Hvordan all verden greier dere å ikke være sjalu?

[Anonym bruker]

Tar gjerne imot tips og råd, for jeg blir gal av dette.

Vil ikke ha noe med verken moren eller ungen å gjøre.

Jeg har et stort problem der.

Er ikke bare å gjøre det slutt heller.

 

I stebarnet mitt ser jeg kun moren, og morens oppførsel.

Ser henne sitte på fanget til pappa, så ser jeg eksen hans.

blir dårlig humør hver gang mannen min nevner navnet på ungen eller xn, det er jo et navn de 2 sammen har funnet på.

Ser ikke på ungen som hans heller, bare hennes, og vil helst ikke ha den ungen her noen gang.

 

Det er mine innerste tanker som ingen, ingen vet om. Bare jeg.

Hjelp meg noen, hva kan jeg gjøre?? Trenger ingen sure moralprekner, men tips om hvordan jeg kan takle dette bedre.

 

Er det andre som har det på samme måten???

Igjen velger jeg å være anonym pga dette er mine aller innerste tanker, og vil ikke at NOEN skal vite om det. HJELP!!!

[Anonym bruker]

Huff, det er ikke godt å ha slike tanker. Jeg har vært i den situasjonen selv. Men av en eller annen grund så har de forsvunnet. Heldigvis.

 

Bli kjent med barnet. Ta han/henne med på kino eller spill ett spill med h*n. Spør hvordan h*n har det hjemme, hva h*n finner på om dagene.

 

Gjør noe som gleder barnet. Da får du positive tanker om barnet også når du ser hvor glad h*n blir.

 

Også må du huske at; det er deg han er sammen med. Det er deg han elsker.

 

Lykke til, det er desverre ingen fasit svar på dette.

 

Men glem moren og konsentrer deg om barnet.

 

 

[Anonym bruker]

Hvor lenge har dere vært sammen da? jeg gjør masse ting alene med barnet, og det går fint helt til pappan er inne i bildet igjen. da kommer sjalusien krypende... det er værst når jeg ser dem sammen. Blir helt knust inni meg. Vil ikke ha det sånn:( Vi har vært sammen i 3 år, 3 slitsomme år... Hadde jeg visst at det kom til å bli slik hadde jeg aldri knyttet meg så til ham. Er for glad i ham til å bare gjøre det slutt...

Tusen takk for sakelig svar forresten. Håper mine problemer vil forsvinne en dag også, men sånn som jeg ser det nå finnes det ikke håp.....

[Anonym bruker]

Har 2 råd:

1. åpenhet overfor mannen din. Du vil ikke ha det slik, fortell det. Hvis han kan inkludere deg i fellesskapet på en kjærlig måte, så kanskje det føles lettere. Hos oss sitter jeg like mye på fanget som stebarna, det høres sikkert teit ut, men så føler jeg meg ivaretatt og sjalusien har bleknet. Stebarna er så vant til det, de bryr seg ikke.

2. Trening! Ut på tur, frisk luft, gjerne alene eller med venninne. Ingenting er som å få luftet seg ut litt. Det gir rom for nye tanker og gledesfølelse. Glede, det er det beste middel mot sjalusi. Finn gleden!

[Anonym bruker]

Vi har vært sammen i 5 år og har 2 barn sammen. Det forsvant sikkert når vi fikk barn sammen. Når h*n sitter på fanget eller holder i pappa`n sin så tenker jeg at det er slik det skal være. Det er normalt. Og jeg ser at far er glad i barna sine.

Når barnet kommer så leker h*n med søskene sine. Og jeg ser hvor glad de er i henne/han. Og flere dager før h*n kommer så maser de om at vi skal hente henne/han.

 

Og jeg og samboeren min snakker hele tiden om ting som kommer opp (eller jeg snakker da..hehe). Jeg kan være helt ærlig til han om hva jeg føler og han støtter meg (innimellom).

 

 

[Anonym bruker]

Jeg er helt enig med deg. Gode råd )

[Gjest marie-s]

Hei!

Synes nå det er bra at du er bevist på desse følelsene jeg og ønsker å gjøre noe med de. Tenk, han valgte jo deg i steden for å forsatt kunne bo sammen med datteren sin og moren hennes.

Ellers så tror jeg at sjalusi kommer av at man er litt usikker på seg selv i noen situasjoner. Hva med å prøve å bli kjent med datteren? Gjøre noe sammen, baking, maling osv.?

Et tips: ikke få barn med han før du er over dette, da kan du ubevist ende opp med å tvinge han til å velge mellom barna sine.

