er såååå deppa og lei meg :(

[Anonym bruker]

aner ikke hvor jeg skal begynne, må bare få skrivd ned tankene mine et sted jeg

 

jeg er 20år og alene med en gutt på 1år, og vi bor hjemme hos mamman min

pappan har aldri samvær og min mor har små barn selv så er ikke mye hun orker og passe lillegutt

jeg er bare sååå lei alt sammen, lei av og bo hjemme... vil flytte men jeg har jo ikke råd(klarer meg ikke fram til bostøtta kommer).....

bilen min har ryki så måtte ut med en haug med ekstra penger der

føler ikke at jeg har noe liv lenger, alle vennene mine "stakk" jo bare da jeg ble gravid

aner ikke hvor jeg vil med dette men måtte bare skrive ned noen tanker....

 

ikke misforstå, jeg ELSKER sønnen min over alt på jord, det beste som har skjedd meg men jeg er sååå sliten og da blir jeg bare så sur, deppa og lei meg

 

 

 

takk for at dere gadd og lese!

[aman32]

Kjære deg:-) Ikke gi opp sjølom jeg vet det er veldig fristendenår det står på som verst... Jeg er sjøl født under en ulykkelig stjerne har møtt motgang på motgang å sitter enda å venter på at det skal snu...... Jeg håper å tror at en dag må jo vinden blåse min vei også.. Jeg er med deg i tankene å håper å tror at det ordner seg for deg snart:-)

Klem å tanker :-)

[Anonym bruker]

takk takk....

 

 

 

håper vi begge får det bedre snart =)

 

 

 

[Methos 15pp]

vil gjerne svare her, pga jeg føler sånn med deg! har det på akkurat samme måte ( nesten). jeg er 23år alenemamma med min gutt på 21månder. og vi har vært alene hele tiden, barnefaren stakk ifra meg og alt som hører med da jeg var 3månder på vei med gutten min. alle vennene mine forsvant sakte med sikkert en etter en. ikke hadde jeg jobb, utdannelse, penger, gikk da siste året på videregående. flyttet for meg selv da jeg var 7 månder på vei, mamma og min stefar var ikke akkurat lei seg for at jeg endelig kom meg ut av deres hus! jeg har bodd alene sammen med gutten min hele tid, uten noe særlig hjelp, satt der i leiligheten min husker jeg med nyfødt baby og ante ingenting. nei, fyttikatta det har vært ubeskrivelige tøffe tider, det kommer og går enda, sliter mye med angst pga jeg er så ensom og alene med småen. føler ofte jeg lever i en "bobble" utefor omverden. men, det går veldig opp og ned. sånn 50-50;) hehe... poenget jeg skulle fram til var at jeg føler så inderlig med deg for jeg kjenner meg sånn godt igjen i det du skriver. du får prøve å høre på det alle har sagt til meg "alt ordner seg" "det kommer til å gå så bra" etc, så får vi late klamre oss til de ordtakene;) men hjelp hvor jeg elsker gutten min, er SÅ verdt det, men skulel gjerne ha hatt en mann og en "pappa" til ham, alt jeg ønsker i mitt liv er en familie! håper ting ordner seg litt etterhvert for begge oss:) føler vi har fortjent det! kanaksje vi kan snakkes mere på msn, hvist du vil? du kan iallefall "klage" til meg, for jeg forstår:=) tudeldu

[qwana]

ikke lett dette for deg...

 

Prøve å tenke hva du vil framover, selv om du ikke kan flytte hjemmefra nå, så prøv det på sikt.......tror ikke det er godt å bo hjemme.

 

Har du utdannelse? hvis ikke, start på utdannelse til høsten, da får du både utdannelse og senere jobb og dessuten er støtta så god at du kan bo for deg selv.

 

Prøv også å finne ei i samme situasjon å bytte barn med, slik at du får mere fritid........det trenger du for å komme ovenpå. Kanskje kan du finne ei anna alenemor å dele leilighet med, da kan dere jo dele på ungene. Bytter selv barn med ei anna alenemor og livet har blitt mye lettere.......det koster jo heller ikke noe penger...

 

 

lykke til

[Gjest]

Hei!

 

Skjønner og hvordan du har det... jeg er snart 27 og har det temmelig likt... venner forsvant, faren stiller ikke opp, lite avlastning...

Men tro meg, du kommer ut av det en dag, imens får du bruke DB som en "psykolog"... det hjelper å skrive ned tanker og følelser... om så bare på et ark du kaster etterpå..

 

har du msn? KAn snakke der om du vil...

[Anonym bruker]

Hva med å ta kontakt med Amatea? De har avlastningsfamiler som kan ta med seg sønnen din på tur av og til, slik at du kan få litt tid for deg selv.

En liten tanke du kan ha i bakhodet nå som du synes alt er trist og leit er at for å kunne nyte de gode tidenen må man ha vært gjennom litt motgang, den tanken hjelper meg om jeg føler meg litt lei av og til.

En annen ting du kunne ha gjort var å legge dette innlegget inn på siden for "ung mor" mange der ned i 16-års alderen som "ønsker" seg barn men ikke skjønner konsekvensene.

Hva om du sender mor din ut en kveld og sitter barnevakt, eller sender henne på shopping alene en hel lørdag....hørest sikkert tøft ut der og da, men om hun setter stor pris på dette får du nok igjen med renter....også kan det hjelpe på følelsene å gjøre gode ting for andre.

[Anonym bruker]

hei hei

 

har kontakt med amathea og det har hjulpet veldig, har fått noen venninner igjenom de, men de er jo oxo alene så uansett på kvelden sitter jeg her alene og da kommer jo tankene og det vet dere sikkert alt om

er så trist når jeg vet at "alle" ander sitter hjemme og koser seg med mannen sin og barnet sitt og de kan glede seg over ting sammen... når sønnen min begynte gå så jublet jeg jo alene... üff så trist

 

jeg vil gjerne snakke med dere på msn =) kan dere legge ut adressene deres så legger jeg dere til? (vil ikke legge ut min for den innholder fult navn)

 

begynner på vidregående igjen til høsten og skal få ferdig utdannelsen min, har en super rådgiver på skolen som har hjulpet meg =)

 

har og kontakt med barnevernet så de har hjulpet meg en del og de prøver nå og hjelpe meg med leilighet... men ting tar jo så tid

 

 

 

[Anonym bruker]

Dere må kontakte noen. Dere kan ikke mure dere inne med et barn. Barnet trenger å se flere folk enn bare mor. Jo mer dere sitter inne jo mer angst får dere. Hva med barnehage og at dere selv begynner på skole, jobb eller kurs i noe. Da treffer dere folk å snakke med også + at dere kan få nye venner gjennom dem. Søk barnehage, og prøv å få kommet dere litt ut.

[Anonym bruker]

Så du har fått venner der som også er alene? Da har jeg et tips: Hva med å overnatte med hverandre av og til? For en natt er det jo ikke noe problem med å sove på sofa og man kan benytte en reiseseng til barna. Vær litt sosial sammen, ta et glass vin sammen osv.

 

Er savnet så stort etter en mann så les litt på "parforhold"-siden, ikke alle i par heller som har det bra. Og legg inn noen skryteinnlegg av sønnen din her, vi trenger litt slikt mellom alle samværs og pengespørsmålene:-)

 

Jeg kan nå skryte litt av min gutt: Han er 4 år og nå står han og tisser....hehehe sikkert litt absurd, men jeg har lurt litt på hvordan jeg som jente skulle lære han det, men det lærte han i barnehagen.