Mitt første barn...

[Anonym bruker]

Jeg har bare noen spørsmål til dere der ute... Jeg har en mann som har to barn fra før, og vi har ett saammen på et tre mnd. På en måte er jeg sjalu på at han har barn med en annen. Men har prøvd å skyve det fra meg.

Vet at det man ser på tv eller hører om ellers, ikke alltid er slik i virkeligheten, men jeg hadde vel på en måte "forventet" at pappan'n til barnet mitt skulle gråte da vesla vår ble født og lagt på magen min. Eller at han skulle bli rørt i andre situasjoner der hun plutselig gjør noe morsomt eller bare er så utrolig søt. Jeg får ihvertfall tårer i øynene mange ganger (men dette er vel kanskje også litt hormoner...) Har aldri sett noen sånne reaksjoner fra hans side. Men jeg ser jo at han er veldig stolt da!!

De siste to ukene kom han til meg to ganger og grått fordi han savnet barna sine (de andre). Han har ikke sett dem siden mars, så jeg forstår jo at han savner dem. Men på en måte blir jeg litt sjalu på en sånn dum måte. Barnslig sikkert. Men jeg er så dum at jeg lurer på inni hodet mitt om han gråt da de andre barna ble født. Tør liksom ikke å spørre om det heller, men jeg lurer! Og det er litt vondt...

Kan noen hjelpe meg?

 

[Lillegull,2 på jorden,1 engel]

Vet hva du mener, det er ikke hyggelig å lure på slike ting. Jeg klarte heldigvis å legge slike tanker fra meg da vi fikk vår lille sønn. Jeg så hvor stolt han var, og selv om jeg ser hvor mye dattra betyr for han og hvor vondt det er for han at hun ikke er her hele tiden så tror jeg ikke det går utover forholdet til sønnen. Han er like glad i de begge, men blir vel litt bedre kjent med han som er her hele tida. Han får liksom tatt del i alle sider av livet hans, og jeg tror det er veldig sårt for min sambo i allefall at han ikke er der hele tida og beskytter og hjelper dattra på samme måte. Hun bor bare 10 min unna, men likevel..

 

Regner med at barna hans bor langt unna ettersom han ikke har sett dem på så lenge. Da er det vel naturlig at han savner dem synes det er trist at det går så lenge mellom han ser dem. Det betyr jo at han går glipp av masse i livene deres!

 

Prøv å ikke tenk på om han gråt eller sånne ting, føl deg sikker på at han er like glad i og stolt av deres felles barn som han er i de andre. Men det at de ikke er der får han sikkert til å tenke mye på de. Felles-barnet er jo der hele tida, så det blir ikke savnet på samme måte om du skjønner..

 

Lykke til, håper du får orden på tankene dine.. Jeg ville kanskje snakket med han om det, bare si at du vil ikke føle slik men at du lurer sånn.. Kan hende det hjelper deg å se at det ikke er slik du tror.. =)

[Anonym bruker]

Det er ikke helt uvanlig at menn synes at en baby er "bare" en baby, mens et barn er et barn. SELV OM det skulle dreie seg om hel-søsken.

 

Samfunnet bidrar jo også (litt) til at det blir slik. Kanskje han ville blitt mer rørt om vesla som nyfødt hadde blitt lagt på magen HANS?

 

20 minutter på hans mage ville sikkert ikke skadet henne fysisk, men enkelte psykologer ville kanskje si at det kunne skadet det helt spesielle båndet som består (og som man ØNSKER at skal bestå) mellom mor og baby. IKKE mellom far og baby.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner at det er vondt for deg og at det er vanskelig å styre både tanker og følelser. Tror imidlertid ikke at du kan måle hans tilknytning til barnet ved å se etter om han får tårer i øynene eller ikke. Om det er sosialt eller biologisk, er det nå en gang sånn at menn og kvinner uttrykker emosjoner på forskjellige måter. Jeg synes faktisk du skulle spørrre ham jeg - om hvordan han reagerte da de andre barna hans ble født. Hver fødsel er unik og om han reagerte annerledes med datteren deres, betyr ikke dette at han er mer eller mindre glad i henne. Antar at han er spesielt lei seg for å ikke se de andre barna sine nå siden han er sammen med datteren deres og opplever hvor fantastisk det er å være sammen med barnet sitt og at savnet etter de andre dermed blir klarere.

 

Til deg som svarte over meg - jeg er psykolog og jeg tror svært få psykologer vil si at det er avgørende for båndet mellom mor og barn at barnet ligger på mors mage rett etter fødselen. Dette båndet styrkes hver gang mor ammer barnet eller gir det flaske og barnet ligger i akkurat riktig avstand til å se mamma'n sin. Det som imidlertid kan være viktig er at mor og barn har delt immunforsvar i mange uker og at barnet derfor tåler mors bakterier bedre rett etter fødselen. Dessuten er det jo viktig at barnet får lete etter brystet så fort som mulig. Da min siste ble født, fikk jeg ha sønnen min på brystet rett etter at han kom ut og en stund etter at han var vasket, veid osv. Da vi skulle sove ut litt, var det imidlertid pappa som sov med ham på brystet. Ideelt for alle tre!

[Anonym bruker]

Dette svarte over her var jo bare helt komplett IDIOOOTISK!!

Født i går eller??