Her er noen ting å tenke litt over, kanskje finner du svaret selv da:

Hvordan er din fortid? Har du kontakt med dine ekser? Eventuelt hvorfor eller hvorfor ikke? Har han noen grunn til å være sjalu på de? Alle har en fortid så prøv å tenk tilbake, hvor kommer sjalusien din fra? Var du sjalu på venninner når du var mindre? Typer som har vært utro?osv.

Selv er jeg aleneforsørger og alt for lite sjalu, høres kanskje litt vilt ut det også, men har nå blitt dumpet p.g.a. det også....han mente jeg var for lite intressert, så noe sjalusi kan nok være sunt, men ikke ovenfor et barn som du selv sier.

[aroma]

Yes, veldig like følelser her også, men grunnen til det er så mye. Tror jeg hadde taklet det annerledes hvis ungen til min mann ikke hadde vært så negativ i forhold til meg. Har gjort mye for å tilfredstille han, men ingenting er godt nok.Han ønsket meg vekk helt fra dag en, var sur, vanskelig og krevende.

Når det gjelder datteren, er forholdet mye bedre, men det negative er at hun er snytt ut av nesen på moren, så jeg ser eksen i henne stadig vekk, og spesielt hvis hun aser seg opp over noe, men det er bare noe jeg må takle, og det kan jo ikke hun noe for. Men vil ikke si at hun ikke er snill og grei å ha med å gjøre, for det er hun, og jeg synest som oftest det er kjekt når hun kommer.

Og så er det min mann, han er ofte mye mer opptatt av særkullsbarna, og har forskjellsbehandlet hele tiden selv om han innimellom prøver å ta seg sammen, men det varer bare en liten stund, så er alt ved det gamle igjen.

Så er det eksen da, hun er en av de mest sleipe utspekulerte menneskene jeg vet om. Fin oppi trynet til alle og enhver, men falsk som bare det. Jeg blir kvalm bare jeg hører den sleipe finfalske tonen hun bruker i telefonen.

Og hvis hun ikke får gjennom ønskene sine blir hun helt vill. Presser, bruker ungene, forlanger at jeg skal vekke min mann etter han er lagt osv..Jeg klarer henne bare ikke.

Og ofte ender det med at min mann gir etter for kravene hennes for å få fred, noe som irriterer meg noe grenseløst. I tillegg er ungene fullstendig hjernevasket av moren sine meninger og løgner, og de står ved hennes side i de fleste situasjoner. En følelse som jeg stadig sliter med er at jeg ser for meg eksen når hun får en av byene sine i telefonen mens ungene står å lytter i bakgrunnen. Akkurat som en klan som rotter seg imot oss. Og jeg tror faktisk jeg er svært nær sannheten der.

 

Ja slik er det her, ikke noe kjekt i det hele tatt.

Alt dette tilsammen gjør at det ikke går noe særlig bra, og sjalusien og bitterheten blomstrer i alle retninger.

Noen som har lignende situasjon?

[Anonym bruker]

Går det ikke an å bli kvitt denne biomoren da? he he:) du får skrive en krimroman, hvor du myrder henne....

[Anonym bruker]

Du er ikke alene om slike tanker. Kjenner meg litt igjen i de. Veldig tungt i perioder, tenker tanker om å forlate mannen min pga dette.

[Anonym bruker]

Hei igjen, HI her, vil bare takke dere alle sammen for mange flotte svar. Tar det til etterretning. Men tror bare ikke jeg greier å takle dette mer. Irriterer meg hver gang mannen min gir etter for eksen, så sitter hun der fornøyd tilslutt. Vil ikke at hun skal være fornøyd.

Høres sikkert ondskapsfullt ut, men jeg kan bare ikke noe for det. Greier ikke styre disse tankene. Dere aner ikke hvor mange timer jeg har brukt for meg selv for å finne ut av disse følelsene i de 3 åra vi har holdt sammen, det er først nå jeg har funnet årsaken(e) og kan skrive ned følelsene mine konkret.

Jeg vil iallefall aldri råde noen til å bli sammen med en mann med barn fra før...

Igjen vil jeg takke for alle gode og vennlige råd og forståelse!

[♥Snulder]

He he.. henger meg litt på aroma her jeg da:) Men jeg har nok ikke så sterke følelsesutbrudd! Jeg finnes faktisk ikke sjalu på mor til samboers barn. Synes mest synd på ham som må drasses med disse jeg da... Ungen er et offer for fri barneoppdraqgelse, og mora er som hentet fra 60 tallets hippiperiode!! Til og begynne med tok jeg det litt innover meg at jentungen var et hurpeskinn, men når man er i nærheten av mora så skjønner man hvorfor. Min jobb er å IKKE senke meg ned på samme nivå som dem.

