Oppdragelse av 3-åring... langt hjertesukk

[strikkballen]

Puh. Skjønne, krevende storebror har vært forkjølet og hjemme fra barnehagen noen dager, og jeg har vært hjemme med ham og lille nydelige Christian. Samtidig. Hver for seg er de veldig greie, men med begge to hjemme i øsende regnvær ble dagene til tider et svare mas. Vanskelig å gi begge nok oppmerksomhet, og begge endte rett som det var opp med å skrike samtidig. Til slutt hadde jeg lyst til å hyle selv, og følte meg som en elendig mor (da sambo kom hjem i går dro jeg i desperasjon på kino alene, utrolig deilig! Følte selvsagt at alle i lokalet så medlidende på meg, men storkoste meg likevel, med godtepose og det hele). Også lurte jeg på hvor streng jeg egentlig bør være med 3-åringen? Han har tendenser til å skrike og hyle mye når han er sammen med Christian, for alt mulig som han egentlig vet ikke er noe å skrike for. At han må kle på seg, pusse tennene, at han ikke får smokk om dagen og you name it. Jeg skjønner jo at det er tøft å få en lillebror, og at han må få lov å reagere. Samtidig må vi jo sette litt grenser for ham, selv om han har fått en baby i huset. Men når vi setter grenser og sier nei, hyler han enda mer. Sikkert typisk 3-åringer. Er det noen som har noen gode råd/erfaringer? For tiden er han verdens mest morsomme og sjarmerende, og verdens mest krevende, om hverandre.

[Ronja65]

Du kan trøste deg med at det ikke bare er 3-åringer, som oppfør seg på den måten. Ungene mine som faktisk er store 16,14 og 10 har også sine metoder for å få mors oppmerksomhet.

 

Kanskje han også er bittelitt sjalu? Leste en gang en bok, som jeg ikke husker navnet på... at når barna får et søsken, så føles det på den samme måten som det ville følt før oss, hvis gubben fått en til kone? Det blir konkuranse om oppmerksomheten. Men det er som du sier, ikke alltid like lett og sette grenser.

 

Tror ungene uansett alder har sine metoder. Mange ganger når de vill ha vår oppmerksomhet så skal de skje nå!! Vanskelig å vente. Tror det allerede begynner som baby.

 

Tenker på en episode fra idag:-)

Min eldste datter var hjemme hos sin far, hos meg driver hun med oppussing av sitt rom. Vi hadde avtalt at vi skulle ut og handle mere maling og ev. se på tapet. Hun hadde eksamensfri fra skolen. Hun pleier å sove lenge, når hun har fri... Pluteselig ringer hun og sier "jeg er klar" kommer du?(til vanlig så får jeg vente timer på henne) Jeg sier: Babyn skal ha pupp først og jeg må ta en par telefoner, ringer når jeg er ferdig. Det var lite populært kan jeg love:-). Lit hyling og skriking i telefonen og du har lovet!! Jeg høll på mitt, hun fikk vente, jeg kom etter en time.

 

Vi hadde seinere på dagen det kjempekoselig. Jeg satte frem jordbær og is, tok meg lit tid til å sette meg ned og prate bare hun og jeg. (man må prøve å ta sjanse, når en premenstruell tennåring er klar for en prat og på riktig humør.) Hun fortalte om skolen, kjæresten til venninnen sin, om en fest hun var invitert i. Vi snakket alkohol, sex og prevensjon.

 

Så noen ganger så må vi rett og slett ta oss tid, fasten det egentlig ikke passer oss akkurat nå, fordi vi er slitne og det er mye mas.Men fordi at ungen vår er motaglig for en prat. Det er mange ganger lettere og fortelle hvorfor vi setter de og de grensene, når de er på humør for en prat. For meg så ble stunden på kjøkkenet et lite gullkorn i en ellers travel hverdag.

 

Det er vel kanskje ikke like lett å ta en sån prat med en treåring. Men kanskje du skal prøve å snakke med han, når ha er rolig og i godt humør? Jeg har også lært at det er lurt å ta opp bare en ting om gangen. For hvis man sier at det og det skal du rette på, så husker ungen ingenting. Men hvis man bare tar en ting av gangen, så er det lettere å huske.

