vanskelige følelser...

[Anonym bruker]

Kjære deg som skal bli far…

 

Jeg har barn fra før, og du har gått inn i rollen som stepappa på en måte som imponerer. Nå planlegger vi baby...du skal bli pappa for første gang!!! Du har så mye å gi, og nå ser jeg at alle den kjærligheten og omsorgen du viser meg også vil komme barnet til gode. Det barnet vi planlegger å få sammen. For jeg er ikke gravid enda. Jeg gruer meg litt for å bli det, for tanken vekker så mange følelser og vonde minner fra da jeg sist var gravid. Jeg hadde en annen mann da, og ting var ikke så enkelt igjennom denne graviditeten. Jeg var ikke frisk, og mannen var ikke der for å støtte meg slik jeg hadde trengt.

 

Det er vanskelig for meg å skulle få barn med deg pga av alle disse følelsene som sitter igjen. Å gå gjennom denne graviditeten uten kjærligheten jeg trengte var vanskelig. Jeg følte meg sviktet og svak. Allikevel greide jeg ikke forlate han, og jeg skjønner ikke hvorfor det når jeg tenker tilbake. For ting var ikke bra.

 

Jeg vet at du er rede til å gi meg denne kjæreligheten jeg trenger hvis jeg skal gå igjennom en så enorm påkjenning som et svangerskap er for meg. Det jeg er redd for er å møte alle følelsene og blottstille meg for deg. Vise all den svakheten. Du ser meg ikke som en svak person nå, men jeg tror jeg vil møte forståelse hos deg.

 

Men likevel er alle disse følelsene så vanskelige for meg at jeg ikke vet om jeg takler det. Derfor tviler jeg.

 

Og jeg må snakke med deg om det. Blottlegge disse følelsene for deg, disse tingene som var så vondt for meg, og som gjør vondt enda. Jeg følte meg sviktet. Men jeg var ikke sterk nok til å snu ryggen til den som sviktet meg. I den situasjonen med det voksende livet inni meg, var jeg trengende, nesten som et barn selv…jeg trengte beskyttelse, kjærlighet og noen som var på min side.

 

Jeg tror jeg skal greie å forklare dette for deg nå, som jeg har greid å skrive det ned. Det er ikke lett å møte alle disse gamle følelsene som jeg trodde var borte. Men jeg vet at du er på min side.

 

(dette måtte jeg bare få ut....lurer på om det er noen som har det slik som meg)

 

[litho]

Begynte nesten å grine, jeg... Dette er nesten som om jeg skulle skrevet det selv... Bortsett fra at jeg har lagt det meste av frykten bort etter forrige svangerskap (nå nylig) som endte i MA. Kjæresten min var der og støttet meg, gråt med meg og hjalp meg med min datter når jeg ikke klarte å fungere....

 

Det er vanskelig for oss som har en problematisk tid bak oss, men tenk heller på at dette var en annen person og at det er lite sannsynlig at det skal skje igjen siden din nåværende kjæreste er en helt annen type (etter hva jeg forstår).

 

Det er nok lurt å kjenne på disse følelsene og dele dem med din kjære, da vil du helt sikkert få det mye lettere etterpå. Ikke vær redd for å vise "svakheten" din i forhold til dette. Du er kjempesterk som klarer å få skrevet det ned så klart!!!

 

Jeg ønsker deg lykke til med framtiden, den blir helt sikkert mye bedre enn du frykter!!