annenhver fredag

[Anonym bruker]

begynner galskapen. bildørene slamres, krangling og kjefting kommer mot døra. jeg står på trappa å ta i mot. skoa sparkes av, en i hvert hjørne. jeg kjefter skoa skal stå i skapet, skitne sko skal av ute, tas inn på vaskerommet for tørking å børsting.

ranslene slippes rett ned, deiser i gulvet. noen nekter å henge jakken i fra seg, andre slenger den på sofaen.

jeg er allerede forberedt med laken over møblene, der jeg kjefter videre, om jakke på knaggen, skoleveske på rommet.

samtidig som jeg sjekker hender som alltid er klissne, og sender dem på bade for håndvask. småen våkner av alt bråket, kranglingen, jakken fremdeles på sofaen, noen har satt seg på den. tv'en er kommet på. noen sliter i fjernkontrollen.

sambo kommer smilende og sliten inn døra, med pikk pakket de selv glemte i bilen, gir mg et fort kyss, mens han forsetter med å kjefte for dette.

noen roper om hva vi skal ha til midag, samme hva jeg svarer er det noen som ikke liker dette.

mens site middgs forberedelser blir gjort er kranglinga om fjernkontrollen gått over til krangling om pc, og hvilken musikk vi skal høre på, så da blir det spill musikk fra minst to av de tusen annleggene som finnes. jeg pøver meg med en forjeves kan vi ike ha litt ro i alle fall når vi spiser.

da går vi over på handlelistene, jeg trenger, nye fotballsko, skøyter, klær, skoletur, og det forsetter i det uendelige, mamma har ikke pener og sa at jeg skulle spørre deg. han sier alltid nei, den som får nei går så fra bordet og tar til tårene for da kan den ikke forsette med ha det måtte here eller vil bli mobbet eller føle seg utafor.

så begynner pappa pappa se på meg, og ved du hva som ha skjedd, og de slåss om farens oppmerksomhet, de som ikke får full opperksomhet roper de kjeder seg, så etter en stund er den ene stygg med den andre.

eg gjør så godt jeg kan, prater med dem, passe babyen, som bli sutrete og klengee av alt såket, og ikke minst rydde. ikke bare etter middagen, men over alt. det er helt utrolig at de klarer å tisse på ringen, skvette på gulve klisse såpe rundt vasken, få skomerke på gulvet, enda jeg passet på. samtidig som de slenger kommentarer om at jeg er pirkete og fisefin.

slik fortsetter de helt til sent på kveld til de er i seng før elleve, så det betyr 5 på.

da rydder jeg enda, og har fått lagt en utslitt liten kar, og min mann sovner på sofaen med et smil om munnen. jeg kan ikke fatte å begripe at han trives med dette, og jeg gjør det kun for min elskede.

det er jo galskap, jeg stålsetter meg, for i morgen kommer de igjen. jeg står der med smil om munnen, ryddet og vasket og laget til, med dekket bord og vennlige ord, og får bare skitt tilbake. det er trist. heldigvis kan vi ta lakenene av og vaske bort det meste, og leve normalt resten av tida, spise godt og sove godt og ha overskudd til å leve og ikke bare rydde og vaske

[Anonym bruker]

Jeg er også stemor, til to. Jeg kjenner din frustrasjon men vil gjerne få sagt en ting:

 

Hvem i all verden er det som har gjort deg til husets administrator og politi?

Selvfølgelig skal stebarna oppføre seg og selvfølgelig kan det bli krangling og bråk og rot og støv og sure miner og..listen fortsetter...

 

Men overlat det meste av det kjedelige og frustrerende arbeidet som hører med til oppdragelse til FAREN!

 

Du KLARER å leve en dag eller to med huset på halv åtte. Hva er verst? Å irritere seg grønn over alt som blir gjort feil eller å distansere seg litt fra det?

 

Selv om du og din mann skal være et team så er det han som har hovedansvaret med å oppdra de. Om ungene hans griser og spiller høy musikk, krangler og driver på så er det din manns jobb å sette foten ned. Jo, du er i din rett til å gjøre det du også, for all del, men gidder du virkelig?!

 

I stedet for å irritere deg over barna så irriter deg helle over din mann og sett opp en liste over alt du reagerer på og vis han den.

Om ikke han klarer å få ungene til å oppføre seg, innefor rimelighetens grenser, så er det han som må gjøre noe med det,-først og fremst.

 

Hadde det vært slike forhold her så hadde jeg rett og slett forlatt huset eller funnet meg en stille "oase" med våre fellesbarn. Trukket meg litt unna, om det så bare er i et annet rom eller det å få tatt seg en tur ut.

