-femti. Men jeg tror ikke du helt vet hva du snakker om, for uansett hvor gode fedre de er, tror jeg ikke de har godt av femti-femti deling fra de er så små. Selvfølgelig takler de det, men jeg tror ikke det er bra!!!

[ana baroma]

Selvfølgelig mener jeg at barn utvikler seg:-) Men for foreldrene er barn barn hele livet - og ungene vår hegner vi om og kan få fram det beste og det verste i oss. Jeg tror femti/femti kan funger godt for alle parter (også ungene) fra de er ganske små - men jeg skjønner jo at det er uenighet om den saken.

 

Men det må da være noen som har denne ordningen?? Fortell hvordan dere opplever det:-))

[Anonym bruker]

men herregud da menneske.. har du barn selv??????

Du skjønner det, at så små barn har ikke tidsperspektiv (når de er ett år), og derfor kan de få sorg når de er så lenge borte fra mamma.

Selvfølgelig er barn barn, og vi elsker dem, men i de aller fleste tilfeller så er det nå mamma som har hatt hovedomsorgen, og for da å gå rett over på femti-femti den dagen barnet fyller ett år, eller to, det er galt! Rett og slett!

Virker bare som en "perfekt" stemor du, som egentlig ikke vet hva du prater om! Det fungerer sikkert godt for alle parter les;far og mor, men barnet blir helt sikkert forvirra

da trur jeg vanlig samvær + at far kan ta barnet en ettermiddag eller dag her og der, en aktivitet når det blir eldre osv. er mye sunnere for BARNET!

[liten og lettmett]

Små barn har bedre perspektiv enn du tror.

 

Selv har jeg vært borte fra mine barn i en uke av gangen fra de var små, fordi jeg studerte borte. Om de var hos pappaen eller hos mormor varierte. Men de har alltid vært trygge og harmoniske barn. De har aldri vært utrygge når jeg kom tilbake, dette er noe de venner seg til på lik linje med andre ting.

 

Som jeg har nevnt tidligere her, så er ingen barn like og takler dette på forskjellige måter.

 

Hvorfor er "vanlig" samvær bedre for barnet? Det har jeg opplevd med flere at skaper utrygge barn.

[Anonym bruker]

dette er jeg ikke enig i, men det er så. Tror ikke det er bra.

 

[liten og lettmett]

Og hvorfor er det ikke bra? Ser du ikke at barn er forskjellige på samme måte som voksne er det?

[ana baroma]

men kjære deg da?!? Jeg har for det første utdanelse og erfaring med barn, og jeg har da ikke snakket om 1-åringer her? Jeg er ikke perfekt - men jeg må da få lov til å mene noe likevel? Men jeg mener nå at far kan være en vel så god omsorgsperson som mor. Men mulig det skjer noe med det genet når man føder selv...

[liten og lettmett]

Ikke hos alle

[Anonym bruker]

jeg er en annen anonym, må bare si det:) Men ønsker ikke stå fram med nick her.

Men jeg har verdens beste pappa til jenta mi, og hun elsker han, men hun er så lita enda. (6 mnd). Likevel får han ha henne annahver lørdag over natta og så mye han vil ellers i uka (altså noen timer her og der).

Etter hvert håper jeg at vi kan få til en grei samværsordning, men jeg ønsker ikke femti-femti, og i alle fall ikke når hun er så lita som hun vil være når samvær trer i kraft.

Jeg VET at fedre kan være like godt omsorgspersoner for barnet, akkurat som besteforeldre kan det, men her er det også snakk om stabilitet, rutiner og forutsigbarhet, og det er nesten umulig når man pendler slik. Mor og far vil alltid gjøre ting litt annerledes uansett.. Da må man sette seg ned og sammen komme fram til hva som er det beste for barnet.

selv om alle barn kan takle det, og være harmoniske og snille barn, og selv om man arbeider med barn og har utdannelse innen området, så vet man ikke alltid best av egne erfaringer.

da må man høre hva helsesøstrene sier, og familevernkontorene, og de er enige med meg.

[liten og lettmett]

Det er forskjell på babyer og barn fra 2 år og oppover. Det er ikke alle som er alene med babyer.

 

Nå har jeg nettopp vært gjennom mekling på familievernkontor for et halvt år siden, da jeg la frem ønsket om 50/50 var det ingen som reagerte. Ungene var da akkurat fylt 3 og 6 år.

[Anonym bruker]

men når barna er 3 og 6 år syns jeg saken forholder seg helt annerledes! Da har jeg ingenting i mot det!

[Anonym bruker]

mens tante bassa mener jo (og hun har ikke barn en gang), at barn er barn fra de er nyfødte og derfor burde man visst bare begynne med femti-femti deling med en eneste gang, for far er jo like gla i barnet. Ja selvfølgelig er han det, men det er barna som er viktigst her..

 

[liten og lettmett]

Og jeg mener fortsatt at mine barn hadde klart å være 50/50 hos hver av oss selv om de hadde vært halvannet år gamle. Det kommer helt an på barna og hvordan vi som voksne håndterer situasjonen.

[Anonym bruker]

og da får du bare mene det, og jeg mener at de fleste barn er for små da. fins sikkert unntak,men det er unntaket som bekrefter regelen

[Anonym bruker]

Rett barnets beste har ikke med retferdighet og likestilling å gjøre. Men uansett hvordan vi snur og vender på det, er begge foreldrenes tilstedeværelse viktig for barna. Og det er viktig at de føler seg hjemme hos begge parter.

 

Dette med usikkerheten er bare noe tøv! Vil si det er stikk motsatt, man får tilhørighet. Er ihverfall min erfaring.

 

Når det kommer til usikkerhet, "problemer med å finne seg selv", osv som du nevner. Vel synd å si det, men dette er ofte et større problem hos de som vokser opp med en alenemor, en med deltbosted. Men la det være sagt. Her er det og mye snakk om at fedrene ikke vil/får være til stede, og mange andre triste faktorer.