Om sjalusi igjen

[Anonym bruker]

A propos at man som stemor kan bli sjalu på stebarna, eller på mannens eks - fordi hun stadig dukker opp...det er vel naturlig..

 

Men gubben her er sjalu på min eks, selv om forholdet ikke resulterte i barn, vi har praktisk talt ingen kontakt og møtes aldri ettersom han bor i et annet land! Han har kanskje ringt en gang i året for å slå av en prat. Han er gift og har barn. Jeg har ingen savn etter han, men setter veldig pris på den bittelille kontakten vi har, fordi vi opplevde mye sammen, fordi han er en usedvanlig oppegående mann med mange tanker i hodet sitt...

 

Jeg sier til gubben at når jeg må finne meg i å ha eksen hans her til stadighet, både på døra og telefonen og ute i gata, så kan vel han tåle at jeg snakker med eksen min en gang i året... Men han sier bare at det er kun pga av barna, alltid det - kun pga barna. Men hvorfor skal det bety at ikke jeg kan snakke i telefonen en gang i året om felles interesser som jeg har med min eks?

[-Hengebuksvinet-]

hans kontakt med eksen er helt problemfri, mens han reagerer på at du har litt kontakt med din eks. Kanskje har du gitt inntrykk av at du synes hans kontakt med mor er ok? Det er jo i alle tilfeller det beste, siden man alltid må forholde seg til dem man har barn med. Om du derimot sliter med tanker på biomor, synes jeg at han heller bør hjelpe deg til å jobbe deg gjennom det. Mindre kontakt er vel ikke hverken ønskelig eller mulig, men det er jo kanskje forskjellig han kan gjøre for at du skal føle deg mer komfortabel med situasjonen?

 

Du har kanskje kommentert denne eksen, på en måte som for deg virker uskyldig? eller kanskje er problemet at du ikke har snakket om han, og at eksen derfor blir litt mystisk og skummel for mannen din? Jeg tror uansett det er viktig å skryte mye av den man er sammen med, jeg sier stadig til mannen min at han er den beste jeg har hatt. Best i senga, deiligste, peneste og masse andre komplimenter. Og jeg mener det jo selvfølgelig. Uten å baksnakke ekser kan man jo også få frem at man ikke har så lyst tilbake til dem, og at det var en grunn til at det ble slutt. Heldigvis har aldri jeg eller mannen min slitt med sjalusi, siden vi begge har barn med ekser.

 

Kan på sett og vis forstå at han mener det er noe annet å ha kontakt med en eks man har barn med, men synes ikke at man kan tvinge partneren til å kutte kontakten med ekser. I hvertfall ikke når kontakten er på et så uskyldig plan.

[Anonym bruker]

jeg vet at min mann aldri hadde godtatt slik kontakt mellom meg og min eks, som han har med sin eks.

deres kontakt strekker seg utover det som har med barna å gjøre. når han kommer på henting og sånt så snakker de også om andre ting enn barna, da går han inn og slår av en prat om løst og fast.

når hun kommer hit, går hun ikke ut av bilen engang, hun fløyter utenfor. er jeg med på henting er det aldri snakk om å gå inn. det hender at vi gjør det, står på trappa og blir taua inn av et av barna, da snakker hun ikke med oss. hun hilser, men ikke noe mere.

men det er visst veldig viktig at de bevarer en vennlig tone seg i mellom for barna sin skyld. og jeg har ikke noe problemer med at han utøver normal folkesikk når han er der. at hun ikke gør det ovenfor oss, er en annen ting, det får hun ta på sin kappe.

men han hadde aldri godtatt at jeg sto i min eks sitt kjøkken og drakk kaffe og utvekslett nytt. men det er heller ikke aktuelt for oss. vi er begge helt fedig med hverandre.

