han kom ikke hjem med henne....

[lille oss]

har skrevet her tidligere ang forholdet mellom min datter og hennes far.. ("jeg er så vanvittig redd nå!!"). vi har idag ingen skriftlig avtale,men han presser fortsatt veldig på at han vil tvinga jenta vår til å godta å være sammen med han..hun blir 2 år i august,og vil ikke dra sammen med han..hun gjemmer seg når hun ser han..det går bra etterhvert når de har kommet seg avgårde,men pga hennes hysteriske reaksjon når hun må dra sammen med han vil ike jeg gi han "vanlig samvær" enda, jeg krever en rolig tilvenning. det er han absolutt ikke enig i,og bare truer med advokat og 50% hvis han ikke får det som han vil.. detter har pågått i 1 måned nå, og jeg er utslitt!!!

men til saken nå... på 17.mai skulle han ha henne noen timer siden det var "hans dag" (han har henne hver onsdag). jeg hadde snakket med han i tre dager om at jeg måtte ha henne tilbake kl 5 senest,fordi min pappa hadde bursdag da..ingen av disse gangene sa han noe på det, han sa aldri nei! men så kom 17.mai og jeg leverte henne etter barnetoget.hun gråter og klamrer seg fast i meg som vanlig,men jeg må bare levere henne og dra.. etter jeg hadde dratt ringte han å sa at det var min feil at hun reagerer som hun gjør,at det er min feil at det er grusomt for henne å dra sammen med han.. jeg orket ikke høre på all dritten han slengte,så jeg sa hadet og la på.. rett etterpå fikk jeg en melding der det stod at han ikke komtilbake med henne før halv åtte,fordi det var hans dag..jeg prøvde alt jeg kunne for å få snakket fornuft med han,men han kom ikke med henne før halv åtte..så nå har jeg snakket med advokat og har møte der snart..

men min frykt er at han ikke skal komme tilbake med henne til leggetid på lørdag når han skal ha henne... hva gjør jeg da, hvis han ikek kommer hjem med henne for natten??

[♡ [email protected]♡]

er han psykisk ustabil?

 

eller er det det at hun nekter, og da blir du beskymra?

 

men vis det er det at hun ikke vil(og han ikke er sjuk i hue) så er det også viktig at du for jentas skyld er positiv om hennes møte med faren oppmuntrer hu litt liksom.... som sagt så lenge han ikke er gal...

 

lykke til videre..

 

håper det løser seg=)

[Anonym bruker]

Uff.. trist at dere må ha det på denne måten.

Hvorfor kjenner ikke dattera pappaen sin så godt?

Jeg forstår hun er sterkt knyttet til deg, du er jo mora. Det er liksom bare dere to

 

Kunne du ikke få ett godt råd av advokaten da? Mtp helgen mener jeg?

Hvis du leser flere av disse innleggene nedover her finenr du fort ut at han ikke kommer så veldig langt med å true.

 

Hvis han ikke kommer hjem med henne før natten, ring polititet.

[Anonym bruker]

Håper du er positiv i forhold til samværet ovenfor din datter??

 

Ikke bruk ord som "du må til pappa nå"... Blir helt feil.. Prat positivt om faren, slik at hun kan begynne glede seg til hvert samvær..

[Anonym bruker]

Ikke glem at han kanskje også er engstelig for ikke å få se henne, ikke å få bygge opp et forhold og kanskje føler seg presset, for det er jo du som har makten og kontrollen i det daglige. Det er ikke sikkert du trenger å engste deg så mye.

 

Har vært i din situasjon (og er det for så vidt fortsatt). Det er knallvanskelig, men har bare bestemt meg for å bite tennene sammen og å gi barnet mitt muligheten til å få et best mulig forhold til faren sin. Er positiv, snakker om det på forhånd, er alltid blid rundt overlevering, har sørget for at ungen har sett far kort og hyppig i starten og nå etterhvert litt lengre samvær.

