Å kjenne seg utenfor i familien

[Anonym bruker]

Stebarna bor hos oss (far og stemor) annenhver uke. Vi har også et fellesbarn.

 

Mannen min er mye ute og reiser. Når han kommer tilbake etter å ha vært borte 4-5 dager, tar det alltid noen timer før vi er "connected" igjen. Det er mine følelser som gjør det, vet ikke hva det kommer av, men når isen er brutt, da er jeg fyr og flamme!

 

Så er det stebarna som kommer. Mannen min er fyr og flamme, det er jo en hel uke siden sist.. Barna er glade for å komme hjem til oss, glade i både meg og han, men mest glad i han selvfølgelig. Så er det meg da... jeg kjenner meg så utenfor i denne situasjonen, kjenner ikke noen voldsom glede fordi de kommer (men gruer meg ikke heller!). Når jeg ser de sammen, alle sammen, mammaen på trappa, glade unger, strålende pappa: da kjennes det som jeg står på utsiden og titter inn, som at jeg egentlig ikke hører hjemme (i mitt eget hus..)

 

Etter noen dager savner barna gjerne moren sin og vil til henne igjen. Mannen min prøver å sprite opp uka så de ikke skal savne henne. De får være lenge oppe, og det blir så liten tid til oss/forholdet vårt.

 

Så drar barna. Etter et par dager reiser mannen min igjen. Og jeg lurer på hva jeg kan gjøre for å kjenne meg mer innenfor i min egen familie. Det er så ondt å ha denne følelsen av å ikke høre til..

[Gjest]

Ja, jeg forstår veldig godt hva du sier. Jeg må innrømme å ha kjent på følelsen selv.. men det er ikke noe som plager meg til vanlig. Hvis jeg er i dårlig form så kan det jo hende at jeg føler at jeg ikke passer inn.

 

Men så vet jeg jo at jeg ofte er den som skaper hjemmet VÅRT. Jeg holder orden i rekkene her, selvsagt sammen med pappaen.

 

Jeg tror det som vil hjelpe deg mest av alt, er å inkludere deg selv. Vær deltakende, spør og grav ungene om hvordan de har det og hva som skjer i livene deres og stikk nesa di frem. Når de står på trammen og pludrer, så si hei og gi komplimenter til og om ungene, vær den som kanskje inviterer på kaffe.

 

Nå får jeg sikkert kritikk for at jeg er en sånn "superengasjert stemor" som tror hun kan blande seg. Men den tar jeg.. =)

 

At ungene får være lenge oppe fordi faren vil at de skal trives hadde jeg rett og slett nektet - det er ditt hjem og din kveld også og ungene fortjener bedre. Skulle ikke forunder meg om ungene brukte det der for alt det er verdt.

10 åringen her kom og sa at han alltid var så mye mer opplagt når han var her. Dette gir utslag i at han orker mer, er stabil i humøret og er glad og fornøyd. Et resultat av riktig mat uten tomme kalorier, nok væske og nesten det viktigste: nok søvn. Han må være i seng senest kl 21.

 

Lykke til!!

[Anonym bruker]

Det plager meg heller ikke så veldig til daglig, dagene er for travle til det... Men når jeg er alene og har noen minutter for meg selv, da kjenner jeg denne følelsen kommer krypende, følelsen av at dette familielivet ikke ble slik jeg hadde drømt om eller forestilt meg. Men hvem har vel drømt om en dine/våre-barn familie?

 

Så tenker jeg at man bestemmer jo egentlig selv hvordan man vil ha det. Når jeg leser mange av innleggene her inne, skjønner jeg jo at jeg har vært heldig. Jeg har det jo godt. Jeg behøver ikke fokusere på det som er vanskelig. Men på den annen side, hvis jeg ikke "lever meg gjennom" de vanskelige følelsene, kommer de ikke alltid til å være der, ligge der og murre?

 

Takk for råd, forresten:) Jeg vet at det er viktig å engasjere seg i barnas gjøren og laden, det er ikke så vanskelig her, de henvender seg stadig til meg, føler vi har en god kommunikasjon. Likevel er det en avstand, blant annet på den måten at vi ikke er så veldig fysisk kjærlige overfor hverandre, en klem en gang iblant, ikke noe mer...

 

Jeg er nok litt urettferdig, denne følelsen av å stå utenfor - det kan vel godt tenkes at jeg hadde følt det samme i et annet forhold hvor det ikke var stebarn.. men det er vanskelig å skulle inkludere seg selv når man kjenner seg så på utsiden av den samhørigheten som de har mellom hverandre.

 

[-Hengebuksvinet-]

få en fast leggetid, så kan dere jo selvfølgelig avvike fra den en sjelden gang. Men å begynne å skjemme bort barna, for at de ikke skal lengte etter den andre av foreldrene, er et veldig skummelt spor. Det beste for barna er jo å få et mest mulig normalt familieliv, på lang sikt.

 

Selvfølgelig bør man gjøre aktiviteter som er tilpasset barn og tilpasse livsstilen etter barnas behov også, men minst like viktig er det å ta vare på voksentiden og forholdet til partneren. Mannen min har i det siste hatt sønnen bare litt mer enn annenhver helg, men han har heldigvis aldri begynt å kompensere for dette ved å skjemme bort gutten. Det eneste det ville føre til var jo at felles og min særkull hadde blitt usikre, siden reglene ikke gjaldt for stesønn eller at reglene ble borte de helgene stesønn var her. Dessuten ville jo ikke stesønn bli fullverdig inkludert i familien på denne måten.