[Anonym bruker]

Jeg synes mannen din er helt urimelig når han gjør sånn. Jeg er av den oppfatning at likt skal være likt uansett. Det vil si uansett om han har barn fra før eller ikke. Godtar ikke han at du har kontakt med din eks, må han ta konsekvensene av det og også kutte kontakten med sin eks. Det er forresten fullt mulig at foreldrene ikke har kontakt med hverandre selv om de har barn sammen n, UTEN at det nødvendigvis går ut over barna. Som stemor er man slettes ikke nødt til å finne seg i hva som helst! Vi har hatt det samme opplegget her (min mann nektet meg å ha noe som helst med mine ekser, og da tar jeg ikke fem flate øre for å forlange det samme av han) Han valgte da å ikke ha kontakt med sin eks og moren til barna. Så enkelt... Og barna?? De har det fortsatt helt fint, og de trenger nødvendigvis ikke å merke det så fælt, om det bare gjøres over tid. Om jeg føler meg slem og ansvarlig for at foreldrene ikke har kontakt mer? Nei, det gjør jeg ikke. Hvem startet hele den barnslige greia? Ikke meg...

Som far med en ny kjæreste kan man ikke få i både pose og sekk!!

[-Hengebuksvinet-]

jeg, det viser jo nemlig at han er en ansvarsfull og flott pappa. Når jeg nå har valgt å etablere meg med han, bør jeg være trygg nok på han til at han får ha kontakt med sitt første barns mor. Hadde jeg ikke taklet det faktum at han hadde en sønn fra før, måtte jeg heller funnet meg en mann uten bagasje.

 

Synes det blir tåpelig å påstå at det er like greit for barna om far og mor ikke har kontakt i det hele, og stiller store spørsmål til hvordan dere ordner det i praksis. Jeg tror nemlig ikke problemet her (svaret over) ligger i fars kontakt med mor, men i en usikkerhet hos stemor. Og den er det stemor selv som må ta tak i, i stedet for å ødelegge et godt samarbeidsmiljø mellom foreldrene.

 

Jeg personlig har ikke mye kontakt med eksene som jeg ikke har barn med, men tviler vel på at mannen min hadde blitt irritert om jeg hadde det. Vi har et supert forhold, og ser ingen grunn til å markere meg ved å presse min stesønns mor ut av min manns liv.

[Anonym bruker]

Synes du bør lese hva jeg skriver og hvordan denne "problemstillingen" har eskalert. Jeg har også valgt mennen min, med barn fra før. Og jeg føler meg trygg nok til at han kan få kontakt med sin eks (til tross for drøye episoder fra hennes side). Jeg har også taklet det faktum at han har et barn fra før. Men HAN kan tydeligvis ikke takle at jeg har hatt en kjæreste fra før, og om han er så vanvittig teit at han nekter meg å ha kontakt med han, JA da er jeg så vanvittig teit at jeg nekter han det samme!! At mannen min da videre er så teit at han velger å ha det slik, framfor at vi begge kan ha kontakt med våre eks'er så forventer jeg at du ser at det ikke dreier seg om min trang etter "å markere meg ved å presse min stemors mor ut av min manns liv", men om rettferdighet.Altså likt skal være likt. Og om det så hadde vært slik: hvorfor kan ikke jeg presse mine stedøtres mor ut av min manns liv, når hun for så lenge har prøvd å presse MEG ut av min manns liv??

Det er tross alt grenser for hva vi skal finne i oss. Og uansett skal vi bare smile og akseptere.

Vil også gjerne tilføye at det ikke var store diskusjonen, når jeg forlangte det samme av min mann. Han ønsker heller ikke å ha kontakt med moren til barna. Det er også nå veldig lenge siden vi hadde denne diskusjonen, og siden det var et tema hos oss. Hvordan vi ordner det i praksis? Ungene bor langt unna så det trengs fly for å se dem (det var HUN som flyttet, så det er henne som har lagt opp til at samvær er så sjelden...) Vi har barna to- tre ganger i året. Henter dem på flyplassen, og avtaler hvilke ferier de vil komme, med barna selv. Slettes ikke nødvendig at biomor skal blande seg bare for å marker at det er hun som bestemmer uansett! Passer det ikke med samvær, gir barna beskjed. Vedder på at dere superstemødre og ihuga biomødre mener dette er for stort ansvar for en 11 og 12 åringer å ta seg av slike ting. Vel det fungerer ihvertfall superbra for oss, og barna er storfornøyd ved at de også kan være med å bestemme og ta avgjørelser. De opplever ihvertfall ikke at avgjørelser blir gjort over hodet på dem og at de må gjøre det foreldrene bestemmer seg imellom.