 

Nei fy søren det er ikke lett å oppdra unger... :-)

 

[La Perla]

For det første så det npk heltvanlig med raserianfall og trass hos en treåring. I tillegg er han blitt storebror, og det er garantert litt sjalusi i bildet også.

 

Jeg tror det er viktig å prøve å legge det opp sånn at det er "du og ham" som er de store, dere er sammen om å ha en liten baby/lillebror, som dere begge synes er søt, men som er for liten til å gjøre mange ting som storebror kan, og som man av og til himler litt med øynene over sammen, dere to.

Jeg vet ikke hvor liten lillebror er, men da min eldste var relativt "ny" lillesøster, hendte det for eksempel at jeg og hun satt og tegnet mens babyen lå i vuggen. Hvis babyen da begynte å "knirke" eller sutre, sa jeg alltid til storesøster at babyen nok måtte vente til vi f.eks. hadde farget ferdig huset, tegner ferdig kaninen etc. Da får de store barna følelsen av at det du gjør med dem er viktig, så man ikke bare slenger fra seg fargestiftene og stormer bort til den yngste ved den minste ting.

 

Ellers er det vel det med å velge sine slag. Noen ting som ikke er så viktige kan man fire på, mens andre ting er man nødt til å sette hadt mot hardt og aldri gi seg.

Hvis du gir ham valg mellom f.eks to eller tre alternativer som du allerede har bestemt, kan det være lettere å få ham med på ting uten kamp, fordi han da føler at det er på ans egne premisser.

 

Jeg husker forresten en ferie vi var på med noen venner da begge familiene hadde barn på 2 1/2 år. Når jeg ser tilbake på det nå, synes jeg vi var alt for strenge og krevde alt for mye av de to bittesmå jentene.

 

Gutten din er kanskje storebror, men et barn på 3 år er faktisk veldig lite, og det er det viktig å ikke glemme,

Han må få lov til å være liten han også.

 

Min mellomste jente var forresten også sånn enten vanvittig blid og sjarmerende, eller fullstendg rasende. Hun var eksplosivt glad eller eksplosivt sint.

Hun er nå 8, og er fortsatt den av mine barn med mest temperament, men hun er for det meste veldig grei og lett å ha med å gjøre.

 

Så trassen går vel over etterhvert med gutten din også, før eller senere. Det er ihvertfall viktig å ha tålmodighet (men ikke lett).

[LilleGumman]

Har ingen gode råd, bare en trøst å komme med at vi er flere i samme båt her ;-) Vår jente på 21 måneder har ofte blitt forvandlet til en hylende trassig plugg, i stedet for den tidligere rolige, skjønne og harmoniske... Tror vi har fått begynnende 3-årstrass og søskensjalusi på en gang. Spesielt ille er det når storesøster (6 år) er borte. Alt er stort sett galt og det eneste "fornuftige" ordet hun sier er NE-EI! Man starter jo hver dag i et forsøk på å huske alle de gode rådene og prøver så absolutt å gi henne masse tid og oppmerksomhet. Men jeg er som deg at når regnet høljer og du er alene med de, blir jeg mindre og mindre pedagogisk og nesten like mye nei tilbake...? Så du er nok ikke alene om å føle deg som en elendig mor i sådane stunder - min kjære sambo har fler enn en gang måtte "trøste" en utslitt mor til kvelden allerede - og vår lille Leonora er tross alt bare 5 uker i dag..

[strikkballen]

Tusen takk for gode råd og forståelse!!! Føles mye bedre da. Har nok lett for å storme til Christian med en gang hvis han er misfornøyd, og da føler selvfølgelig storebror seg nedprioritert. Også har jeg nok ubevisst begynt å se på ham som "stor", selv om han ikke er det. Får kanskje jenke litt på kravene til ham og la ham være liten også. Ja, det er mye mer krevende å oppdra barn enn jeg trodde (morsomt å tenke på hvor greit jeg synes det måtte være før jeg fikk barn selv!). Min samboer har også måttet trøste meg mange ganger, senest i dag... Det er kanskje den tidlige babyperioden som er mest krevende, både for søsken og foreldre. Får håpe sommeren kommer snart - bra vær hjelper på det meste, synes jeg!

 

Ha en riktig god helg!