 

Vi stemødre tar ofte for mye på oss. Og jeg tror det er fordi vi ønsker å gjøre alle til lags. Men ved å ta på oss mannens ansvar for egne ungers oppdragelse så gjør vi oss selv en bjørnetjenste. Det er tøft nok å oppdra egne barn om man ikke skal oppdra andre også. Bidra,-ja! Hjelpe til? Yes! Men vi har full rett til å si til våre menn:

 

Det er DIN jobb å sette foten ned, for jeg orker bare ikke!

 

All ære til deg som engasjerer deg i stebarna dine, slik skal det være. Men det er lett å se på de som en byrde og ikke en glede om du brenner lyset i begge ender. Tonen i innlegget ditt tyder nettopp på det.

 

 

[GretaSchröder]

oi og jeg som trodde at JEG hadde det ille når stesønn er her. du har det nok mye verre enn meg!

[Anonym bruker]

jeg synest det er utrolig dumt med syltetøy eller annet på en lys sofa, derfor spiser vi ved bordet. jeg gidder ikke ha ketsjup på tapetet eller sitte meg i tiss når jeg skal på do. jeg synest det er utrivelig med tannkrem på speilet, det gir meg ingen god morgen.

jeg er nok ingen super engasjert stemor som brenner for stebarna mine og ønsker å delta i oppdragelsen, jeg er bare redd for sofaen min :-)

men jeg synest faktisk synd på barna, for de lever samme galskap hos mora. jeg mener barn trenger ro og orden for å ha en positiv utvikling.

jeg holder ut fordi min mann trenger dem for å være lykkelig, de er jo barna hans. men jeg blir vedig frustrert noen ganger

[Anonym bruker]

tenk deg din stesønn x 3

[-Hengebuksvinet-]

positivt her, og da spesielt din manns. Jeg tror nok at barna har gjennomskuet deg for lenge siden, og husk at de da har lite å tape på å ikke gjøre som du sier om du uansett ikke gir dem noe engasjement. Forstår jo at det er vanskelig å bli engasjert og positiv i en sånn situasjon som din, men lar man den negative spiralen fortsette blir det bare værre. Ser det her også, at er jeg innerst inne sliten og oppgitt, blir ungene ti ganger værre enn ellers.

 

Men hva er det som feiler mannen din da? Ser han ikke at du sliter deg ut, og at dere hadde vært bedre tjent med at ungene hans får litt strammere grenser? Du gjør stortsett barna dine en stor bjørnetjeneste ved å ikke stille krav til dem.

[Gjest]

Hei du HI!

 

Det var litt sånn Texas her også i begynnelsen. De var vant til å sovne på sofa, ikke pusse tenner, gjøre som de ville, ikke rydde ol...... Men jeg var strengt fra dag 1... :-)

 

Jeg er utdanna førskolelærer, s¨jeg kan noen triks :-) og ved å vise barnefar HVOR effektive de er så lærte jeg han mye om barneoppdragelse. Han trodde at sien mor hadde begynt på en oppdragelsem, så ville ikke det han gjorde ha NOE å si. SÅ forklarte jeg han det med ulike regler på ulike arenaer barna er på. Og da skjønte han at HAN kunne selv lage "regler" her i hjemmet.....

 

Og det er ikke så vanskelig. Det er bare å være konsekvent, ha temperamentet under kontroll, og ha tålmodighet. Her har vi gjort ting sammen :-) Vi har vist en felles front utad. Så nå vet begge barna at om de har fått nei hos pappa, så får de nei hos meg også. For jeg spør han :-)

 

Vi er nødt til å ha det sånn, ellers blir det for store forskjeller når VI får felles barn :-)

[Hannemor]

Ville startet med å sende dem ut igjen for å hjelpe faren. Slått av tv, pc og musikk, og bare sagt at det er privilegier de har først etter at de har satt ting på plass.

De får heller ikke noe anna å spise enn den maten som blir satt på bordet. Og musikken og tv skal av når dere spiser.

Du kan faktisk kreve alt dette, men det er din jobb å ta den saken.

Noe du ikke kan forvente er et skinnende rent hjem med barn i huset. Det vil du oppdage etterhvert som din egen vokser til, og om du da i tillegg velger å få flere barn.

Og vet du hva, barn kan hjelpe til å rydde å vaske. Det skjønte de for her, når de gikk rundt å bråkte eller kjedet seg. For gjør dem det, så blir de satt i arbeid.