Det er klart at når man er forelsket i noen så kunne man jo tenkt seg å ha vært den eneste ene.. Men dette blir mer avdempet etter hvert. Det blir naturlig. Som en annen innlegger over her sier så har vi selv en fortid. Hold ut! Det går bra til slutt! (tror jeg...)

[Anonym bruker]

Jeg hadde det på samme måte som hovedinnlegger. Min stesønn er attpå til så lik mora at min mann har lurt på om han er faren fordi han ikke ser seg selv igjen i han .Men han har ikke noen grunn til å tro at gutten ikke er hans sønn.

 

I mitt tilfelle ble biomor så slitsom og mine følelser så vanskelige at jeg ønsket skilsmisse.

 

Jeg var helt tydelig overfor min mann at eneste grunn til at jeg ønsket skilsmisse var biomor og mine vanskelige følelser overfor henne og hennes oppførsel , samt at jeg slet med sjalusi.

 

Min mann nektet å skille seg og enden på visa ble at han kuttet samvær med gutten for å slippe å ha mora i vårt liv. Dette gjorde han UTEN press fra meg , jeg ville skilles framfor at han skulle gi opp samværet , så det ble helt og holdent hans valg.

 

Så sånn kan det å gå.

[alfaalfaalfaalfa]

Mannen min gjorde så å si det samme. Kuttet ikke samvær med barnet, men kuttet all kontakt med moren. Da han nektet at HUN skaulle være en grunn til at det ble slutt mellom oss...

[Anonym bruker]

Queens

 

Vi prøvde også å kutte bare mor.Men fikk det ikke til fordi forandringer ol må jo varsles.

 

Vi satser nå på at stesønnen tar kontakt selv og er så stor at biomor ikke trenger å ha nesa si i det.

 

 

Hvordan klarer dere å håndtere samvær uten kontakt med mor ?

 

 

 

 

[alfaalfaalfaalfa]

Barnet her er også stort nok. Er 11 år. Vi skrev en mail til mor om når samværene skal være. Annenhver helg + en dag i uka og nøyaktig klokkeslett. Det er hellig og skal aldri forandres. Da gjelder jo det begge veier, og da er ikke noen grunn til å ha noe kontakt mer. Vi eller faren henter barnet utenfor huset deres, men barnet står klart ute og venter. Hvis ikke venter han i bilen.

Aldri vært noe problemer, og om det skulle dukke opp noe veldig spesielt, er mail den beste løsningen. Ingen ringing, teksting etc.

Slik er det hos oss, og det fungerer problemfritt! :-)

 

[Anonym bruker]

Vi endte opp med mail vi også , men mor var så arrogant at hun aldri svarte på våre henvendelser hvis det var noe som ikke var etter hennes pipe og derfor fikk vi aldri bekreftet at ting var iorden fra hennes side , feks ferier ol.

 

Vi måtte tilslutt kutte all kontakt , ikke noe fungerte.

[alfaalfaalfaalfa]

Jeg kan forstå at det kan ende på den måten ja. Vanskelig å være samarbeidsvillig når den andre parten ikke er det...

[*Ulrikke*]

Jeg er ikke spesielt sjalu av meg i utgangspunktet tror jeg.

 

Klart tanken har slått meg innimellom, alt de har hatt sammen osv (de har tre barn sammen som jeg er stemor til), men samtidig ser jeg jo at alle følelser mellom dem er komplett døde, og at de kun prater sammen pga ungene. Hva skal jeg være sjalu for da?

 

Ungene?

 

De er jo helt uskyldige oppi dette - de har jo ikke verken bedt om at foreldrene skulle bli sammen, lage ungene eller skille lag. Ja, ungene har mye av mamma'n sin i seg - og så? Det skulle da jammen bare mangle...

 

Men nå har jeg et godt forhold til barnas mor, og jeg tror hun og jeg ofte synes det er enklere å skravle sammen enn sambo og hun synes.

 

Stikkene jeg følte kom VELDIG sjelden - og etter at vi fikk felles barn (eller, etter at jeg fikk et eget barn er det vel, det har ikke så mye med hvem som er pappa'n å gjøre, men mer at jeg forstår hvilke følelser man har for sine barn), så har jeg ikke kjent et eneste stikk. Jeg hadde ikke barn selv før, og da vet man ikke 100% hvordan det føles å være forelder...

 

Til hovedinnlegger: det er flott at du er klar over problemet, og flott at du ikke vil ha det sånn! Prøv å gjør ting alene med barnet, bli kjent med det som den personen det er, ikke som barnet til din kjæres eks! Dessuten: din kjære har valgt DEG, og ikke eksen sin nå... Du har sikkert ekser du også, men det tenker du ikke over hvis det ikke ble barn i forholdet. Hans eks er overhodet ingen trussel for deg - og det er ikke barnet heller!