Foreldrene må ikke på død og liv ha kontakt bare til opplysning for de som tror noe annet.

Vi har også et supert forhold, faren og barna, jeg og barna og jeg og faren!! Men ikke faren og biomor- ingen bombe siden de ikke er sammen mer?? Da er det vel kun en suuuuuur biomor et sted langt unna som faren ikke vil ha kontakt med noe mer. Det vil si hun ikke lenger har adgang til å prøve å ødelegge våres gode liv og gode humør med sine syke påfunn.

[Gjest]

sjalusi kan være så mangt, ja:)

 

Jeg får heller ikke lov overhodet til å ha kontakt med eksen min (skilsmissegrunn, sier han). og synes også det er rart at mannen min tar det som en selvfølge at jeg må akseptere at han har kontakt med eksen sin... pga barna pga barna pga barna, et evig ekko hver gang temaet er oppe

 

Eksen min skylder meg forresten penger, og det synes mannen min jeg skal kreve inn, men uten å liksom prate sammen...

 

Men enda rarere synes jeg det er at jeg ikke får lov å spørre andre om hjelp til ting som har med huset å gjøre.

 

Det siste nå dreier seg om en sånn stenderdetektor, for å peile inn bjelkene under takplatene... Jeg får det ikke til, og mannen min finner aldri tid. Jeg har foreslått å ta med en fyr hjem for å hjelpe meg, men nei.... skilsmissegrunn (men hadde jeg hatt barn med vedkommende, da hadde det liksom vært greit.. selv hjalp han eksen med oppussing av bad... forstå det den som kan)

[-Hengebuksvinet-]

Hvorfor finner du deg i sånt da? Jeg hadde aldri akseptert at mannen min pusset opp badet hos eksen, for så å ikke ha tid til nødvendige, praktiske ting her i huset. Det er jo ikke sånn man behandler den man er glad i. Et godt samarbeidsforhold til den andre forelderen er viktig å bevare, men jeg ser ikke noen grunn til å strekke det for langt. Flott at man kan omgås på de arenaer som er viktige for barnet, dvs fotballkamper, avslutninger og andre tilstelninger. Og helt supert om man kan snakke om ting som angår barnet, og kanskje ta en kopp kaffi sammen ved levering, nå og da. Men det bør jo absolutt ikke gå på bekostning av det nye forholdet.

 

Og tøybleia, unnskyld at jeg sier det, men er mannen din veldig plaget med sjalusi? Jeg ville aldri nektet mannen min å snakke med ekser nå og da, så lenge ikke kontakten holder seg på et avslappet nivå. Og jeg synes det er meget betenkelig at han påberoper seg skilsmissegrunn om du tar med en bekjent hjem, for å hjelpe dere med en praktisk reperasjon. Samtidig som han selv kan bruke tid på å reparere badet til eksen. Dette kan vel neppe regnes som nødvendig kontakt for barnas del.... Alle legger jo opp forholdene sine som de vil, og vet at mange ikek tillater kontakt med ekser. Men da bør man også ta hensyn til partnerens følelser, og ikke ha for utstrakt kontakt med ekser selv heller.

[-Hengebuksvinet-]

Men kjære deg anonym, du ser vel selv at dere ikke har en ideell samværssituasjon? Dette går kanskje greit når samværet er så pass minimalt, men jeg synes likevel dere setter barna i en dum posisjon. Man bør i hvertfall klare å ta en telefon til eksen nå og da, når man tross alt har fått flere barn sammen.