 

Så jeg hadde nektet mannen min å la barna være oppe lenger enn til normal leggetid, om jeg var deg. Barna blir jo som regel bare gretne og sure dagen etter, selv litt store barn, når man ikke får dem i køy.

[Anonym bruker]

Jeg kan vanskelig nekte han, han er jo den som på en måte bestemmer, siden han er faren. Men det er jo ikke hver kveld det blir sånn da...Synes det er verst i helgene, for da gjelder liksom ikke leggetider i det hele tatt. Hele fredagskvelden f.eks går med til idol, både selve programmet, og så innringingsdelen etterpå. Yngstemann sovner av seg selv, jeg går og legger meg, men eldstemann på 8 blir sittende to the bitter end...

 

Til gjengjeld er de omtrent kronisk forsent på skole, og faren alltid forsent på jobb, og badet og kjøkkenet ser ut som et bombenedslag etter at han har styrt....(da er jeg heldigvis dratt på jobb forlengst, slipper unna stresset og kjeftingen på morningen. Fellesbarnet er ferdig ordnet og sitter med yttertøy og barnehagesekken på og spiser når far står opp...)

[-Hengebuksvinet-]

og hvordan dere skal innrette hjemmet deres som mannen din. Ingen hadde vel trivdes i en sånn situasjon, og jeg hadde i hvertfall gitt mannen min en overhøvling om han oppførte seg så totalt idiotisk. Deltar ikke han i stell og oppdragelse av minstemann?

[Meg og bøllegutta!!]

Etter å ha lest innleggene til hovedinnlegger her får jeg inntrykk av at når han han har samvær med sine særkullsbarn ( grusomt ord forresten) Så har han ansvar for de og du ansvar for deres felles barn? Har jeg oppfattet situasjonen rett? Bare dette gjør at du vil kunne føle deg utenfor. Jeg er stemor til to barn som er hos oss annenhver helg og selvom dette er sjelden har jeg sagt klart i fra til mannen min at jeg skal ikke stå med alt ansvar for vårt felles barn ( 16 mnd) når de er der. Gutten vår begynner også å bli så stor at han heller ikke vil finne seg i å bli tilside satt. Det har fungert veldig bra for oss.dattern hans forguder jo lillebroren sin så det har liksom ikke blitt noe problem. Sønnen hans derimot er ikke interissert i noe lillebror og det er verre de gangene han er her.

Angående de fredagskveldene du beskriver med Idol hele kvelden så hadde jeg benyttet de kveldene til å dra å finne på noe sammen med venninner: ) Kanskje mannen din da skjønner hva du mener og setter mer pris på voksentid på kvelden for det er faktisk veldig viktig!

[Anonym bruker]

Vi har selvfølgelig snakket sammen om daglige rutiner, og er enige om at det er uholdbart i lengden. Jeg ønsker at han tar over kveldsstellet, om ikke hver kveld, så f.eks. annenhver kveld. Ikke for min skyld egentlig, mest for minstemann sin skyld. Mannen min ønsker også at vi skal ansette en au pair eller leie inn noen til å gjøre husarbeid, han mener vi kan frigjøre endel tid på den måten...

Han oppfordrer meg også til å dra ut en gang iblant for å ha et eget liv, og det forsøker jeg jo. Jeg er blitt veldig knyttet til minstemann, i.o.m. at det stort sett er jeg som har tatt meg av han. Derfor er det med ganske mye angst i hjertet at jeg drar hjemmefra... Jeg er redd mannen min skal overse han fordi han er vant til ikke å behøve å passe han...at han skal ramle ned kjellertrappa osv.

Men jeg vet vel innerst inne at det kommer til å gå fint:)

Det verste er nok heller det at det stort sett aldri passer for mannen min at jeg tar en tur ut...han har så mye presserende som absolutt må gjøres, om jeg ikke kan vente..? Det endte i en kjempekrangel for noen uker siden, som skremte oss begge. Vi går nok fortsatt rundt og er litt redde for å utløse et nytt skred. Vi jar jo ikke tid til slike skred.

Dette ble langt:) Jaja, det ligger nok på min kappe å sette noen grenser for meg selv, men synes det er vanskelig å stille krav og argumentere for mine behov...tenker hele tiden at mitt kan vente, siden mitt sjelden er så presserende som barnas og mannens..

[Saint]

Du er ikke den eneste i denne situasjonen.

 

Hos oss har det nå gått så langt at jeg er sjeleglad for at mannen har reist bort (i jobbsammenheng) i 2 ukers tid. Vi glir mer og mer fra hverandre, og vi har få treffpunkter uten barn i løpet av dagen. Mitt håp er at dette vil endre seg etterhvert, og at det er det første året med ny familieordning som er verst, men han glemmer meg. Han lager sine avtaler med superpresserende, viktige gjøremål, og glemmer mine behov. Jeg sier ifra i god tid, men må alltid organisere barnevakt som alltid blir brukt.

 

Det er ikke lett å sette grenser for seg selv, og ikke lett å uttrykke egne behov. Det er enklere å sette seg selv bakerst, man ser jo alle de andre som viktigere enn seg selv.

 

Jeg unner ingen andre denne følelsen - men det at du forteller at du har det på samme måte gjør meg faktisk godt. Det bare bevitner at det er en reell følelse, og at det er andre som har den samme følelsen.

 

Mitt håp er at den vil gå over når jeg kommer i jobb, og får mer legitime "egne" saker. Jeg må likevel innrømme at jeg er pessimistisk.