 

Det er tøft å gå fra barnet sitt uansett, og det er krevende for barnet. Dette er jo standard også for små barn som skal i barnehage. Det beste du kan gjøre for barnet er antagelig å være vennlig, men bestemt og fortelle at det snart kommer hjem, men ikke gi det noe valg (altså forutsatt at far ikke mishandler barnet el)

 

Når det gjelder 17 mai skjønner jeg godt at du ønsket at hun skulle komme tidlig hjem. Men strengt tatt er det vel fars dag etter samværsordningen (hører du ikke har avtale, jeg har heller ikke det, men forholder meg til en praksis og kan vel da uansett ikke tas på at jeg ikke samarbeider el senere), sånn at om han begrenser det er det han som strekker seg litt og ikke selvsagt. For et barn på 1 1/2 år har det vel ikke så mye å si om hun deltar i bursdag, men at det er viktig for morfar og for deg skjønner jeg godt.

 

Du går kanskje hjemme med datteren din fortsatt? Det er uansett tøft å akseptere at de skal løsrive seg litt, og rundt to-årsalder er det i høyeste grad naturlig. Prøv å tenk at et godt forhold til far kan være en positiv måte å knytte opp symbiosen mor/barn litt, ikke nødvendigvis noen trussel. (At det er aktuelt med 50/50 ville jeg ikke bekymret meg over, det er ikke særlig sannsynlig)

[Kjetil!]

Det at ungen grin når ho skal til faren, må du nok berre leva med. Det kjem til å gå over etterkvart, akkurat slik det gjer med ungar som skal i barnehage.

 

Og når faren kjem for seint attende med jenta, bør du vera klår på at du ikkje godtek det, og at det er dårleg gjort mot deg og ungen, men ikkje start ein stor krangel på det. Store kranglar og konfrontasjonar har ein tendens til å ikkje hjelpa.

 

I tillegg kan det vera lurt å skriva avtale om at du hentar ungen når samværet er over. Då slepp du å lura på om han kjem. Om han då ikkje er der du skal henta ungen, og du ikkje får kontakt med han, vil det vera naturleg å etterlysa han. Først gjennom familie og vener, og om ikkje det hjelper, kan du bruka politiet. Å få politiet til å ta ein telefon til faren, trur eg ikkje er så vanskeleg. Men pass på at du ikkje gjer det før du faktisk har prøvd andre utvegar, og faren faktisk har brote ein avtale.

 

Og få faren med deg på familevernkontoret om de ikkje alt har vore der! Få ein avtale ned på papiret. Det bør vera ein detaljert avtale, der du gjev han meir samvær enn det du sjølv vil at han skal ha, og gjer det klårt at samværet kan utvidast dersom dette fungerar bra for deg og ungen. Og at du ikkje kjem til å følgja avtalen om ikkje han gjer det.

[singel-mom]

I et samarbeidsforhold som skal vare i minst 16 år til, så må en ha en viss grad av respekt. Respekt for hverandre, og ikke minst respekt for barnet. Det gjelder begge parter. En avtale er en avtale, og hvis ikke han kan forholde seg til det, så må det nødvendigvis få konsekvenser.

 

Jeg er totalt uenig i at en bare skal venne seg til at barnet gråter når hun skal til far. Ærlig talt, hvilke virkemidler har et lite barn? Skal vi virkelig ikke høre på de signalene de gir?

Får noen får piggene ut, så mener jeg IKKE at en skal nekte far i dette tilfellet samvær, men barnet skal komme først. Hvis barnet ikke er trygg nok på far, så må en ta det mer gradvis og på barnets premisser.

 

Vår gutt på 2 år har hatt en veldig gradvis opptrapping av samvær. Først hjemme hos oss. Så timer alene med far. Så reiste vi til far for at han skulle bli trygg hjemme hos han. Begynte med en natt om gangen, senere to. Og nå har vi en gang i mnd tors- søn. I tillegg til fast annenhver helg.

Jeg er så utrolig fornøyd når jeg kan se gutten vår, gå til far og hans samboer og formelig stråle. Han gir meg en god klem og slengkyss, før de drar avgårde. Fullstendig trygg og god. Man må ikke tvinge barnet avgårde, fordi barnet bare MÅ venne seg til det. Til fortere til bedre. Og for enhver pris.

Det er vi som er voksne, og våre avgjørelser påvirker i aller høyeste grad barna våre.

 

Når dette er sagt så er det essensielt at du er positiv til at barnet skal til far. Nå har ikke jeg lest det andre innlegget ditt, men jeg går utifra at du ikke tror barnet har det vondt når det er hos far?