[Gjest]

Nei, jeg reagerte jo såklart på det med badet, og han var i grunnen enig, så det blir ikke noe mer den type hjelp der.

Skjønt senest idag hadde han tid til å kjøre bort for å installere bredbånd, for at barna skal ha internett hos moren sin også. Synes nok hun kunne ordnet det selv.

 

Det med å ha en annen mann til å gjøre noe her, det kan han ikke med, det er liksom hans plikt som han sier. Det tar bare så inmari lang tid å vente på han.... Men tid til å kjøre bort til eksen og fikse bredbånd, det har han..

 

(når det gjelder stenderdetektoren har jeg ventet 1 mnd... eksen ble lovet bredbånd til barna for flere mnd siden. Men likevel..)

 

Det beste er jo å ordne seg selv, så når han reiser bort på jobb uka som kommer, så skal jeg søren meg bore hull selv til jeg finner de bjelkene.

[Anonym bruker]

Ett barn eller flere barn spiller vel ingen rolle...Og hovedspørsmålet er vel hvorfor? Hvorfor skal han ringe eks'en nå og da når han ikke vil snakke med henne?? Hun har stellt istand så mye dritt, og mannen min har ingenting til overs til henne. Pga barna? Tviler sterkt på at de blir glade for en samtale mellom mor og far som garantert ender med en krangel. Han vil rett og slett ikke ha noe med henne å gjøre.

Og jeg lurer også på hva du mener med at vi ikke har en ideel samværssituasjon? Det er begrenset hvor god råd man har til å betale for fly. Funker ihvertfall ikke med annennhver helg for å si det sånn. Mener du at vi burde flytte etter slik at barna får se faren sin mer? Ikke akkurat ideelt det heller...

Jeg lurer også på hva du mener med at vi putter barna i en dum posisjon?

Er bare interessert i å se andre synspunkter:-)

[Maud]

Når man har fått barn sammen kan man ikke bestemme seg for at man ikke vil snakke med hverandre eller ikke vil ha noe med hverandre å gjøre! Det å være foreldre innebærer at man utviser et minstemål av voksen atferd og at amn snakker med hverandre og ikke lar barna være budbringere! Det er vel noe galt med innstillingen også når man er sikker på at en telefonsamtale må ende i en krangel?

 

Gjennom jobb har jeg snakket med mange barn som har foreldre som ikke bor sammen. Flere forteller at det er vanskelig at det ikke går an å snakke om mamma hos pappa og omvendt og at foreldrene ikke kan snakke sammen. Det de ønsker seg aller mest er at mamma og pappa kan være venner. Barn er glade i begge foreldrene og skjønner ikke hvorfor mamma må være så sint på pappa og hvorfor pappa ikke tåler å høre om mamma. Når jeg så snakker med foreldrene etterpå (hver for seg selvfølgelig, de kan ikke møtes på et kontor for å snakke om det barnet som har det vanskelig), sier de at samværet fungerer veldig bra og at barnet aldri har sagt at noe er vanskelig. Hvorfor det mon tro? Svært få barn vil si noe annet til foreldrene enn det de tror de vil høre.

 

Jeg mener dere ikke oppfører dere som voksne og tar hensyn til barnas beste. Dere tar hensyn til dere selv! Da snakker jeg ikke om avstanden og at samværet er sjeldent selv om det kanskje ikke heller er en ideell situasjon. Barna bør slippe å være budbringere mellom foreldrene. Dersom det er vanskelig å snakke på telefon kan han kanskje begynne med mail eller SMS? Jeg mener altså at du bør vise deg som den voksne her og ta initiativet til at han kan ta kontakt med eksen for å ta hensyn til barna. Kanskje han også etter hvert viser seg så voksen at han kan stole på at du ikke bedrar ham selv om du snakker med din eks?

