Til dere andre som har barn som har samvær med pappaen sin!!*plis les dette*

[Anonym bruker]

Jeg sliter så utrolig masse med at barnet mitt må avgårde annenhver helg!

Jeg har masse venner og koser meg og har god mulighet til å finne på kjekke ting,men jeg synes det er helt grusomt for det!

Er gla for pappan bryr seg og alt det der,,,men jeg blir så utrolig lei meg.

Tingen er at jeg VET jeg ikke har grunn til det!!

Er nettop derfor jeg spør om tips til å kunne takle situasjonen best mulig,,

Jeg har det ikke mye godt med meg selv når h*n er borte fra meg!:-(

 

Han har oxo funnet seg en ny samboer, og de venter nå ett felles barn allerede og barnet mitt er bare 19 måneder gammelt.

Jeg ser for meg de som en happy family som ukluderer meg og det gjør meg bare enda mere lei meg..

Noen som kjenner til disse følelsene jeg sliter med?

Huff,nei jeg må inn og se på gullungen min som sover,,,

 

Hilsen triste meg:`(

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg veldig godt, men det er ingenting annet å gjøre enn å bare godta det og leve med dette, sakte, men sikkert vil du venne deg til det, bare ikke overfør dette på barnet!

[Oiii]

Nei, jeg kjenner ikke til følelsene du går igjennom. I stedet for skal jeg gi deg en liten historie som kanskje får deg til å tenke andeledes på det.

 

Min eldste gutt har aldri hatt en far som har brydd seg og dermed så mistet de tidlig kontakten med hverandre. Jeg var veldig syk en periode for noen år siden. Jeg var veldig redd for hva som skulle hende med barnet hvis jeg ble borte. Han hadde jo bare meg. Skulle han til en mann som var fremmed og som hadde sviktet han tidligere. Du kan miste nattesøvnen av mindre. For faren får barnet hvis du faller i fra, selv om han har hatt kontakt med det eller ikke igjennom årene. Hvis han godtar å ta barnet går barnet først å fremst til han uten at du kan gjøre noe for å forhindre det.

 

Derfor skal du se på det som en "livsforsikring" all samværet de har i lag. Det vil gi barnet ditt trygghet og et hjem om noe mot formodning skulle hende med deg. Livet hans ville ikke rase sammen, men han har noen som kan ta vare på han.

 

Men i dag er situasjonen den at ditt hjem er hans hjem. Han vil alltid vite hvor han hører til. Ingen kan erstatte en god mor i hjertet til et barn. Det kan jeg bevise for deg, bare se i øynene hans når han kommer tilbake til deg etter pappahelga. Da ser du det, bekreftelsen i øynene hans. Det er du som er mor!

[Anonym bruker]

*S* Joda, enig med deg i noe av det du skriver... Men jeg blir MEKTIG provosert av deg når du skriver (mellom linjene) at barnets hjem er hos mor, mens det er på besøk hos far... Hører han ikke til hos begge to da? Skal man oppmuntre til å føle at ungen er mer mors enn fars??

 

Jeg er en av de uglesete stemødrene her inne, og mitt stebarn er like glad i mamma som i pappa. Når det ser på pappa vet han at barnet elsker han akkurat så mye som et barn kan elske en forelder. Jeg kan personlig ikke si at jeg er mer glad i mamma enn i pappa:-)

 

Ikke se på samvær som en "livsforsikring", se på det som BARNETS RETTIGHET!! For det er nettopp det det er.

 

Å føle sjalusi og savn er naturlig, men tenk på far som må savne ungen sin størstedelen av tida? Tenk på far som aldri får ha det normale familielivet... - Tenk på far som ikke får delta så mye han vil i idrett, lek og oppdragelse.

 

Til HI: Forsøk å se på dette som det beste for ungen, og styr tankene dine mot det positive:-) Forsøk å gjør dagene uten barnet til noe positivt for deg, og si til deg selv at barnet er jammen heldig som har to foreldre som elsker det:-)

 

Fra en stemor som ser problemene til BEGGE foreldrene til bonusungen min...

 

[Anonym bruker]

Skjønner deg veldig godt jeg! Føler også en tomhet og et savn når barna er hos pappan. Det har ikke noe med sjalusi å gjøre for min del, men det er så tomt i huset, og jeg trives ikke uten dem - elsker å ha dem å ta meg av!

Verst er det i ferier når de er borte opptil to uker - da sliter jeg virkelig! Klarer ikke å nyte det i det hele tatt. Overfører selvsagt ikke disse tankene på barna på noen måte - vil ikke at de skal synes synd i meg for dette.

 

Jeg blir trist over å se at noen kan slå ned på deg fordi du savner barnet ditt når det er borte, og ta det argumentet at "far må savne barnet nesten hele tiden" - det er jo like vondt for deg uansett!

 

Kan nok ikke trøste deg med at det blir lettere etterhvert heller - jeg har hatt det sånn i 8 år nå. Men det blir en vane...

 

"I samme båt"

[Anonym bruker]

Selvfølgelig er de vondt å savne ungene, men det nytter iallefall ikke å grave seg ned i savnet.. og dessuten så er det jo en idé å tenke på hvordan far har dte all den tiden ungen er hos deg, hvor det tross alt tydeligvis er det meste av tiden.