 

Si det til deg selv MANGE ganger om dagen - og ta med barnet på kino, til by'n, på kafé eller noe bare dere to - og bli kjent med h*n som den h*n er!!

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

dersom biomor er så lite samarbeidsvillig at hun tom ignorerer henvendelser, så bør man bestille time hos familievernkontorer slik at mor og far kan få diskutert ting med en utenforstående 3.part til stedet.

Sånt er ikke holdbart i lengden og det blir fryktelig slitsomt...

[Anonym bruker]

Okay, så du mener det ikke er press når du truer med å gå? Men si det en dag skjerer seg mellom dere da må jo du bare akseptere at faren kan kutte kontakten med barnet dere har sammens om eventuell ny dame er sjalu.

Jeg hadde heller dumet en type som kuttet kontakten med sine barn, og da spiller det ingen rolle hva moren hadde funnet på.

[Anonym bruker]

Jeg truet ikke med å gå , jeg sa at jeg ville skilles , hadde bestemt meg for dette.

Det er forskjell på dette med å si at jeg går HVIS du ikke får biomor ut av livet vårt. Jeg sa at jeg ville skilles slik at biomor kanskje roet seg slik at far kunne fortsette å ha samvær med gutten.

 

Han brukte LAAANG tid på å overbevise meg om at han ikke ønsket å sitte alene to uker i strekk for så å ha gutten i 2 og en halv dag for så å vente to nye uker alene på han.Han ønsket ikke å bli ensom bare fordi biomor var ustabil og ond.Han er overbevist om at gutten tar kontakt når moras klamme hånd slipper taket i han.

 

Og en annen ting , jeg har heldigvis ingen felles barn med han , fordi jeg lærte tidlig å kjenne biomors onde , klamme tilstedeværelse , slik at jeg skjønte fort at en tilværelse med han og hans eks ville bli vanskelig, og jeg fikk rett. Nå ble det til slutt slik at vi ikke har kontakt med biomor.

Men jeg angrer ikke på at jeg valgte å bli "barnløs" med han , når jeg også så hvor mye eksproblematikken stresset og uroliget mitt barn på samme alder.

Hun ble syk av alt styret biomor lagde , hun ble fysisk og psykisk dårlig hver gang stesønnen skulle komme fordi hun da visste det ble bråk i kjølevannet av dette.

Det samme ble stesønnen.

Min datter er svært glad i sin stefar og biomor truet med politi hver gang hun ikke fikk det slik hun ville , slik at min datter gikk i evig angst for at stefaren skulle havne i fengsel. Det nyttet ikke å forklare henne at dette var helt ubegrunnet.

 

Familiekontoret ble gitt opp da min mann ikke orket raseriet og kjeftinga fra biomor der.

 

Så alt er prøvd.

[Anonym bruker]

Og jeg mener at når en ikke har nok selvtillit til å godta at samboer valgte deg og du lar dine problemer og umotiverte følelser gå ut over uskyldige barn så fortjener du så jævlig at forholdet ryker og at far finner seg en dame som ikke er så forbanna egoistisk eller søker hjelp istedet for å sitte her og lire av seg "følelsene " sine blandt enda flere jævla stemødre som også ønsker stebarna sine ufødt. jeg blir så provosert av deg!!!!

[Anonym bruker]

Ingen som blir provosert av hovedinnlegger her som faktisk er klar over problemet, det er sterkt av hun å innse det å ville gjøre noe med det. Bra!

Ingen andre som provoserer meg her heller- bortsett fra deg. Du er tydeligvis ikke mennesklig som alle de andre her. Hvor dum går det an å bli.....

[Anonym bruker]

Til Anonym 19:31, HI her, som du sikkert ikke skjønte så er det ingen som vet om dette, jeg oppfører meg som en flink og pliktoppfyllende stemor, er høflig og grei, tar med stebarnet mitt ut, kjøper ting til henne osv behandler det med respekt, og vet at hun er kjempeglad i meg. Vet at moren setter pris på at jeg er der og, pappan elsker meg over alt på jord sier han. Men mine helt innerste og dypeste følelser/hemligheter er det ikke en sjel som kjenner til. På utsiden virker alt perfekt, men inne meg er det mye sjalusi.. . Som jeg selvfølgelig ikke kan noe for. Men jeg er jo ikke slem fordet. Håper det kanskje forsvinner med årene.... Jeg er iallefall villig til å gjøre noe med det.

Så si meg, er du så perfekt da? Ikke stemor, tydeligvis bare biomor?