[Anonym bruker]

"Det å være foreldre innebærer et minstemål av voksen adferd". Da skulle du bare visst hva slags "voksen adferd" MOREN har visst oss. Du skulle bare visst alt det pisset kun kom med og TOTAL mangel på respekt. Og jeg sier ingenting absolut INGENTING har noensinne vært bra nok!! Det er kun tre ting som er bra nok for henne: BETALE og HOLDE KJEFT, OG LA SEG DIKTERE. At menn ofte blir anklaget for å ikke vise nok interesse for barna, er barnslige, dårlige fedre etc... er jeg bombesikker på at har sin forklaring i mange tilfeller pga en bitch til mor som fortsatt mener hun er konge på haugen og skal regjere over barna, eksmannen og attpåtil det nye stemoren som om det var hennes eiendom. Hun har enerett, dobbelstemme og det meste i sin favør. Jeg kan LOVE deg en ting: Telefonkontakt mellom de to=krangel. Det er ikke nødvendigvis MIN innstilling som er grunnen til det. Det er vel heller en naturlov. Slik har det vært i de ti årene de var sammen, og det var grunnen til mannen min ikke orket mer. En periode prøvde han så godt han kunne FOR BARNAS SKYLD, men det er GRENSER for hva man kan finne seg i!!! Man må verne om seg selv også. Og ikke godta ethvert trekk moren skulle finne på.

Mail og sms er det samme.

Mannen min har gitt opp, og han nekter at hun fortsatt skal ha muligheten for å ødelegge ytterligere 10 år av hans liv. Det er nemlig slik han ser det. Eneste måten å få henne til å holde seg unna, er nettopp å nekte henne kontakt. Så enkelt, og det funker. Vi har det også mye bedre- slipper å tenke på hva hennes neste trick er.

Så jeg er så absolutt ikke enig i at det er samme faen hvordan vi har det i hverdagen- så lenge barna har en far som ringer til moren i ny og ne for å snakke om "været".

 

[Maud]

Det er vel ikke snakk om å ringe henne i ny og ne for å snakke om været? Skjønner at gjort er gjort og spist er spist, men hvis hun var så grusom i ti år, hvorfor fortsatte han å være sammen med henne og fikk han da barn med henne? Har vel ikke snakket om din innstilling spesfikt heller, men begges innstilling til samarbeid med henne. Jeg kan ikke noe for det, men jeg synes synd på barn på 10-12 år som lever i klemme mellom foreldrene sine. For meg virker det som om du og typen velger deres eget beste på bekostning av barnas beste.

 

PS Hvis sønnen min prøver seg på "Jeg gjorde det ikke først, jeg bare tok igjen!" er ikke det en unnskyldning som holder!

[Anonym bruker]

Hvorfor han fortsatte å være sammen med henne er jo det evinnelige "til barnas beste" på grunn av barna etc... For alle barn vil jo at foreldrene skal være sammen, ikke sant? Så de prøvde, igjen og igjen og igjen...

Til slutt ble det endelig satt en strek. Og i utgangspunktet hvorfor han fikk barn med henne? Det er bare å ha sex det, og om det blir barn av det så har ikke mannen noe han skulle ha sagt om hun vil beholde det og ikke han. Hun brukte p-piller og har blitt gravid 4 ganger til tross for det. 2 spontanabort (noe som mannen min ikke tror på fordi hun alltid oppdaga at hun var gravid når han var på foretningsreise, og aborten samme dag) og to barn. Så han er temmelig sikker på at de barna er blitt "lurt" på han. Han er slvfølgelig kjempeglad i barna sine, men hadde det vært opp til han hadde det ikke endt slik for 11-12 år siden.

Nei, moren kan ikke bare buse fram, oppføre seg som hun vil og forlange i øst og vest. Dessverre er det slik at moren kan gjøre akkurat slik hun vil, og faren må bare værsågod å godta det! Være blid og imøtekommende, ringe og gjøre alt for å ha en god dialog med moren. Mens hun kan oppføre seg akkurat som hun vil. Det går ut over barna ja- men det er moren som legger opp til det. Og HUN som burde få pepper for at foreldrene ikke snakker sammen, og ikke oss!!