 

Å savne ungene er normalt, men ikke å grave seg ned i det:-))

[Anonym bruker]

Jeg svarte på Oiiis innlegg, ikke HI sitt. Til henne sa jeg følgende:

 

Til HI: Forsøk å se på dette som det beste for ungen, og styr tankene dine mot det positive:-) Forsøk å gjør dagene uten barnet til noe positivt for deg, og si til deg selv at barnet er jammen heldig som har to foreldre som elsker det:-)

 

Jeg slo IKKE ned på at hun savnet ungen sin, det er naturlig - men jeg vet at det går an å styre tankene i positiv retning. Det var mitt råd til henne;-))

[Anonym bruker]

HI her...

Jeg skrev ikke en ting om at jeg eide ungen og hun bare var på besøk hos pappa.

 

MEN det er fatkisk hos meg hun har sitt HJEM! Sitt rom, sine leker og ja..Er veldig lite med pappan sin...

hun kommer alltid til å se på dette som sitt hjem.

hva er så galt med det?

 

annerledes om noen har 50-50 fordeling, DA er jeg enig.

 

men nå det er sagt er jeg imot 50-50 da jeg mener ett barn har best av kun ett hjem! Og *shoot me* men jeg mener faktisk at barn har da best av å bo hos mor så lenge hu er som ei mor skal.

Jeg velger og tro det er en *grunn* til at det er vi som er skapt til å føde barna og at de trenger oss mest. Ikke BARE oss, men mest!

 

But thats me!

[Anonym bruker]

Jeg er så enig så enig!

Biologien har gitt oss muligheten til å føde barn. Ikke lenge siden fedre kom på banen i det hele tatt faktisk. For femti år siden var barna stort sett sammen med sine mødre - og det ble da folk av de også! Det som kan være bedre nå er at barna har to voksne å støtte seg til - men et behov for det har de nødvendigvis ikke.

Likestilling eller ikke - biologien kan man faktisk ikke gjøre noe med. La ikke barna bli offer for likestillingen!

[Anonym bruker]

Godt å høre at det er flere som er enig!!!!!;-)

 

Hl: Jeg forstår tankene dine veldig godt. Jeg tror savnet alltid vil være der, men det blir en vane etterhvert. Barnet ditt er jo veldig lite enda, jeg tror det blir bedre når hun blir eldre!

[Anonym bruker]

Jeg kan ikke gjøre annet enn å si at det er flere enn deg som har hjertet i halsen når barnet skal til far. Heldigvis for meg så er ikke sønnen min borte mer enn maks 1 døgn, men i sommer skal jeg på tur og være borte tor-man (må reise fra sønnen min onsdag kveld) og jeg gruer meg så utrolig. Det er så utrolig urettferdig opplegg noen ganger, han jeg var gift med har også funnet seg ny samboer (han var utro mot meg med henne, sjarmerende kar) så jeg forstår litt av din smerte. De venter ikke barn så det har jeg ikke opplevd, men jeg synes så inderlig synd på deg. Jeg blir fremdeles lei meg når jeg ser/hører om lykkelige par som venter barn, for jeg var så utrolig glad i den tiden. Trodde alt ville bli så bra. Så taklet han jeg var gift med å bli nr 2 i oppmerksomhetsrekken og fant seg en annen. For en dårlig mann!

 

Å, nå må ikke jeg tenke mer på dette her akkurat nå, for da ødelegger jeg dagen. Uansett så tror jeg alt blir lettere med tiden, tenk på det at hadde dere bodd sammen så ville barnet vært sammen med pappaen sånn litt og litt og nå er den tiden samlet sammen i en sammenhengende periode.

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke helt om jeg forstår, hos meg er situasjonen helt annen, barnefaren stiller ikke opp!

og jeg blir lei meg når han ikke gjør det.

Selfølgelig savner jeg barnet når hun ikke er hos meg, men en farsfigur er faktisk viktig for barnet, og når han faktisk har en far som er villig til å stille opp så er det ingenting som er bedre enn d

Uansett så vil barnet alltid vite at du er mamma, det er hos deg han hører hjemme mest, du som står for det største ansvaret, og det vil aldri barnet glemme

Så du får bare prøve å holde ut, se på det som positivt for sønnen din, så lenge du vet at han har det bra når han er hos pappan sin:)

[Anonym bruker]

Hei!

det er alltid vondt i startfasen... Nå var vi til mekling, og etter støtte fra både mekler og barnepsykolog fikk vi en oppptrapping periode med mål om overnatting da han var 2 år. Så det gikk gradvis her.

 

Her er noen tips!

 

- legg masse planer ute av huset! Middag med ei venninne, besøke venner UTEN barn, dra på shopping,

 

- planlegg å male ett rom, ommøblere eller noe lignende.

 

- kjøp inn masse godis, og noe god mat.

 

- tren, gå lange turer og nyt stillheten.

 

- det første jeg gjør når jeg kommer alene hjem fredas efra er å rydde bort alle lekene fra stua. Da slipper jeg se på de hele tiden.

 

Nei bare nyt tiden du. Når barnet ditt blir litt større kommer du til å nyte det. Det kan jeg love deg. For jeg var små hysterisk i begynnelsen og fikk tumfet igjennom ett halvt år med opptrapping og ingen overnatting før fylte 2 år. Men nå er jeg faktisk avhengif av de helgene...

 

Masse lykke til!