Du må kanskje begynne med deg selv for å snu din innstilling, men kanskje du kan ha et bilde av far som barnet ditt kan se på ofte. Snakk om far, og gjerne med far på tlf. Prat om hva dere kan gjøre.

Dette er bare forslag for min side. Kanskje syns du de er greie, kanskje ikke. Det er bare godt ment

 

Det er nok av de som finner det for godt å true med advokat. Det er fritt valg, men det bidrar ikke til et godt samarbeidsmiljø. Om du er usikker, så kan du ta kontakt med advokat selv, bare for å få et juridisk uforbindende synspunkt.

Enda bedre er det imidlertid å ta kontakt med familivernkontor, eller helsestasjonen for veiledning. Kan virke bedre for dere alle 3.

 

Håper det gikk bra i går

 

Lykke til!

[-Hengebuksvinet-]

og jeg får en liten følelse av at du innerst inne ikke er helt klar for å dele henne med pappaen? I så fall må du bare overse disse egoistiske følelsene, og tenke på barnets beste. ;-) For det beste for barnet er jo å ha både en mamma og en pappa.

 

Selvfølgelig er ikke sånne situasjoner som syttendemai bra, men kanskje føler pappaen at du er litt vel styrende i forhold til samvær? I så fall blir mange, både menn og kvinner trassige og lite samarbeidsvillige. Kanskje kan du gi han følelsen av å bestemme litt mer, samtidig som dere ivaretar barnets beste. Jeg tenker da som å si hvilken ettermiddag i uken passer best for deg? Hvordan kan vi gjøre det for at barnet skal bli trygg i samværssituasjonen.

 

Er nok som Kjetil enig i at man ofte må regne med litt gråting, spesielt om forholdet mellom deg og barnet er veldig tett. Dette betyr ikke at barnet ikke har det bra hos pappaen, bare at barnet har fått mindre mulighet til å knytte seg til pappaen. Men er selvfølgelig enig i at faren bør møte ungen jevnlig i forkant av overnattingssamvær. Mannen min begynte med overnattingssamvær før stesønnen min var 1 år, og gutten er både harmonisk og fornøyd. Jeg var selvfølgelig ikke inne i bildet til å begynne med, men både faren og moren sier at samværet fungerte bra.

[lille oss]

jeg har alltid vært positiv mot henne når det gjelder hennes far. jeg har kjempet fra dag en for at de to skal ha et godt forhold. jeg gav ikke opp,selv når han ropte i telefonen til meg at jeg måtte slutte å mase sånn,fordi han orket ikke være sammen med henne fordi hun var så kjedelig,han ble så fort lei. jeg har alltid synes det har vært viktig for henne å ha sin virkelige far som far. hver gang jeg leverer henne sier jeg med en rolig oppmuntret stemme:" det går bra lille venn, du kommer til å ha det så morsomt sammen med pappa. og du behøver ikke være redd, du kommer alltid hjem til mamma etterpå.bare vent å se, om noen minutter kommer du og pappa til å storkose dere:)"

ang bilder har jeg flere bilder på veggene med henne og pappaen sin når hun er nyfødt. det er kun fra den perioden jeg har bilder av de.og hun har et eget album som hun får se i når hun vil, der er det og bilder av dem. selv om jeg og pappaen ikke har noe godt forhold synes jeg ikke det skal gå utover barnet. hun er en del av oss begge to, ikke bare meg..

[mamman&andrea]

Jeg syns du skal la tvilen komme han tilgode. Det var trossalt hans dag, og skjønner godt at han vil ha henne den tiden han kan, de få dagene han har henne. Greit nok du hadde andre planer, men som du sier selv, så var det jo hans dag.

Hvis du skal få datteren din til å godta å være med pappan, så må hun jo få muligheten til dette.

Det er ingen god følelse å gå fra barnet sitt når det gråter og helst vil til deg, men det går heldigvis over fort.

[singel-mom]

Jeg synes du gjør en god jobb jeg

 

Det er i utgangspunktet greit nok det at 17 mai var hans dag fordi det var en onsdag. Men når du i 3 dager spør/ ber om å få henne tilbake kl 17 pga morfaren sin bursdag og han ikke sier noe på det. Da må det regnes som en avtale, som han da bryter ved å ikke levere henne før leggetid.