 

Regner også med at du ser jeg har skrevet "været" i hermetegn. Så jeg mener selvfølgelig ikke det bokstavelig.

 

PS Jeg vil ikke ha en feig sønn, og kommer aldri til å lære han å "vende det andre kinnet til". Med ondt skal ondt fordrive!

[Gjest]

Jeg synes man skal respektere at folk har forskjellige ordninger i de forskjellige familiene. Alle har en historie og en nåtid som vi ikke vet alle detaljene om. En sammensatt familie går gjennom mange faser fra vanskelig til lett til vanskelig osv. Det er min erfaring. Min erfaring er at jeg er plassert nesten ti år tilbake i tid hva forholdet mellom meg og bonusbarnas mor angår. Hun ville ikke vite av meg da jeg ble sammen med mannen min enda det var hun som gikk. Jeg var som de fleste ung, utrygg og sjalu på x-en i begynnelsen. Men tok et oppgjør med følelsene mine og valgte mannen min og godtok dermed også å leve med å "dele" ham med x-en pga. barna de har sammen. Etter som årene har gått så har jeg forsøkt å forstå henne og komme henne i møte og forsøkt å være en god voksenperson for barna hennes uten å konkurrere med henne, men hva hjelper det? - ingen verdens ting. Den største feilen jeg har gjort er å overta x-mannen hennes og ta godt vare på barna hennes når hun valgte å bruke tid på seg selv og sin nye kjære. I tillegg har jeg vært så dum at jeg har fått barn med min kjære - det er utilgivelig!

 

Så jeg har saktens meg ofte spurt meg selv om hvordan min kjære i all verden kunne få to barn med et slikt selvsentrert menneske som setter sine egne behov foran alt annet.... tilogmed sine egne barn.... Svaret jeg får fra meg selv er at når man er i et forhold så ser man gjerne ikke helt klart alle skjærene som kan senke en familie - de er der hele tiden, men man ser den først etter at familien er splittet. Slik er det jo med alle forhold.

 

Jeg tror skilsmissebarn uansett vil havne i en lojalitetskonflikt mellom foreldrene for det finnes ikke lykkelige skilsmisser. Uansett hvor god kommunikasjon foreldrene har så vil barna føle at det er noe som ligger under - usikkerhet, bitterhet, sjalusi ++++ jeg vet at mange inne på dette forumet mener at man skal oppføre seg voksent for barnas skyld. JA de voksne MÅ etterstrebe å være voksne, men min erfaring er at det ligger for mye uoppgjort i lufta mellom mor og far og meg for vi har aldri satt oss ned og snakket sammen om rollefordeling hvem gjør hva + + + Jeg har hele tiden tilpasset meg forholdene rundt meg og gjort det beste for bonusbarna. Jeg vet at moren deres ikke vil se meg - ok, da lar jeg være å åpne døren når hun ringer på. Jeg tar ikke telefonen når hun ringer, jeg bringer dem aldri, møter aldri opp på noen offisiell arrangement..... gjør egentlig det meste for å holde meg unna henne for hun er ikke voksen nok til å ikke vise barna sine at hun ikke takler meg etter snart 10 år.

 

Så kanskje er det min feil at jeg ikke tok mot i meg og snakket med henne da jeg flyttet sammen med min kjære og barna hans. Kanskje vi kunne samarbeidet bedre hvis vi hadde vært åpne på et tidlig tidspunkt. Men jeg synes vi skal ha såpass med takhøyde her inne at folk må få lov til å fortelle hvilke ordninger de har og om hva som fungerer for dem, uten å dømme dem nord og ned.

 

Jeg leser dette forumet med jevne mellomrom og det gir meg veldig mye å lese hvordan andre har det - faktisk mest fordi dette er ukjente mennesker for meg og jeg slipper å forholde meg til deres liv - bare lese om hvordan de takler hverdagen sin.

 

Vi har alle våre lass å dra på - og bør nok konsentrere oss om det uten å tynge andre med bedrevitende kommentarer for vi vet som sagt ikke hele historien.