 

Herregud!!

 

Det sier seg selv at den lille trenger mammaen sin rett etter en fødsel.

barnet har da ligget i hennes mage,hørt på hjerteslag og hennes lyder.

For en nyfødt å bli lagt rett på pappas mage er jo helt grotesk!

babyen ville jo blitt skremt til døde stakkars!

 

Bruk hjernen din LITT da...

 

Til helvete med like-stilling for ALT!!

[Anonym bruker]

Ta det litt med ro da, Anomym 00:19

 

Jeg sa ikke at den nyfødte burde/skulle legges på pappas mage.

 

Bare at det ikke er uvanlig at fedre bruker tid på å knytte seg til et nytt barn, og at det kan ha sine naturlige OG kulturelle grunner.

 

Mange her på "Dine, Mine og Våre" har lett for å tro at det er noe unormalt i at felles-babyen ser ut til å bety lite for far i forhold til særkulls-barna.

 

Dette trenger etter min mening ikke være en del av felles- og særproblematikken, men kan rett og slett være fordi felles-babyen (foreløpig) ER "bare" en baby.

 

Fedre kunne (muligens) knyttet seg raskere til sine nyfødte dersom de fikk større del i de første timene og dagene, men man vil selvsagt ikke GJØRE dette, da båndet mor/baby er mye viktigere å opprette og styrke. Far får komme senere. Selv jeg forstår dette, men fårstår du at jeg forstår det?

[Anonym bruker]

Lurt! Og så bra at din baby var forberedt på fars bakterie-flora da h*n skulle sove ut litt. Imunforsvar er rare greier.

[Clue]

 

For å si det rett ut uten noe dill og dall: det er utrolig hva folk skal henge seg opp i!

 

Hvilken betydning har det EGENTLIG om han gråt elelr ikke da de andre barna ble født? ER ikke det en bagatell?

 

For det første er han mann, og for det andre har han opplevd dette to ganger før. Det er du som i utgangspunktet har den største tilknytningen til babyen. Ta det med ro, og bekymre deg om viktige ting i stedet.

 

.

 

 

[Anonym bruker]

Det er vel det mange føler på, når de får barn med en mann som har barn fra før: at han ikke synes det er så stort lengre, at han er blitt vant, at han kankje egentlig har fått nok, men får en til for å tilfredsstille ny partner, at han egentlig bryr seg mest om særkullsbarna fordi de kom først, fordi han har dårlig samvittighet over å ha brutt med moren deres, dvs ødelagt familien deres....

 

Ikke rart om man tenker litt sånn, når man er gravid og får barn med en mann som allerede har vært gjennom flere svangerskap og fødsler...

 

Kunne ønske det var et enkelt trylleformular som kunne gjøre den nye moren mer komfortabel med situasjonen. Mye kommer nok an på mannen og hvor flink han er til å akseptere og tåle kvinnens følelser.

 

Til HI: du skal se mannen din knytter seg mer og mer til barnet deres etterhvert. Det første året er det nok ofte moren som er nærest, med unntak av visse menn som er utrolig dedikerte! Heldige dem som har en slik mann! Så får vi andre heller fokusere på alle de andre gode egenskapene mannen vår har:)

[Anonym bruker]

Tok mot til meg og snakket med han om det igår... Skulle ha gjort det før ja! Hadde spart meg for mange bekymringer!

 

For det første svarte han at: Når han er lei seg gråter han, når han er glad gråter han ikke! Så nei, han gråt heller ikke når hans første ble født. Han var ikke med på andremann.

 

Dessuten mente han at jeg må være helt idiot om jeg tror det var bedre med første baby enn med vår.

 

Han var ung når de første ble født, og ville ikke ha baby da. Nå er han voksen, og føler seg mye mer klar for oppgaven. Med de andre barna ble han diktert rundt og ingenting ble bra nok for mor. Nå får han gjøre som han vil.

 

Han mener det er mye bedre å være foreldre med noen han elsker enn sammen med moren til to "uhell".

 

[♥Snulder]

Kalte han ungene sine for uhell!!! Hjelpe meg.. Det mente han ikke vel

[Anonym bruker]

Kan vel kanskje misforstås ja. Men ingen var planlagt og han var i begynnelsen ikke positivt innstillt till å beholde. Men bevares, han er jo kjempeglad i de. Og han tenker jo selvfølgelig annerledes om det nå.

Men hun var ikke mora som han ønsket til sine barn. Og at det ble henne, var et uhell...

[♥Snulder]

Den siste strofa der er jeg med på Min kjære føler det også sånn med sin eks!

[alfaalfaalfaalfa]

Aldri i verden at det første barnet er det mest spennende eller interessante. Man er mer usikker, og det er helt nytt, men bedre enn nr 2 eller nr 3??

Er også ganske sikker på at menn glemmer så fort og så mye angående graviditet og fødsel uansett, at det vil oppleves som nr 1 allikevel. De går ikke rundt og tenker på den hendelsen i åresvis slik vi kvinner gjør. Ikke i månedsvis heller. Når det er over- gleder de seg over barnet, om det er nr 1 eller 10. Og da er jo alt det andre: Historie!!

Forget it! Mannen din er minst like spent og fersk i faget som deg. Det er jo deres første baby, og ikke "bare" hans tredje.

Lykke til med alt!