 

Det kan være greit å ha i bakhode at noen ganger kan det være greit å bytte helger/ dager pga div ting og tang. Er en fleksibel, så får en fleksibilitet igjen.

 

Har dere vært på familierådgivningskontor?

[lille oss]

tusen takk sungel-mom det er så godt at noen sier det av og til.

jeg synes jeg prøver så hardt jeg kan uten at det skal gå utover jenta mi..

hadde hun alltid reagert med gråt hver gang hun dro fra meg, uansett hvem det var med, hadde jeg kanskje ikke sett sååå alvorlig på det..

men det er KUN faren det gjelder, og det mener jeg er fordi han har gått inn og ut av livet hennes akkurat som han vil...

jeg har vært hos advokat i dag, og hun skulle sende et brev til pappaen.. så er vel ballen i hans hjørne..

har møte på familievernkontoret i juni

[Anonym bruker]

Fy faen du er teit. Det at ungen grin når ho skal til faren må du bare leve med? Det går over etterhvert? Man kan da for FAEN ikke sammenligne barnehagen med samvær med far.

 

Samvær skal gå på barnets premisser, å før barnet selv vil til faren og er trygg på han bør hun slippe.

 

Tror du lever i din egen drømmeverden hvor alt skal bli til det beste for fedre, for dere får lov til alt uansett dere virker det som ifølge deg.

 

 

[Anonym bruker]

jeg har nesten hatt det sånn som deg , gutten vil ikke til far eller farmor / farfar, men deerimot "min familie" er greit... jeg syns ikke dette er noe hyggelig i det hele tatt, og jeg sa ifra att jeg takler ikke at han skal skrike væær gang han skal til deg ( dettte sa jeg til far) jeg blir lei meg og syns det er trist att det skal være sånn. prata med han om dette og sa att hvis du kanskje begynner å "gjøre" litt ting med han som han syns er gøy så kanskje det hjelper litt trenger ikke være noe stort og ikke vær gang heller men som feks å gå å fiske,sykle,tur i skogen osv det elsker han og koster ikke noe heller, og han sa ja det kunne han prøve.. og hurra det hjalp, nå skriker han ikke lengre for att han må dit. har alltid vært jeg som har tatt han med på ting gjennom årene (han er 4 år nå) og det eneste de gjorde de helgene han hadde han var å dra hjem til mora si, og det er selvflgelig greit men skjønner oxo gutten min att han ikke syns det er noe kult å gjøre det samme hele tia, det gjør jo ikke vi heller. men nå vet jo ikke jeg om det er noe løsning for dere å snakke om hva de gjør når han har henne, men funka i hvertfall for oss og det skal som regel ikke så mye til for å glede ett barn...

kan jo tenke på om dette kan være en løsning for dere og. og en ting til ang 17 mai, att han ikke leverte henne kl 17. som du hadde spurt om syns jeg er dårlig gjordt, så sant han ikke hadde sagt nei når du spurte for att han hadde lagt planer allerede.

vi har det sånn att hvis exen min har lyst å gjøre ett eller annet den helga han har gutten så kan han spørre om å bytte helg og det er helt greit så olenge jeg ikke allerede har lagt noen planer og sånn er det begge veier...håper virkelig dere kan få til å samarbeide litt bedre snart for da ser dere begge to hvor mye lettere det vil bli...

 

dette er som sagt mitt syn på saken,,

lykke til og god natt:) håper det ordner seg

[Anonym bruker]

Tenkte jeg måtte si det, siden ingen har sagt det ennå: Det ER ikke nødvendigvis barnets beste dersom samværet utarter seg slik som du beskriver!? Det må du nesten kjenne litt på selv. Det er du som kjenner barnet ditt best og det er ditt ansvar som aleneforsørger å gjøre det som du mener er best for henne. Jeg regner med at du greier å innse hvorvidt du er urimelig eller berettiget bekymret. Ha tro på deg selv! Personlig synes jeg at samværsoppfatningen er litt vel stereotyp.. Det blir litt vel mye "likestilling" for enhver pris og det er ikke nødvendigvis barnets beste. Men hvor populær blir man om man sier det..!? Lykke til!

 

Hilsen ei som tør å mene noe annet