[Maud]

Jeg skjønner at du og jeg er grunnleggennde uenige i hvordan man skal møte verden. For meg er det helt uaktuelt å si til sønnen min at han skal ta igjen! Dropper diskusjonen her. Vi får være enige om at vi ikke er enige...

[Anonym bruker]

Vel, det er ikke jeg som har skrevet det siste innlegget før deg nå, så det er tydeligvis flere som kan forstå at det ikke er mulig for oss å ha den kontakten med mora som du (Maud) mener vi må være voksne nok til å ha. Jeg er uansett sikker på at forholdet til min mann hadde vært temmelig frynsete om vi skulle la henne (moren til barna) få diktere på den måten hun vil. Tviler vel egentlig på at vi hadde hatt et forhold i det hele tatt, for det gikk på helsa løs! Og da ville også barnet våres blitt nok et barn som ikke lever med både mor og far. Jeg er derimot stolt av at vi fant en løsning som vi kan leve med. Om barna om 5-6 år forteller at de synes det var trist at det var slik, eller at de har hatt problemer på grunn av det. Ja, så forteller vi dem bare sannheten da! Hadde vi blitt møtt med den respekten VI fortjener, hadde hun blitt det også.

Maud: Hadde jeg vært sikker på å ikke bli gjenkjent her, skulle jeg ha fortalt deg detaljer om hva som har skjedd. Ikke fordi jeg tror du er interessert i det, men for å prøve å få deg til å forstå at det ikke er mulig i alle tilfeller å ha det forholdet til den du har barn med, som du snakker om. Ja, vi kan være enige om å være uenige, selvom jeg gjerne kunne fortsatt diskusjonen. Men jeg ser jo at det ikke er noen vits . Men igjen... jeg skammer meg ikke et sekund over hvordan vi taklet dette. Skulle gjerne sett noen andre takle det bedre.

[Anonym bruker]

Jeg velger å være anonym her: hører til blant dem som unngår all kontakt med biomor. Ikke fordi hun hatet meg fra første stund, troppet opp på døra her for å hive meg ut, slengte klærne og skoene mine ut..osv osv. Jeg valgte å se disse handlingene som uttrykk for noe som må ha vært en fortvilet situasjon for henne (selv om forholdet deres var over 2 år før vi traff hverandre).

 

Grunnen til at jeg har gjort henne til en ikke-eksisterende person i mitt liv, er at hun på div måter gjorde livet vanskelig for meg, min mann og barna i en periode hvor vi var ekstremt sårbare pga sykdom og dødsfall i nær familie. Har ikke lyst til å gå i detalj her. Poenget var bare at hun, i de ukene det sto på, viste seg som en bunnløst egoistisk, selvsentrert og ondsinnet person. Jeg kommer for alltid til å forbinde henne med de problemene hun laget for oss i de tyngste dagene i mitt liv.

 

Jeg anser meg ikke som forpliktet til å ha noe med henne å gjøre.

Hun er ingen aktør i mitt liv. Hun har ingen plass i min framtid.

På den måten slipper jeg å gruble mer på hvordan det er mulig for et menneske å være så hjerteløs som det hun var.

 

[Anonym bruker]

Du er da heller ikke forpliktet til å ha noe med henne å gjøre, men det er mannen din. Utrolig dårlig dømmekraft han har vist da, som har fått barn med en så fæl dame!

[Anonym bruker]

tror ikke hun var fæl i utgangspunktet...

 

Ikke alle modnes og blir rundere og klokere med årene.

 

Noen surner.

 

Noen råtner.

 

Håper selvfølgelig at mannen min lærte noe:) i.o.m. at han falt for meg... he he:) Rart med dømmekraften ja, men man ser vel helst det man ønsker å se hos sin kjære. Til bildet en dag begynner å sprekke og man skimter konturene av noe fremmed og ekkelt bak ansiktet til den man trodde man skulle dele livet med.