Hormonell

[vims-74]

Jeg er bare 15 uker på vei, og er allerede møkklei av å ikke ha kontroll på negative følelser. Er mye trist, ofte uten noen særlig grunn, og klarer ikke helt styre unna å tenke på det som er trist, noe jeg vanligvis klarer. Vet dere om det er vanlig at dette gir seg, slik som med andreting (kvalme ol) eller må jeg forvente ha det sånn i ennå mange måneder?

[Lille Sprell og meg]

Hei du. Jeg vet ikke om jeg har noe svar på spørsmålet ditt, men har bare lyst til å si at jeg kjenner meg så veldig igjen.. Humøret mitt lever fullstendig sitt eget liv om dagen, jeg har null kontroll - og det er veldig frustrerende.. Jeg kan begynne å gråte av alt fra en bitteliten krangel til et dårlig tv-program som Ekstrem Oppussing..helt vilt.. Det som går inn på meg mest er at dette påvirker veldig parfoholdet mellom meg og min kjære. Han har en periode i livet sitt hvor det skjer ekstremt mye; fotballkamper og treninger, utdrikningslag, happenings med jobben som han ikke kan komme unna.. Mitt liv har på den annen side begrenset seg noe fra å være veldig aktiv innenfor det meste av sport og fritidssysler til å bli "hjemmeværende" og passiv.. Det blir liksom ikke like naturlig å arrangere vinkvelder med jentene, å reise på sykkelturer i helgene, gå på blades, være med på alle lønningspilsene på jobb.. Jeg orker mye mindre enn vanlig, blir fortere trett og kroppen setter etterhvert sine egne begrensninger. Jeg føler meg ensom når jeg sitter her hjemme.. klarer ikke helt å glede meg på hans vegne, så jeg føler meg egentlig ganske råtten. Og dette påvirker selvfølgelig mitt humør også når han er hjemme; noe som gjør at den lille tiden vi har sammen heller ikke blir så hyggelig.. Jeg gråter mye, spesielt når jeg alene, jeg er rådvill og lurer på om det er dette jeg ønsker. Har alltid tenkt på denne perioden av livet som en tid preget av mye hjemmekos og gode samtaler. I stedet er jeg mye lei meg og trist! Det føles så håpløst... Jeg krever jo antageligvis alt for mye av min kjære; hans hektiske hverdag var aldri noe problem før jeg ble gravid. Men da hadde jeg vel så mye aktivitet i min hverdag.. Dette plager meg mye. Skulle ønske jeg kunne forklare alt med at jeg er hormonell - men er det virkelig så enkelt?

 

 

[vims-74]

Hei!

Kjenner meg igjen i det du skriver og, det er så kjempelett å føle seg utenfor. Du sier at hans hektiske hverdag aldri var noe problem før, men det er nok fordi at nå har du jo ingen valg, du kan jo ikke lengre gjøre nøyaktig hva du vil, og når man blir fortere trøtt og sliten så har jo ting sine begrensninger der, samt at vinkvelder blir muligens ikke helt det samme med alkoholfri vin Den tanken om dette er virkelig det du ønsker har streiftet meg og, men om man har en samboer som stiller opp, så vil det jo bli mye enklere når nurket har kommet seg ut, da kan man faktisk velge om man vil drikke litt vin, blir dere styr med det, at man må pumpe om man ammer osv, men da har man på et vis mere valget! Før jeg ble gravid var jeg aldri trist eller lei meg hvis han var ute med feks kolleger, nå blir jeg jo det, for jeg kan jo ikke bare helt uten videre finne på det jeg har mest lyst til, så jeg trøster meg med at dette må være hormoner, kombinert med at ingen synes det er noe hyggelig å føle seg utenfor, og man blir på et vis det når man er gravid, har jeg funnet ut. Iallefall når man ikke har en hel gjeng rundt seg som er i samme situasjon.

Jeg synes iallefall det er fint at noen her skjønner hvordan jeg har det, så får vi kanskje prøve holde litt kontakten, vi sippe-kjerringene?

Og om noen vet om det er vanlig å være full av hormoner hele svangerskapet, venter jeg fortsatt på svar!

[Lille Sprell og meg]

hehe.. jeg forsøkte alkoholfri vin på bursdagen min, bare for å føle litt på kosen.. men fysj.. det var overhodet ikke godt! Så jeg holder meg til brus heretter..;-)

 

Det er godt å høre at vi er to! Det er nok antageligvis uendelig mange flere proppet med hormoner der ute, det er jo en trøst.. Jeg er like langt på vei som deg; 16 uker i dag, faktisk. Når har du termin?

 

Det er så sant det du sier, at man blir litt utenfor om man vil eller ikke.. Kroppen og tiltakslysten setter sine egne begrensninger, selv om jeg overhodet ikke kan klage på å ha hatt et problematisk svangerskap. Jeg har ikke vært kvalm, har ikke vært uvel i det hele tatt - men humøret mitt har svinget litt, spesielt den siste tiden. Men selv om jeg kan forbanne meg på kjæresten min av og til; mtp alt som skjer i livet hans, så er det jo godt at han er engasjert.. Og jeg vet for sikkert at han kommer til å stille opp etter fødselen. Han vil helst ha hele fødselspermisjonen, han..hihi.. vi kommer nok i alle fall til å dele 50 /50 på den, dersom alt går bra med mor og barn.

 

Lykke til da; med astronauten din og de ufrivillige besøkende hormonene..!

[vims-74]

Hei igjen

Ja, det er en trøst at det finnes flere der ute proppfulle av hormoner, jeg håper bare hver dag at det skal gå over jeg, selv om ikke alle dager er like ille

Jeg har en fantastisk kjæreste da,som trøster så godt han kan -godt han er tålmodig!

Jeg har termin 17 november jeg, hvor i landet holder du til?

 

 

[Lille Sprell og meg]

Heisann,

 

jeg bor og jobber i Oslo. Du da? Min termin er foreløpig anslått til 6.november, men blir spennende å se om den blir endret på ultralyd. Litt gøy, for nå vokser magen og ting begynner å skje..;-)

[vims-74]

Hei,

jeg holder til i Trondheim og har termin 17 november

Er en spennende tid framover ja!

[sommersol]

Hormoner ja!!

 

Jeg hadde ikke så mye opp ned svingninger tidlig i svangerskapet, men nå, når jeg er 31 uker på vei, så strømmer hormonene i hver sin retning.

Det er helt fælt.

Klarer ikke kontrollere det, og jeg som vanligvis har god kontroll!

Frustrerende.

 

Sånn som nettopp, jeg begynte bare å gråte, og gikk i sengen og la meg. Gråt og gråt. Kjæresten skulle ut og spille fotball, så jeg ville ikke bry ham med det. Men nå er det over. . . Er helt ok igjen nå...så lenge det varer :-)